STRIKKEKAFE

Islender på pinnene til mormors gullgutt.

I går kveld var jeg på bygdas månedlige strikkekafe. 15-20 strikke- og skravleglade bygdajenter i alderen 25-65 møttes til en hyggelig kveld på ett av våre forsamlingshus.

Før, les før jeg kjøpte butikken, var jeg mye flinkere til å drive på med håndarbeide. Nå har interessen fått en ny giv, og når vi i tillegg har begynt å selge garn selv, er det jo enda enklere å finne inspirasjon.

Veldig kjekt å møte folk man vanligvis ikke omgås så mye, og imponerende mange kreative og flinke damer.

Og hva snakkes det om?

Må vel bare innrømme at det blir litt bygdasladder, men denne kvelden var det Fræna kommunes sin manglende gjennomføringsevne  i byggesaker som ble grundig debattert. Det er da merkelig at i en såpass liten forsamling er flere som har dårlige erfaringer med kommunens medarbeidere? De skal da jobbe for oss, ikke mot oss? Kan vi håpe på bedring med nytt kommunestyre på plass snart?

En trivelig kveld var det - og neste gang skal jeg dit og presentere vår nye garnleverandør, Viking garn.

Mamma`n min

Min første uke uten jobbplan er halvveis.
Jeg har fortsatt mye å ta etter på kontoret.
Men nå er jeg stort sett fri til å ta det når det passer meg, noe som er veldig uvant og veldig deilig.

I dag har jeg bare vært innom en snartur, for i dag handler det om en annen person: Mamma`n min.

Familien min er det kjæreste jeg har, og mitt største ønske er at alle mine skal være friske og ha det bra.
Det blir nok mer om alle sammen etter hvert, men i dag altså, vil jeg blogge litt om min mor.

Hun fylte 70 år i år, og har på mange måter hatt et vanskelig og strevsomt liv. Jeg skal ikke gå i detalj, men kan nevne at hun har vokst oppmed 8 søsken, i trange kår, og at hun hadde polio som liten jente.
Etter hvert ble hun alenemamma med meg, noe som ikke var særlig enkelt på den tiden. Etter hvert giftet hun seg og fikk en datter til. Hun har dessverre endt opp som narkoman - med alle de utfordringer og problemer det har ført med seg, både følelsesmessig og økonomisk. Mamma mistet sin mann tidlig, han døde av sykdommen ALS.
De siste 4-5 årene har hun kommet seg ovenpå, nå skulle hun ha det godt på alle måter.

Slik gikk det ikke. Etter at hun fikk ett illebefinnende og ble skadet i en bilulykke, ble det oppdaget at hun hadde kreft i den ene lungen og på skjolbrukskjertelen. Nedtur. Igjen.
Min mor har i mange år vært storrøyker, har kols grad 2, så det måtte vel bare komme noe mer, men det føltes så urettferdig at det skulle komme nå når hun endelig hadde fått en rolig og trygg tilværelse.

Siden det ikke var spredning, ble det ble operasjon på St. Olav i begynnelsen av mai. Først skulle en del av lungen fjernes. Operasjonen ble større enn først antatt, svulsten hadde vokst seg større, og de måtte ta bort 2/3 av lungen. Men heldigvis fikk de fjernet alt, og etter opptrening på rehabiliteringssenter, ble hun sendt hjem en periode i påvente av neste operasjon.

I slutten av juni ble neste kreftoperasjon utført. Skjoldbrukskjertelen - det skulle være en enkel operasjon med liggetid på 1-2 dager. Heller ikke denne gangen gikk alt etter  planen.
Hun fikk akutte pusteproblemer etter operasjonen, nervene rundt skjoldbrukskjertelen hadde kollapset og sperret for luftveiene. I all hast ble det satt inn trakeostomi, ett rør i halsen for at hun kan få puste.
Dette førte til at hun mistet taleevnen, da stemmebåndene ble lammet/paralysert av dette.
Hun ble på sykehuset flere uker for å vente på at lammelsen skulle forsvinne. Tiden gikk, det skjedde ikke noe forbedringer, og hun ble overflyttet først sykehjemmet, så hjem i sin egen leilighet med masse utstyr og hjelpemiddel. Og med god hjelp fra hjemmesykepleien, klarer hun seg ganske bra i hjemmet sitt. Hun snakker litt gjennom røret, men blir fort sliten, og plages mye av slim og hoste.
Hun er inne på månedlige undersøkelser, der de går ned via nesen med kamera for å se på stemmebåndene. Like spennende hver gang: har lammelsen endret seg? Kan røret fjernes snart?
For en måned siden så vi litt bevegelse i venstre stemmebånd, håp, håp...
I dag skulle hun dit igjen.
Og endelig, i dag var det gode nyheter å få, det var bevegelse i begge stemmebånd!!!!!
En ekstra lege ble kalt inn, og de ble enige om å vente enda lengre for å være sikker før de fjernet trakeostomien.
Men nå ser vi at det går rette veien. Og det er bare helt fantastisk, i verste fall hadde dette ha blitt en permanent tilstand. Noen uker til skal gå bra, bare.
Glede, glede!

