OSLO

I mitt "Annerledesår", har jeg hatt flere turer til hovedstaden vår.
Noen alene, noen sammen med andre, noen med mål og mening, og noen uten særlige planer.
Jeg er så heldig å ha litt familie der, blant annet eldstesønnen og kjæresten hans, samt en kjær svigerinne og hennes familie.
De er gjestefrie, og vi har benyttet oss av den mange ganger, men av og til passer det best med hotell, og jeg må innrømme at det også er herlig deilig. Bruke dagene og kveldene som man vil, og så er jeg svært begeistret for hotellfrokost - forutsatt at de steker baconet, ikke koker det.
Alle frokostkokker må forstå at vi vil ha sprøtt bacon, ikke slappe skiver - æsj.

Jeg elsker altså Oslo. Jeg elsker Annerledesåret, og de mulighetene det gir meg. Jeg er så heldig!!
Trondheim og Bergen er også ok, men på grunn av størrelse og klima liker jeg Oslo best. Kanskje også fordi det er så enkelt å komme seg dit. Hyppige flyavganger, og ok priser om man bestiller tidlig.

Uansett om jeg er mutters alene eller sammen med noen, om det er sommer eller vinter, jeg koser meg gløgg i hel. Det er så mye å være med på, så mye folk å se på, så mange steder å slenge innom for litt eller mye mat og drikke.
Jeg og mannen min fikk billetter til en forestilling på Nationalteateret av eldstesønnen og kjæresten hans til jul. Fantastisk opplevelse. For et bygg, og for noen skuespillere - helt utrolig at det går an å lære så mye replikker. Rett og slett fasinerende og imponerende, kommer til å huske det lenge.
Severdighetene og arrangementene skal jeg ikke ramse opp, vil tro veldig mange er bedre kjent enn meg.
Men for meg er det atmosfæren jeg føler, og ikke minst det å være en i mengden. Ikke kjenne noen, bare bli veldig overrasket hvis det dukker opp et kjent fjes.
Vi har vært på visning sammen med samme sønn - oæææ - de må betale like mye for en leilighet på 60-70 m2 som det eneboligen vår i Bud er verdt - ja kanskje til og med mer. Skummelt og spennende, og jeg digget å få være med.
Alle utestedene som nesten alltid har masse folk innom, så herlig. Sette seg ned, ta noe å drikke og bare se på folket, trafikken  - kjenne på følelsen av storby.

Forklaringen er vel at jeg liker det så godt fordi det er så forskjellig fra hjemme og hverdagslivet vi har her.
På godt og vondt. Men hvis jeg skal flytte fra Bud,  vil jeg flytte dit.

Med meg er det slik at når jeg er alene, er jeg veldig fokusert på retning og hvor jeg går, men når jeg er sammen med andre, glemmer jeg det. Da er det omgivelsene som får oppmerksomheten min.
Og med lokalkjente har jeg fått se så mye mer av hovedstaden enn bare Karl Johan og Aker Brygge.

Jeg vil dit igjen.
Snart.
Men først skal jeg reise til Gdansk. Om en time.
Med Wizz Air. Wizz vi har husket alt som Wizz vil vi skal huske.
Denne gangen sammen med en hel gjeng hyggelig venner. Gleder meg.

ØNSKELISTE

"Hva ønsker du deg til jul? "

Et ofte stilt spørsmål i desember.

Vanskelig?

Hvorfor?

Har du virkelig INGENTING du ønsker deg?

Ikke en gang når du har fått tenkt deg om?

Jeg håper det ikke skjer med meg.
Jeg gleder meg over å gi gaver, men jeg gleder meg også over å åpne gaver mine venner og familie har brukt omtanke og penger på å velge ut nettopp til meg.  Eller kanskje noe noen til og med har laget noe til meg?
Det er ikke så vanskelig å glede meg, for på ønskelisten står det både nålpute, polvotter, bøker og skipakke. Altså noe for både ganske tomme og ganske fulle lommebøker:-) Og jeg blir glad for alt.

