Mamma`n min

Min første uke uten jobbplan er halvveis.
Jeg har fortsatt mye å ta etter på kontoret.
Men nå er jeg stort sett fri til å ta det når det passer meg, noe som er veldig uvant og veldig deilig.

I dag har jeg bare vært innom en snartur, for i dag handler det om en annen person: Mamma`n min.

Familien min er det kjæreste jeg har, og mitt største ønske er at alle mine skal være friske og ha det bra.
Det blir nok mer om alle sammen etter hvert, men i dag altså, vil jeg blogge litt om min mor.

Hun fylte 70 år i år, og har på mange måter hatt et vanskelig og strevsomt liv. Jeg skal ikke gå i detalj, men kan nevne at hun har vokst oppmed 8 søsken, i trange kår, og at hun hadde polio som liten jente.
Etter hvert ble hun alenemamma med meg, noe som ikke var særlig enkelt på den tiden. Etter hvert giftet hun seg og fikk en datter til. Hun har dessverre endt opp som narkoman - med alle de utfordringer og problemer det har ført med seg, både følelsesmessig og økonomisk. Mamma mistet sin mann tidlig, han døde av sykdommen ALS.
De siste 4-5 årene har hun kommet seg ovenpå, nå skulle hun ha det godt på alle måter.

Slik gikk det ikke. Etter at hun fikk ett illebefinnende og ble skadet i en bilulykke, ble det oppdaget at hun hadde kreft i den ene lungen og på skjolbrukskjertelen. Nedtur. Igjen.
Min mor har i mange år vært storrøyker, har kols grad 2, så det måtte vel bare komme noe mer, men det føltes så urettferdig at det skulle komme nå når hun endelig hadde fått en rolig og trygg tilværelse.

Siden det ikke var spredning, ble det ble operasjon på St. Olav i begynnelsen av mai. Først skulle en del av lungen fjernes. Operasjonen ble større enn først antatt, svulsten hadde vokst seg større, og de måtte ta bort 2/3 av lungen. Men heldigvis fikk de fjernet alt, og etter opptrening på rehabiliteringssenter, ble hun sendt hjem en periode i påvente av neste operasjon.

I slutten av juni ble neste kreftoperasjon utført. Skjoldbrukskjertelen - det skulle være en enkel operasjon med liggetid på 1-2 dager. Heller ikke denne gangen gikk alt etter  planen.
Hun fikk akutte pusteproblemer etter operasjonen, nervene rundt skjoldbrukskjertelen hadde kollapset og sperret for luftveiene. I all hast ble det satt inn trakeostomi, ett rør i halsen for at hun kan få puste.
Dette førte til at hun mistet taleevnen, da stemmebåndene ble lammet/paralysert av dette.
Hun ble på sykehuset flere uker for å vente på at lammelsen skulle forsvinne. Tiden gikk, det skjedde ikke noe forbedringer, og hun ble overflyttet først sykehjemmet, så hjem i sin egen leilighet med masse utstyr og hjelpemiddel. Og med god hjelp fra hjemmesykepleien, klarer hun seg ganske bra i hjemmet sitt. Hun snakker litt gjennom røret, men blir fort sliten, og plages mye av slim og hoste.
Hun er inne på månedlige undersøkelser, der de går ned via nesen med kamera for å se på stemmebåndene. Like spennende hver gang: har lammelsen endret seg? Kan røret fjernes snart?
For en måned siden så vi litt bevegelse i venstre stemmebånd, håp, håp...
I dag skulle hun dit igjen.
Og endelig, i dag var det gode nyheter å få, det var bevegelse i begge stemmebånd!!!!!
En ekstra lege ble kalt inn, og de ble enige om å vente enda lengre for å være sikker før de fjernet trakeostomien.
Men nå ser vi at det går rette veien. Og det er bare helt fantastisk, i verste fall hadde dette ha blitt en permanent tilstand. Noen uker til skal gå bra, bare.
Glede, glede!

Jeg har fulgt min mor tett gjennom denne perioden, vært med henne på alle undersøkelser, legebesøk og operasjoner. Det har vært mye, men en ting er sikkert, de syke trenger noen som står på for de. Noen som snakker med og for de, noen som krever, noen som hjelper, noen som er der.
Nå er jeg glad jeg har gjort nettopp det, selv om det har vært praktisk og følelsesmessig krevende.
Og nå er vi forhåpentligvis snart i mål - vi håper at på fredag 19.10 kan røret fjernes, og mamma ta fatt på livet sitt igjen.
Kreftfri - røykfri, og med taleevnen tilbake.

Dette er det som har vært dagen min i dag, alt det andre jeg har gjort i dag, er uvesentlig.

Det jeg ser foran meg, er bevegelsene på stemmebåndene på skjermen sammen med legene. Fantastiske hjelpemidler - flinke leger.
Så heldige vi er som bor i Norge.