Jeg har fulgt min mor tett gjennom denne perioden, vært med henne på alle undersøkelser, legebesøk og operasjoner. Det har vært mye, men en ting er sikkert, de syke trenger noen som står på for de. Noen som snakker med og for de, noen som krever, noen som hjelper, noen som er der.
Nå er jeg glad jeg har gjort nettopp det, selv om det har vært praktisk og følelsesmessig krevende.
Og nå er vi forhåpentligvis snart i mål - vi håper at på fredag 19.10 kan røret fjernes, og mamma ta fatt på livet sitt igjen.
Kreftfri - røykfri, og med taleevnen tilbake.

Dette er det som har vært dagen min i dag, alt det andre jeg har gjort i dag, er uvesentlig.

Det jeg ser foran meg, er bevegelsene på stemmebåndene på skjermen sammen med legene. Fantastiske hjelpemidler - flinke leger.
Så heldige vi er som bor i Norge.

PUPPER I KLEM

I dag har det vært rimelig hektisk!

Skal ikke nevne så mye om det kjedelige husarbeidet som dessverre er nødvendig innimellom, men skal  fortelle litt mer om puppene mine.

Over 50 år = mammografiundersøkelse annet hvert år = i dag for meg 

Jeg har for første gang vært på mammografi, og der fikk frontpartiet gjennomgå mer klemming enn de har blitt utsatt for noen gang tidligere. Uten at det betyr at de ikke har fått gjennomgå før:-)

Det er ikke til å komme fra at man føler ett visst ubehag når en ung mann som i alder kunne vært min sønn, roper opp navnet mitt og viser meg inn på kontoret sitt. Høflig går han gjennom personalia, tar imot betaling, og ber meg ta av meg på overkroppen. Han gjorde sine undersøkelser og notater, og ba meg ta med meg klærne mine inn på naborommet. Puh, da trodde jeg at det verste var over.
Man har heller ikke særlig mye selvtillit når man med bare pupper går inn på naborommet hvor det er 3 like unge damer som venter. Da begynte oppstillingen. Inntil screeningen, opp med hånden, ut med rompa og haken tl venstre. Og så brummet det i maskinen, og puppen ble klemt så hardt at det overhodet ikke var mulig å komme seg fri. Det var jo vondt!
To bilder, og samme prosedyre med andre puppen.
Heldigvis, bildene var "fine", og jeg fikk kle på meg - i rom nummer 3.

For all del, alt ble gjennomført profesjonelt, korrekt og effektivt. Men, for meg som sjelden er hos lege, og aldri har vært innlagt på sykehus uten når jeg fødte mine barn, var følelsen undersøkelsen ga meg grunn til å sette enda større pris på at jeg får kle på meg og reise hjem igjen.

Jeg setter stor pris på at vi blir fulgt opp på denne måten, og kommer alltid til å møte opp på disse undersøkelsene. Heldige oss om bor i Norge - hva betyr vel egentlig litt ubehag og klemming hvis det kan redde puppene, og kanskje livet mitt?

Jeg feiret med å besøke byens beste undertøysbutikk. Der kjøpte jeg 3 BH`er, 3 truser og en bikini.
Det ble en dyr feiring, men nå blir puppene ivaretatt på en eksklusiv måte. Silkemykt, med myke puter og pushup. Yes, hjelpemidlene finnes.
Dessuten må jeg jo ha en skikkelig bikini når vi i neste uke skal reise på en ukes ferie i Nice. Det kan jo hende at det blir sol- og badetemperaturer.

I tillegg har jeg i dag vært på en kjempeflott sykkeltur.
Det er jo en av de tingene jeg skal bli mye bedre på i "annerledesåret", trimme og forbrenne kalorier. Jeg innrømmer det, kaloriforbrenningen er viktigst - kiloene skal av.
I dag syklet jeg 33,77 km på 1.32.04 inkludert 3 stopp pga at kjeden datt av. Det betyr at jeg er fornøyd med tiden, men misfornøyd med sykkelen som nylig har vært på service.
Min Edmondo forteller videre at jeg forbrente 1213 kalorier på denne turen, og at jeg hadde en snittfart på 22.01.
Turen gikk fra Bud, via Skarset og Male, en flott strekning med mye fin natur. En dag når jeg har blitt flinkere med bloggen skal jeg legge ut bilder.

