ENERN

 

På sykkel.
Terrengsykkel.
Jeg snakker altså om Sykkelenern på Oppdal. Rittet der løypene går på grus-, traktor og kjerreveier, stier i fjellet og asfalterte veier i sentrum av Oppdal. Et av Midt-Norges største turritt.

For en måneds tid siden plinget det inn en mail på innboksen min med bekreftelse av påmelding og betaling til 42 km aktiv med tidtaking til Sykkelener.
What???
Synderen deler jeg seng og økonomi med. Og han hadde brukt våre penger.
I hodet mitt fikk han mange stygge kallenavn, men til ham sa jeg ingen ting. At han skulle dra meg med på denne utfordringen som han og kollegaene hans tok, måtte da vel ikke gå ut over meg???? Var han ikke glad i meg lengre? Var det for at det i hvert fall skulle være en deltaker bak ham i mål?
Drittsekk. Idiot. Tjukken. Konemishandler. 

Den første uken etter mailen var jeg likegyldig.
Dette gidder jeg ikke, tenkte jeg. 42 km sykler jeg ofte, men terrengsykling er det jeg liker minst. Det er flere grunner til det. Jeg har for dårlig balanse, og jeg er alt for redd for å falle av og bli drept.
Eller skadd.
Når det blir bratt nedover, bremser jeg til jeg nesten står stille.
Når det er krappe svinger, gjør jeg det samme.
Når det er sleipt og glatt, er alle muskler knytt sammen i en stor knute, og det blir umulig å styre sykkelen dit det er mest fornuftig. Den styrer liksom av seg selv mot de dårligste partiene. Helst treffer jeg et eller annet element som fører til ubehag og smerte.

Så gikk det noen dager. Jeg leste mailen igjen, og tenkte det samme - bare at nå ble det knyttet på en følelse av redsel for ikke å mestre en slik utfordring. Så for meg May i startfeltet sammen med de spreke mennene som er 2 meter lange, veltrente  og ekstremt selvsikre. Hvis sykler koster 60-70000, og alt som kan gi overflødig vekt er skrudd av. Eller damene som er en halvmeter kortere med kraftige lårmuskler, som ser på meg med hån i blikket.
Nei, det vil jeg ikke utsette meg for.

Jeg begynte å sykle mer på terrengsykkel. Valgte bort førstevalget - raceren.
Syklet på grusveier, prøvde å finne litt bratte og utfordrende bakker. Bare i tilfelle.
For jeg kunne da bli med?
En hotellweekend er ikke å forakte?
Jeg kunne da ta med sykkelen, og heller sykle en annen tur?

Det ble selvfølgelig til at jeg startet.
Innerst inne visste jeg vel det hele tiden.
Det er jo året for å blir utfordret. For å utfordre seg selv.
Målet mitt var å gjennomføre.

Det ble lite søvn natten før løpet.
Jeg var på do tre - 3 - ganger før frokost. Og en gang etter.
Eggene jeg spiste, smakte rart. Det var like før jeg kastet opp.
Brødet var så tørt, selv paprikaen var det en ekkel smak av.

Starttid 10.10. Startnummer 900. Første gang i mitt liv med startnummer.I en alder av 52.
På med sykkelbukse, type lang. Hjelm, hansker, briller, sykkelsko.
Alt jeg ikke liker å vise meg i. Men nå hadde jeg bestemt meg, så nå ga jeg blaffen. Nå var jeg bare interessert i å komme i gang, gjennomføre. Komme i mål i live, helst like hel.
Været var vått og grått. Det hadde regnet mye, og det var meldt mer under løpet.

Det var ikke så ille som jeg trodde å smyge meg inn i flokken av sykkelentusiaster. Det var flest av sorten som beskrevet over, men det var innslag av alle typer.
Så gikk starten, og vi fulgte følgebilen de første kilometerne. Dette gikk da riktg bra! Ennå var det jo like mange bak meg som foran meg!!!
Jeg skal love deg at det ble forandring på det. Så lenge vi ferdes etter grusvei og asfalt, klarte meg meg ok. Men alle kilometerne på sleipe stier, svingete med sleipe røtter og steiner var et helvete for meg.
Jeg har ALDRI syklet i slikt terreng før, og jeg forbannet mannen min høyt mange ganger.
Jeg syklet i kull, rattet vridde seg, sykkelsetet datt ned og jeg slo meg.
Opp igjen, fikse sykkelen og komme seg i gang igjen. Det gikk bra en stund, men så datt framskjermen av. Jeg stoppet ikke. Til helvete med skjermen. Jeg kunne blitt påkjørt og drept av de bak meg dersom jeg stoppet. Jeg kom meg gjennom dette partiet, men det var nettopp her de fleste som startet bak meg, suste forbi. Og jeg klandrer dem ikke. Pingla fra Bud var for treig og redd.

Jeg stoppet ikke for å drikke eller spise, jeg bare syklet, trødde og trødde.
Skitten og våt. Flere ganger måtte jeg av sykkelen for å komme meg opp bakkene. Det var så bratt, jeg hadde ikke sjanse til å sykle opp. TIlfreds konstaterte jeg at de aller fleste rundt meg gjorde det samme. Hvis noen spør meg hva og hvor vi syklet først og sist, kan jeg ikke svare. Jeg bare syklet.

Men jeg kom i mål.
42 km terrengsykling på 2.16.38.
I min klasse, damer 50-55 var vi 4 deltakere. De tre andre nådde målsttreken rundt en halvtime før meg.
Alle var medlemmer av sykkelklubber.
Men jeg kom ikke sist  totalt.

Dersom jeg hadde visst hvordan løypen var på forhånd, hadde jeg aldri startet.

Kilometerne gjennom skog og mark i glatt og sleipt terreng, tøffe og sporete nedoverbakker  og krasse svinger gjorde at jeg kom for langt bak.
Jeg er svært stolt over å ha tatt utfordringen og gjennomført. For jeg klarte dette også.
Dette var langt utenfor komfortsonen - det er i hvert fall sikkert.
Jeg skammer meg ikke over resultatet heller, men må innrømme at jeg har sjekket tidene på de som kom foran meg. Jeg har funnet ut at hvis jeg ikke hadde vært så pinglete, eller hatt uhellet i skogen, hadde plasseringen raskt kunne vært en del plasseringer bedre.
Ikke at det gjør noe, men.........