Så hvis noen spør meg hva jeg ønsker meg, tar jeg bilde av en passe lang liste og sender til vedkommende. Ikke det at jeg MÅ ha det som står der, jeg som veldig mange andre har alt jeg trenger. Og mere til.
Men vi vil jo kjøpe noe til hverandre, så hvorfor ikke like godt ønske seg noe?
Jeg vil ikke slutte med det.
Jeg vil ikke være flau eller brydd over det.

Ja, vi er heldige!!! Og ja, la oss nyte det!!!

Jeg har pakket inn pakker til mange som ikke ønsker seg noe.
Jeg har brukt mer tid på disse gavene enn noen andre. Jeg håper at de skaper litt forventning og spenning, og at de kanskje til og med faller i smak. 

Håper dere alle får noe som står på listen, enten det er en ting, handling eller opplevelse.

Gleder meg til nissen kommer jeg!!

BUTIKKEN

Jeg kombinerte 3 jobber da forespørselen om å kjøpe butikken kom i 1999.
Lærervikar, eksponeringshjelp og assistent i PU i tillegg til 3 barn på 8, 10 og 13år.
Svaret var nei - jeg hadde ikke kompetanse  - ei heller penger å investere. Og lån hadde vi nok av.

Dette var butikken jeg hadde handlet i helt siden jeg flyttet til Bud, det var der jeg følte det var hyggelig å handle, der jeg følte meg hjemme, der jeg visste hvor varene stod. 
Likevel var det ikke aktuelt å satse på å drive selv, jeg svarte nei, og glemte nesten forespørselen, så fjern var tanken.
Etter en tid kom spørsmålet igjen, og på en eller annen måte var tanken mer utfordrende og fristende da.
Mest sannsynlig fordi det var slitsomt å kombinere så mange jobber, og fordi tanken på å ha arbeidsplassen i bygda jeg bodde i, forlokkende. Tid og penger spart - trodde jeg.

1. juli 1999 startet jeg. Lånet i banken hadde blitt skremmende stort, jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til, og jeg kunne ikke lese regnskap. Jeg var livredd, spent, nysgjerrig, kunnskapstørst og  klar for en av de største utfordringene i mitt liv. De to første årene gikk det veldig bra. Det var mye jobb, men åpningstidene var 18 på hverdager og 15 på lørdager. Og siden jeg var på jobb i hjembygda, kunne ungene komme innom når de gikk fra skolen. Da kunne de gjøre lekser på kontoret, jeg var tilgjengelig for de, det hjalp på samvittigheten. Dessuten gikk regnskapet i pluss, såpass hadde jeg lært å lese.

Omsetningen økte, og kjedekontoret ønsket at vi skulle bygge ut og endre profil til et billigkjedekonsept.
Fra Sparmat til Rimi.
Jeg fulgte rådene jeg fikk fra sjefene, de visste bedre enn meg, og større butikkflate var absolutt fristende.