Nå er klokken så mye at min kjære mann snorker på loftet. Jeg skal også legge meg, med løse pupper:-)

I morgen blir det en spennende dag. Jeg skal være med min mor på undersøkelse på sykehuset, og denne gangen er det ikke mammografi det er snakk om - det får dere vite mer om i morgen kveld.

FORBEREDELSER

Denne uken står jeg på vaktlisten, neste uke er navnet mitt borte.
Butikken min skal overlates til andre. Slik blir det.
Det skrev jeg om i mitt aller første blogginnlegg: Avgjørelen.
Og slik blir det - men det fremkaller ulike følelser.

Neste uke blir jeg likevel på butikken - tilgjengelig og støttende om de trenger meg.
Men, jeg tror kanskje jeg kommer til å begynne litt senere enn vanlig.
Kanskje kommer jeg til å gå hjem tidligere også.
For det er ikke jeg som skal sørge for at brødhyllene er fylt, at butikken er klar for kundene kl. 08.00.
Og det er ikke jeg som skal låse døren og telle kassa klokka 22.00.
Og det er ikke jeg som skal sørge for at det er bestilt melk, kjøtt, tørrvarer, frukt m.m.
Det er ikke jeg som skal si hei til alle som kommer innom, diskutere været, spørre om de skal ha bærepose og ønske de en fin dag.
Nei, det er det andre som skal ta seg av.
Det er så skummelt! Tenk hvis, tenk om, hva hvis ikke......
Og hva hvis de ikke gjør det på den måten jeg mener de skal gjøre det på?
Hva hvis omsetningen går ned?

Eller:
Hva hvis det går veldig bra på den måten de vil gjøre det på?
Hva hvis omsetningen til og med øker?
Hva hvis de de både holder svinn og lønn under kontroll?

Det blir spennende, og jeg er ganske så sikker på at alt vil gå bra, det er bare det at man innbiller seg at man er uunværlig av og til. At man ikke skjønner hvordan de skal klare seg uten meg.
Selv om man innerst inne vet at det ikke er slik.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at de lykkes med å drive butikken min, og jeg håper de vil trives med det, og at kundene vil trives.

Det er mye kontorarbeid som skal gjøres, mye jeg er på etterskudd med. Det skal bli godt å få jobbe seg frempå, godt å slippe å ha kassevakt halve dagen. Det er en av utfordringene på en butikk der vi stort sett er to på jobb. Jeg er glad i kundene våre, og liker å sitte i kassa - men det er alltid så mye annet jeg skulle ha gjort. Noe av dette skal jeg gjøre neste uke, og så skal jeg ha to uker ferie. Jeg har kun hatt en uke ferie i år, så derfor starter jeg annerledesåret med å ta to uker ferie.

I ferien reiser jeg og mannen min til Nice, noe jeg gleder meg veldig til.

Etter ferien blir det å starte med "Annerledesåret" på ordentlig.
Være tilstede noen timer noen dager hver uke for å ta kontorarbeid, og så starte med alt det andre jeg har bestemt meg for å gjøre.
Så heldig jeg er, jeg gleder meg så:-)

Tankene og vissheten om det som skal bli, har gitt meg mer energi. Jeg føler meg forventningsfull og positiv, og er allerede i gang med noe.

Å skrive blogg skal bli spennende, men jeg trenger hjelp for å finne ut av ting, så jeg må ha litt mer fritid for å finne ut av hvordan jeg skal legge dette opp.
Og jeg tror jeg trenger hjelp av dattera mi.
Selv om jeg vet hun vil stønne over min manglende evne til å forstå....

AVGJØRELSEN

Valget er tatt, og jeg er klar for et annerledes år. Hjelp!!, og Jippi!!! samtidig.

Jeg, May, er 51 år, lykkelig gift i 29 år - med samme mann. Sammen har vi 3 voksne barn og 1 vidunderlig barnebarn. De som vil følge meg i året som kommer, vil naturlig nok få høre mer om familien min. Den er jo det viktigste i livet mitt.

Jeg har akkurat tatt en stor og viktig avgjørelse som vil endre livet mitt det neste året totalt.

Etter å ha drevet dagligvarebutikk i 16 år, noe som har krevd enorm arbeidsinnsats, har jeg bestemt meg for å ta ett år "fri". "Fri" i anførselstegn fordi jeg som eier av en bedrift vil og må holde en viss kontroll med det som skjer.

I alle disse 16 årene har jeg vært på vaktlisten på lik linje med mine fantastiske ansatte.

