ETTERLENGTET HELGETUR

Etter 4!!!! år ble det endelig en etterlengtet helgetur til Stranda.
Dette stedet hvor jeg har så mange slektninger boende, men som jeg likevel så sjelden besøker.
Dette flotte stedet med høye, bratte fjell på alle kanter.
Ikke stedet å bo for ei dame som elsker hav og himmel, men et perfekt sted å besøke for hyggelig selskap og flotte turer.
Denne gangen var det snø, og skiene lå igjen hjemme!!, så det ble med en fottur.

Jeg har en litt anneledes familiehistorie - vokste ikke opp i det man kaller en kjernefamilie.
Jeg vokste opp på Aukra, på Hauglandet, sammen med min mor, bestemor og bestefar (som jeg så på og kalte for pappa). I det samme huset bodde også mitt to år eldre søskenbarn - oppdratt som mine besteforeldres sønn. Han var min bestevenn - min eneste venn - frem til skolealder.
Det var oss to, noen ganger noen nabogutter, og i feriene var det flere søskenbarn - ellers var det oss to.
Han trillet meg i vognen min, og var så redd for at jeg skulle bli påkjørt at hvis det kom en bil, kjørte han vognen i grøften. Heldigvis var det ikke så veldig stor trafikk den tiden.
Sammen opererte vi dukkene mine, store hull ble skåret i magen - hår ble klippet, både på dukkene og på oss.

Da han begynte på skolen, var jeg misunnelig. Det ble to lange år før det ble min tur.
Da han gjorde lekser, satt jeg på andre siden av bordet og tegnet bokstavene opp ned.
Som jeg gledet meg til å få begynne på skolen!
Jeg kunne både lese og skrive, men hungret etter å lære mer.
Da jeg som 7 åring begynte i 1. klasse som en av 29 elever på Riksfjord skole, kjente jeg ingen i klassen.
Jeg husker ennå hvordan alle klassene stilte opp i rekker utenfor inngangen, hvor den klassen som først fikk ro og orden i rekken fikk gå inn først. Og hvordan vi stod i givakt ved pulten til vi hadde hilst på læreren og fått "sitt ned". 29 elever, 1 lærer - husker ikke at vi noen gang hadde flere enn en lærer inne i klasserommet.
Vi hadde voldsom respekt for lærerne, men jeg elsket skolen - og leksene.
Jeg ble kjent med jenter, og selv om det innimellom var vanskelig å være den eneste i klassen hvis mor var en alenemamma, var de første årene en trygg og fin tid.
Jeg var skoleflink og tilbragte utallige timer på skolens bibiotek.
I tillegg var jeg fysisk flink, deltok både på svømming og turn. Prøvde også skolemusikken, men husker at skuffelsen over å få et althorn var så stor at motivasjonen forsvant. Det var jo klarinett jeg ville spille eller drillpike jeg ville være...
Den som har lest blogginnlegget mitt "Tonedøv", skjønner vel hvorfor det ble en kort karriere.
Mimre, mimre - mye glede og noe trist - men du verden så annerledes det var å vokse opp for 50 år siden.
Noe har blitt til det bedre, men jammen kunne vi hentet frem flere triks i oppdragelse og disiplin fra "gammeltiden" også. 

Men det var noen år som var vanskelige der, og da var det greit å ha en "storebror". En som tok seg av de som ikke var så snille. Det førte nok til et dårlig rykte og nedsatt  orden og oppførsel for han, men for meg var det redningen.
Denne "storebroren" min er viktig for meg.
Ikke bare for det han var for meg i barndommen og ungdommen, men han, samboeren (at du ikke kan lage et bryllup for oss!) og de to barna hans er kjære for oss.

En kjempetrivelig helg med mye prat og mat, en tur på noen av sentrumsbutikkene, kafebesøk - og jammen rakk vi ikke å treffe en tante og et annet søskenbarn også. Lever en stund på dette, og skal garantert ikke vente like lenge før neste besøk.

Takk for oss:-)