Jeg har vært på 2 dagers kjøpmannsmøte.
2 ganger i året avholdes disse møtene for alle butikksjefer, og denne gangen var møtet lagt til Rosenes by, nærmere bestemt Rica Seilet og Bjørnsonhuset. Flotte lokaliteter som viste seg fra sin beste side i vårlig solskinn.
Til sommeren er det 17 år siden jeg ble kjøpkvinne, så det har blitt noen møter etter hvert.
Årets første møte var av de bedre.
Jeg opplevde mesteparten som relevant, interessant og inspirerende - et møte som i fremtiden garantert vil gjøre oss til en bedre butikk på enkelte områder.
Og jeg tror ikke noen sovnet underveis denne gangen. For det har skjedd noen ganger at noen har duppet av, tatt en lur på naboens skulder.
Svinn - svinn - svinn
Salg - salg - salg
Bruttofortjeneste - bruttofortjeneste - bruttofortjeneste osv osv osv - skal ikke kjede leserne mine med slike ord.
Nei, da skal jeg heller fortelle om kjøpMENNENE.
Der satt jeg på 4 rad i Bjørnsonhuset, butikksjef på snart 52- sjef på 17. året, stort sett konsentrert om det som ble sagt og gjort på gulvet fremfor oss.
Men det var ikke til å unngå at tankene og øynene fant andre veier.
Jeg skal heller ikke skrive om hvilket innlegg det var som brakte tankene på ville veier, men heller berette om mine observasjoner.
Det var da utrolig mange MÅNER foran meg!!! Samme hvor jeg snudde meg var det måner!
Og det var ikke akkurat halvmåner!!
Det var nesten så lyset måtte dimmes - det var gjenskinn overalt.
Satt alle uten måne bak meg eller?
Senere på kvelden var det middag på Molde Fjordstuer, og siden jeg satt med ryggen mot de fleste, prøvde jeg meg igjen. Snudde meg. Samme resultat. Alle med ryggen mot meg på nabobordet hadde måne.
Nymåne, nemåne, fullmåne.
Jeg synes ikke det var noen oppløftende observasjon.
Mange av disse månemennene har vært butikksjefer like lenge og lengre enn meg, så det er en helt naturlig aldringsprosess jeg beskriver. Kjekke karer de fleste av dem også, dessuten sabla dyktige kjøpmenn.
De må bare passe på å spre seg litt bedre i fremtiden. Ikke samle seg på de fremste radene.
Og jeg ønsker selvfølgelig ikke å bruke spalteplass på å nevne at jeg nok også er en "aldrende" butikkdame.
Det er nå en gang slik at jeg av og til - i kjedelige stunder - liker å feste blikket på kjekke menn, vi er da ikke blitt for gamle tildet? GS har datteren min lært meg, gammelsexy betyr det, har de en snerten fotballrumpe også, ja ja - da kan øynene hvile litt lengre. Og det kan være at også månemenn er GS altså. De er ikke avskåret fra den kategorien selv om det ikke ble slik fra min synsvinkel denne gangen.
Man gjør ingenting galt med å la øynene fly, ikke når man til slutt er glad for at det han som har satt ring på fingeren min som skal dele seng med meg.
Kanskje må vi ha bordkort på neste møte?
torsdag 10. mars 2016
torsdag 3. mars 2016
ETTERLENGTET HELGETUR
Etter 4!!!! år ble det endelig en etterlengtet helgetur til Stranda.
Dette stedet hvor jeg har så mange slektninger boende, men som jeg likevel så sjelden besøker.
Dette flotte stedet med høye, bratte fjell på alle kanter.
Ikke stedet å bo for ei dame som elsker hav og himmel, men et perfekt sted å besøke for hyggelig selskap og flotte turer.
Denne gangen var det snø, og skiene lå igjen hjemme!!, så det ble med en fottur.
Jeg har en litt anneledes familiehistorie - vokste ikke opp i det man kaller en kjernefamilie.
Jeg vokste opp på Aukra, på Hauglandet, sammen med min mor, bestemor og bestefar (som jeg så på og kalte for pappa). I det samme huset bodde også mitt to år eldre søskenbarn - oppdratt som mine besteforeldres sønn. Han var min bestevenn - min eneste venn - frem til skolealder.
Det var oss to, noen ganger noen nabogutter, og i feriene var det flere søskenbarn - ellers var det oss to.
Han trillet meg i vognen min, og var så redd for at jeg skulle bli påkjørt at hvis det kom en bil, kjørte han vognen i grøften. Heldigvis var det ikke så veldig stor trafikk den tiden.
Sammen opererte vi dukkene mine, store hull ble skåret i magen - hår ble klippet, både på dukkene og på oss.
Da han begynte på skolen, var jeg misunnelig. Det ble to lange år før det ble min tur.
Da han gjorde lekser, satt jeg på andre siden av bordet og tegnet bokstavene opp ned.
Som jeg gledet meg til å få begynne på skolen!
Jeg kunne både lese og skrive, men hungret etter å lære mer.
Da jeg som 7 åring begynte i 1. klasse som en av 29 elever på Riksfjord skole, kjente jeg ingen i klassen.
Jeg husker ennå hvordan alle klassene stilte opp i rekker utenfor inngangen, hvor den klassen som først fikk ro og orden i rekken fikk gå inn først. Og hvordan vi stod i givakt ved pulten til vi hadde hilst på læreren og fått "sitt ned". 29 elever, 1 lærer - husker ikke at vi noen gang hadde flere enn en lærer inne i klasserommet.