En hektisk byggeperiode fulgte, men endelig kunne vi åpne en ny, flott Rimibutikk med lengre åpningstider, gode tilbud og mer fart i markedsføringen.
Omsetningen økte betraktelig, men vi klarte ikke å tjene penger. Lavpriskonseptet ga oss ikke nok fortjeneste til at vi klarte å betale kostnadene våre.  Samme hvor mye jeg sparte inn, uansett hvor mange arbeidstimer jeg tilbrakte på butikken, klarte vi ikke å komme i pluss.
Røde tall, år etter år.
Den uken i måneden lønnen skulle betales, måtte jeg holde andre regninger tilbake. Det var ikke penger til å betale alt. Jeg jobbet enda mer. 80 timers arbeidsuke ble vanlig - for nesten ikke noe lønn.
Konstant dårlig samvittighet for ungene, som heldigvis hadde en fantastisk pappa som sørget for at alt gikk rundt hjemme. Konstant redd. Og uten noen lysning - det var ikke noe å spare på - alt var saumfart av revisor - alt var pint ned av kostnader.
Skulle jeg virkelig ikke klare dette, skulle de få rett de som tenkte at dette kan ikke May klare?! Hun har jo ikke forutsetninger eller utdannelse til å drive butikk??!! Måtte jeg gi opp?
Jeg husker mye fra denne tiden, men mest ønskes glemt.
Jeg husker vi skulle ha personalmøte. Jeg skulle motivere, skryte og lede oss videre. Jeg skulle informere om hvor bra omsetningen var, den gikk jo bare opp opp opp, kundene var kjempefornøyde med profilen, og det var jo egenlig vi også - men vi klarte ikke å tjene penger.
Jeg brøt sammen under møtet - jeg var nær et sammenbrudd. Jeg var dødssliten, og var nær ved å gi opp.
Og den flotte gjengen som jobbet så trofast, som stod på sammen med meg, de fortjente en tryggere og bedre arbeidsplass.

Det som "reddet oss", var brudd mellom Ica og Norgesgruppen.
Skal ikke gå inn på dette bruddet eller avtalene rundt dette, men for oss betydde dette i praksis ny sjanse.
Butikken hadde jo tross i sine økonomiske underskudd, en flott omsetningsvekst. Så nå var vi plutselig attraktive, og det var flere aktører som ville "gifte seg" med oss.

Vi gjør historien kort - vi valgte Bunnpris som vår samarbeidspartner, og det har vi aldri angret på. Helt siden vi hengte opp nye skilt ute, og fikk innkjøpavtalene de hadde, endret vår hverdag seg.
Det gikk imidlertid mange år før jeg stolte på at dette skulle vare, at vi skulle klare å betale regningene våre, at vi skulle klare å snu røde tall til pluss tall. Derfor fortsatte jeg å jobbe like mye, sparte på alt som kunne spares, dårlige tider kunne komme, og jeg stolte overhodet ikke på systemet, budsjett, sjefene eller brutto.
Jeg stolte kun på meg selv og mine ansatte - måtte ha stålkontroll på alt.

Du verden som denne reisen har kostet. Faktisk har jeg tårer i øynene når jeg skriver.
Hadde jeg visst hva de første 10 - 12 årene skulle koste meg - på alle måter - hadde jeg nok aldri sagt ja.

Men, jeg klarte det.
Takket være knallhard jobbing, de mest arbeidssomme og motiverte medarbeiderne man kan ønske seg, og en mann som har betydd alt.

Hele denne historien, samt venner, barn og familie som har blitt forsømt, har ført til at jeg har tatt dette "annerledesåret". Det er ikke friår, jeg er fremdeles på butikken i ca 50 % stilling.
Men jeg vet med sikkerhet en ting:
Dersom jeg skal fortsette med å drive butikk i 15 år til, må jeg finne en annen måte å gjøre det på.
Kravene blir tøffere og tøffere, konkurransen tilspisses, og vi blir målt på alt vi gjør.

Hvis ikke mister jeg for mye av meg selv og alle jeg er glad i.
Hvis ikke blir jeg bitter og sur.
Hvis ikke blir jeg ikke den sjefen jeg ønsker å være.

Jeg er dypt takknemlig for at den gjengen som nå tar de daglige utfordringen med å drifte butikken, tar ansvaret.  At de er motiverte og interessert - jeg er så glade i dere alle sammen.
Jeg er lei meg for alle bekymringer jeg har utsatt dere for også.
Dere er så flotte, med ulike kvaliteter og egenskaper.
Takk:-) Jeg håper dere blir hos oss!

Allerede etter en måned har jeg gjort mer enn jeg har gjort på flere år.
Jeg skriver ikke alt, men det er lite latskap, til det er sulten på utfordringer for stor.