Det har egentlig vært slutt en måned nå.
Annerledesåret altså, ikke ekteskapet.
Det sitter litt langt inne å offentliggjøre det, men slik er nå realiteten - det er definitivt over.
Man vet det sikkert når man kikker i avtaleboken, og ser at man er fullbooket hver eneste time denne uken - til og med søndag. Har en jobb å gjøre med å lære meg å si NEI! For mange møter!
Da er det bare å bruke den ene ledige timen til et siste blogginnlegg.
Året har gått så fort, jeg kan nesten ikke fatte at det har gått et år.
Jeg har ikke kjedet meg en eneste dag.
Normal døgnrytme har jeg vært bevisst på å beholde, noe som har vært vesentlig for samlivet og gjennomføringen av alt jeg ønsket å gjøre.
Mye har jeg fått gjort, men jeg trodde faktisk jeg skulle rekke mer.
I tillegg til at jeg har fått pleiet meg selv og mine hobbyer mer enn jeg har fått gjort de siste 16 år, har jeg utfordret meg selv på mange ting.
Jeg har gjort veldig mye på egenhånd, i form av reiser og treningsturer i ukjent farvann.
Jeg har gått på besøk til kjente, men også mennesker jeg aldri har besøkt tidligere.
I tillegg har jeg vært mer tilstede, og til hjelp for mine venner og nærmeste familie.
Vi har hatt veldig mange gjester dette året, og følelsen av å være tilstede både fysisk og mentalt har vært så utrolig berikende. Jeg har på mange måter blitt kjent med både barna mine og alle de andre på nytt - en second chance, og jeg har elsket det.
Det har vært så godt å kunne hente mormors lille gullgutt i barnehagen, ha fridager sammen med ham - overnattingsbesøk.
Mannen min har også fått sine goder, på mange måter...
Tenker da mest på flere ferdige middager ja.
Jeg har bydd på meg selv i bloggen, satt ting litt på spissen.
Mye har blitt skrevet om, men enda mer er det tiet om.
Hele 72 innlegg har det blitt, og jeg har hygget meg med skrivingen.
Det har gitt meg mye, jeg koser meg når jeg skriver, liker å formidle på denne måten.
Jeg startet jo bloggen for å dokumentere at jeg ikke "soset bort" dette året uten å oppnå noe av det jeg satte meg som mål, og det ser jeg jo at jeg delvis har lykkes med. Selv om det fremdeles er litt igjen før alt kan strykes ut som UTFØRT.
Det ble bare litt for lite tid til alt....
Etter hvert som jeg skrev innlegg etter innlegg, dukket det opp ønske om at så mange som mulig skulle finne interesse og glede i å lese bloggen min.
Jeg må bare ha selvinnsikt og mot nok til å innse og innrømme at jeg ikke har lykkes med det.
Svært få kommentarer, svært få "likes", i det hele tatt svært begrenset med tilbakemeldinger har det vært.
Lesertallet har vært variabelt, har faktisk vært oppe i 964 lesere, men andre innegg har det kun vært 33 som har lest.
Siden jeg har vært så åpen, er det begrenset hvor mye jeg kan diskuterte her inne, og begrenset hvem jeg kan skrive om. Å utlevere andre enn meg selv (og mannen min), vil jeg ikke.
Ja, ja, noen er jo tatt med uten å bli navngitt da - og noen Moldespillere må bare tåle å få navnet sitt nevnt.
På noen måter er det godt å være tilbake igjen - jeg trives jo i jobben min.
Jeg er glad i variasjonen av kontorarbeid, kroppsarbeid - de hyggelige kundene - og damene mine som står på. Jeg er stolt over bedriften jeg har bygget opp, og vil fortsette å gjøre mitt ytterste for å drifte den på best mulig måte - jeg må bare sørge for at arbeidsdagene, ukene og måneden blir en mellomting mellom det som var før og det siste året.
At det ikke blir for mye.
At det blir vanskelig kjenner jeg allerede nå.
Heldigvis har jeg flotte ansatte.
Heldige meg har en mann og familie som er der for meg.
Heldige meg som har hatt deg som leser.
Jeg er glad for hver og en av dere - selv om jeg ikke vet hvem dere er.
Takk for at dere har fulgt meg, og takk til dere som har gitt tilbakemeldinger.
Og hvem vet, kanskje blir det en gang en annen blogg?
butikksjefenshverdag@blogspot.com?
damatilbørge@blogspot.com?
superwoman@blogspot.com?
theend@blogspot.com