Vi hadde voldsom respekt for lærerne, men jeg elsket skolen - og leksene.
Jeg ble kjent med jenter, og selv om det innimellom var vanskelig å være den eneste i klassen hvis mor var en alenemamma, var de første årene en trygg og fin tid.
Jeg var skoleflink og tilbragte utallige timer på skolens bibiotek.
I tillegg var jeg fysisk flink, deltok både på svømming og turn. Prøvde også skolemusikken, men husker at skuffelsen over å få et althorn var så stor at motivasjonen forsvant. Det var jo klarinett jeg ville spille eller drillpike jeg ville være...
Den som har lest blogginnlegget mitt "Tonedøv", skjønner vel hvorfor det ble en kort karriere.
Mimre, mimre - mye glede og noe trist - men du verden så annerledes det var å vokse opp for 50 år siden.
Noe har blitt til det bedre, men jammen kunne vi hentet frem flere triks i oppdragelse og disiplin fra "gammeltiden" også.
Men det var noen år som var vanskelige der, og da var det greit å ha en "storebror". En som tok seg av de som ikke var så snille. Det førte nok til et dårlig rykte og nedsatt orden og oppførsel for han, men for meg var det redningen.
Denne "storebroren" min er viktig for meg.
Ikke bare for det han var for meg i barndommen og ungdommen, men han, samboeren (at du ikke kan lage et bryllup for oss!) og de to barna hans er kjære for oss.
En kjempetrivelig helg med mye prat og mat, en tur på noen av sentrumsbutikkene, kafebesøk - og jammen rakk vi ikke å treffe en tante og et annet søskenbarn også. Lever en stund på dette, og skal garantert ikke vente like lenge før neste besøk.
Takk for oss:-)
Dette stedet hvor jeg har så mange slektninger boende, men som jeg likevel så sjelden besøker.
Dette flotte stedet med høye, bratte fjell på alle kanter.
Ikke stedet å bo for ei dame som elsker hav og himmel, men et perfekt sted å besøke for hyggelig selskap og flotte turer.
Denne gangen var det snø, og skiene lå igjen hjemme!!, så det ble med en fottur.
Jeg har en litt anneledes familiehistorie - vokste ikke opp i det man kaller en kjernefamilie.
Jeg vokste opp på Aukra, på Hauglandet, sammen med min mor, bestemor og bestefar (som jeg så på og kalte for pappa). I det samme huset bodde også mitt to år eldre søskenbarn - oppdratt som mine besteforeldres sønn. Han var min bestevenn - min eneste venn - frem til skolealder.
Det var oss to, noen ganger noen nabogutter, og i feriene var det flere søskenbarn - ellers var det oss to.
Han trillet meg i vognen min, og var så redd for at jeg skulle bli påkjørt at hvis det kom en bil, kjørte han vognen i grøften. Heldigvis var det ikke så veldig stor trafikk den tiden.
Sammen opererte vi dukkene mine, store hull ble skåret i magen - hår ble klippet, både på dukkene og på oss.
Da han begynte på skolen, var jeg misunnelig. Det ble to lange år før det ble min tur.
Da han gjorde lekser, satt jeg på andre siden av bordet og tegnet bokstavene opp ned.
Som jeg gledet meg til å få begynne på skolen!
Jeg kunne både lese og skrive, men hungret etter å lære mer.
Da jeg som 7 åring begynte i 1. klasse som en av 29 elever på Riksfjord skole, kjente jeg ingen i klassen.
Jeg husker ennå hvordan alle klassene stilte opp i rekker utenfor inngangen, hvor den klassen som først fikk ro og orden i rekken fikk gå inn først. Og hvordan vi stod i givakt ved pulten til vi hadde hilst på læreren og fått "sitt ned". 29 elever, 1 lærer - husker ikke at vi noen gang hadde flere enn en lærer inne i klasserommet.
Vi hadde voldsom respekt for lærerne, men jeg elsket skolen - og leksene.
Jeg ble kjent med jenter, og selv om det innimellom var vanskelig å være den eneste i klassen hvis mor var en alenemamma, var de første årene en trygg og fin tid.
Jeg var skoleflink og tilbragte utallige timer på skolens bibiotek.
I tillegg var jeg fysisk flink, deltok både på svømming og turn. Prøvde også skolemusikken, men husker at skuffelsen over å få et althorn var så stor at motivasjonen forsvant. Det var jo klarinett jeg ville spille eller drillpike jeg ville være...
Den som har lest blogginnlegget mitt "Tonedøv", skjønner vel hvorfor det ble en kort karriere.
Mimre, mimre - mye glede og noe trist - men du verden så annerledes det var å vokse opp for 50 år siden.
Noe har blitt til det bedre, men jammen kunne vi hentet frem flere triks i oppdragelse og disiplin fra "gammeltiden" også.
Men det var noen år som var vanskelige der, og da var det greit å ha en "storebror". En som tok seg av de som ikke var så snille. Det førte nok til et dårlig rykte og nedsatt orden og oppførsel for han, men for meg var det redningen.
Denne "storebroren" min er viktig for meg.
Ikke bare for det han var for meg i barndommen og ungdommen, men han, samboeren (at du ikke kan lage et bryllup for oss!) og de to barna hans er kjære for oss.
En kjempetrivelig helg med mye prat og mat, en tur på noen av sentrumsbutikkene, kafebesøk - og jammen rakk vi ikke å treffe en tante og et annet søskenbarn også. Lever en stund på dette, og skal garantert ikke vente like lenge før neste besøk.
Takk for oss:-)
Abonner på:
Innlegg (Atom)