Arbeidstid på 70-80 timer i uken var helt vanlig de første 8-10 årene, men de siste årene har jeg i hvert fall i perioder vært på 50-60 timer pr. uke. Ved sykdom og ferieavvikling blir det fort lengre dager, det tror jeg mange som driver for seg selv kjenner seg igjen i.
I tillegg hadde jeg jo 3 barn (som var 8, 10 og 12 da jeg kjøpte butikken), familie og venner jeg ønsket å være sammen med - døgnet hadde som regel for få timer.
Sikkert mange som kjenner seg igjen i den følelsen.
Samtidig så elsket jeg utfordringen, og hadde ett brennende ønske om å lykkes som forretningskvinne. Jeg hadde ingen forutsetninger for å klare det, bare masse pågangsmot og stor arbeidskapasitet - og en mann som støttet meg 100%.

Jeg har lykkes.
Med butikken, med barna og ekteskapet.
Men - jeg har mistet mye, gått glipp av enda mer, og har mange ganger de siste årene følt på at jeg må ha en endring.

Denne høsten dukket det uventet opp en mulighet til endring for meg.
En av mine trofaste ferievikarer var ferdig med utdanningen sin, og var inne i sin siste sommerjobb hos oss. Hun trives godt med oss, og vi trives enda bedre med henne. Hun hadde egentlig ikke lyst til å slutte, men vi hadde jo ikke noen jobb å tilby henne etter sommeren. Litt på fleip ble det sagt at kanskje jeg skulle ta ett friår, og at hun sammen med min nestsjef kunne styre butikken det neste året.
Fleipen satte i gang ett brennende ønske om å få det til.
En samtale med nestsjefen ga enda mer fyr på bålet - hun var klar for utfordringen!

Likevel måtte jeg gjennom flere diskusjoner med meg selv. På en måte var det ikke enkelt å "gi fra seg" livsverket sitt for ett år, men på en annen måte var det enkelt likevel. Jeg hadde likevel ikke holdt til pensjonistalder med den farten jeg holdt.
Mannen min sa ja, dette gjør du!
Distriktskontor, utleier og familie ble med på avgjørelsen.
Jeg skal ikke være helt borte, jeg vil ha ukentlig kontortid, og vil følge tett opp den daglige driften. Hvis det skulle ta en negativ utvikling, vil jeg gå inn igjen. Men jeg tror ikke det vil bli nødvendig, jeg har en fantastisk positiv og flink arbeidsstokk som vil ta vare på arbeidsplassen sin - og livsverket mitt.

Nå er vi i gang med opplæring.
Det går bra, og i løpet av ett par uker strykes jeg av vaktlisten og går "oppå" de andre en periode.

Og hva er det jeg ønsker å oppnå dette året?

Jeg ønsker å ta bedre vare på meg selv. Komme i form, gå ned i vekt, late meg, sove mer, spise ordentlig.
Jeg ønsker å ta enda bedre vare på de jeg er glad i. Familien min - være mer tilstede og tilgjengelig.
Jeg ønsker å få kontakt med de vennene jeg har mistet kontakt med, og å få mer kontakt med de som har holdt ut med jeg disse årene.
Jeg elsker å reise - og det vil jeg gjøre i enda større grad - både i utland, innland og ikke minst i nærområdet. Det er så mange steder jeg har lyst å besøke, også kortreiste.
Jeg vil bruke mer tid på hobbyene mine: gå på teater, konserter og kino, lese bøker, interiør, strikking, hage, trening, matlaging,gjenbruk, kakebaking og kanskje jeg kan bli mer interessert i mote også?
Jeg skal lese mer aviser og nyheter - jeg kan og vet for lite - jeg vil ha mer kunnskap - om alt og ingenting.
Jeg skal bli blodgiver.

Det kan være at ett år blir for lite?!!??

BLOGG?
Jeg har aldri fulgt en blogger. Har vært innom en og annen matblogger, kakebloger eller interiørblogger, men aldri fulgt noen spesielle. Tanken om å opprette en blogg dukket opp undeveis i planleggingen av dette året som skal være så annerledes enn alle andre år jeg har levd.
Nå poster jeg snart mitt første innlegg. Før det egentlig har begynt. Det skal bli spennende, jeg er ikke så veldig god på data, så det blir nok å hente litt hjelp fra barna mine.

Årsaken til at jeg ønsker å blogge om dette året, er for å dokumentere for meg selv hva jeg bruker tiden min til. Dokumentere at ønskene mine innfries, at jeg er i stand til å gjennomføre.
Hvis noen i tillegg har glede og nytte av å lese det jeg skriver, er det veldig hyggelig.
Og skulle noen også finne inspirasjon i det jeg skriver og gjør, er det jo virkelig fantastisk.

Velkommen til bloggen min - Mays blogg om annerledesåret:-)