VERDIFULL TID

Sommeren er på hell.
Noen dager til, så skriver vi september og høst. Mørkere og kaldere.
Ennå tviholder jeg på sommeren og minnene jeg har fra denne.
For en sommer det har vært!
Jeg kjenner jeg får klump i halsen - av lykke og takknemlighet.
Takknemlighet for det "annerledesåret" har gitt meg av muligheter, og lykke over menneskene "mine". Det er nettopp dette som var et av målene mine med året mitt - å få mer tid til menneskene.
Nære, fjerne, sporadiske, hyppige, nye, gamle, slekt, venner, nye venner, tilfeldige.

Ja, vi har alltid hatt mye feriegjester. Ja, vi har alltid satt pris på det.
Men, for mitt vedkommende har jeg alltid følt at jeg kom til kort, at jeg stresset for mye.
Sommeren er den mest hektiske perioden på butikken, og å kombinere denne tiden med besøk har vært utfordrende. Det ble lett for mye jobb, for lite tid til å snakke MED menneskene rundt meg.
Muligheten til å være til stede mesteparten av tiden gjestene har vært her, har gitt meg så mye glede.

Alle de tre ungene mine har funnet seg kjærester og samboere som jeg har hatt stor glede av å bli bedre kjent med. I tillegg har vi hatt slektninger fra New York og Feda på besøk.
Det er vanskelig å forklare, for selv om vi har hatt besøk av de tidligere, var det liksom denne sommeren vi først ble kjent?
Likedan med ungene mine - det er første sommer siden de ble voksne at vi har hatt så mye tid sammen. Så mange fine opplevelser vi fikk, så mange fine samtaler.
Jeg er så stolte over dere alle tre, og jeg er så glade for de tre kjærestene dere bringer hjem.
Å se hvor forelsket og gode dere er mot hverandre, og mot våre andre gjester. Den gode følelsen det gir meg. Som nå i helgen når vi var 15 rundt bordet - engelsk - norsk - alvor og latter - gode minner å ta med seg mot høsten og vinteren.
Jeg har kanskje klart vertinneoppgavene tidligere år også, så det er ikke sikkert dere andre har merket noen endring med meg. For meg selv er den enorm - jeg klarer nesten ikke å ta det inn over meg.

I tillegg til mye slekt, har jeg også stiftet flere vennebekjentskap. Vennskap jeg tror og håper vi kan bygge videre på. Fokuset har vært på de som er glad i og liker meg og min familie, være raus, ha gode samtaler. Klemme, lytte, betro, oppmuntre.

Kortreiste turer og opplevelser har det vært mange av - jazz, kunst, båt, holmer, Badeland i Molde, Atlanterhavsbadet, Bjørnsund, Romsdalsmuseet, fjell, bursdager og så mye, mye mer.
Alle som en har gitt meg gode minner. Noen gjorde litt vondt dagen etterpå, men det må tåles.

Hvordan skal jeg klare dette i årene fremover?
Hvordan skal jeg forhindre å bli fanget i det samme nettet igjen?
Fasiten er i ferd med å ta form, men klarer jeg å leve etter den?