VERDIFULL TID

Sommeren er på hell.
Noen dager til, så skriver vi september og høst. Mørkere og kaldere.
Ennå tviholder jeg på sommeren og minnene jeg har fra denne.
For en sommer det har vært!
Jeg kjenner jeg får klump i halsen - av lykke og takknemlighet.
Takknemlighet for det "annerledesåret" har gitt meg av muligheter, og lykke over menneskene "mine". Det er nettopp dette som var et av målene mine med året mitt - å få mer tid til menneskene.
Nære, fjerne, sporadiske, hyppige, nye, gamle, slekt, venner, nye venner, tilfeldige.

Ja, vi har alltid hatt mye feriegjester. Ja, vi har alltid satt pris på det.
Men, for mitt vedkommende har jeg alltid følt at jeg kom til kort, at jeg stresset for mye.
Sommeren er den mest hektiske perioden på butikken, og å kombinere denne tiden med besøk har vært utfordrende. Det ble lett for mye jobb, for lite tid til å snakke MED menneskene rundt meg.
Muligheten til å være til stede mesteparten av tiden gjestene har vært her, har gitt meg så mye glede.

Alle de tre ungene mine har funnet seg kjærester og samboere som jeg har hatt stor glede av å bli bedre kjent med. I tillegg har vi hatt slektninger fra New York og Feda på besøk.
Det er vanskelig å forklare, for selv om vi har hatt besøk av de tidligere, var det liksom denne sommeren vi først ble kjent?
Likedan med ungene mine - det er første sommer siden de ble voksne at vi har hatt så mye tid sammen. Så mange fine opplevelser vi fikk, så mange fine samtaler.
Jeg er så stolte over dere alle tre, og jeg er så glade for de tre kjærestene dere bringer hjem.
Å se hvor forelsket og gode dere er mot hverandre, og mot våre andre gjester. Den gode følelsen det gir meg. Som nå i helgen når vi var 15 rundt bordet - engelsk - norsk - alvor og latter - gode minner å ta med seg mot høsten og vinteren.
Jeg har kanskje klart vertinneoppgavene tidligere år også, så det er ikke sikkert dere andre har merket noen endring med meg. For meg selv er den enorm - jeg klarer nesten ikke å ta det inn over meg.

I tillegg til mye slekt, har jeg også stiftet flere vennebekjentskap. Vennskap jeg tror og håper vi kan bygge videre på. Fokuset har vært på de som er glad i og liker meg og min familie, være raus, ha gode samtaler. Klemme, lytte, betro, oppmuntre.

Kortreiste turer og opplevelser har det vært mange av - jazz, kunst, båt, holmer, Badeland i Molde, Atlanterhavsbadet, Bjørnsund, Romsdalsmuseet, fjell, bursdager og så mye, mye mer.
Alle som en har gitt meg gode minner. Noen gjorde litt vondt dagen etterpå, men det må tåles.

Hvordan skal jeg klare dette i årene fremover?
Hvordan skal jeg forhindre å bli fanget i det samme nettet igjen?
Fasiten er i ferd med å ta form, men klarer jeg å leve etter den?

BUTIKKEN

Jeg kombinerte 3 jobber da forespørselen om å kjøpe butikken kom i 1999.
Lærervikar, eksponeringshjelp og assistent i PU i tillegg til 3 barn på 8, 10 og 13år.
Svaret var nei - jeg hadde ikke kompetanse  - ei heller penger å investere. Og lån hadde vi nok av.

Dette var butikken jeg hadde handlet i helt siden jeg flyttet til Bud, det var der jeg følte det var hyggelig å handle, der jeg følte meg hjemme, der jeg visste hvor varene stod. 
Likevel var det ikke aktuelt å satse på å drive selv, jeg svarte nei, og glemte nesten forespørselen, så fjern var tanken.
Etter en tid kom spørsmålet igjen, og på en eller annen måte var tanken mer utfordrende og fristende da.
Mest sannsynlig fordi det var slitsomt å kombinere så mange jobber, og fordi tanken på å ha arbeidsplassen i bygda jeg bodde i, forlokkende. Tid og penger spart - trodde jeg.

1. juli 1999 startet jeg. Lånet i banken hadde blitt skremmende stort, jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til, og jeg kunne ikke lese regnskap. Jeg var livredd, spent, nysgjerrig, kunnskapstørst og  klar for en av de største utfordringene i mitt liv. De to første årene gikk det veldig bra. Det var mye jobb, men åpningstidene var 18 på hverdager og 15 på lørdager. Og siden jeg var på jobb i hjembygda, kunne ungene komme innom når de gikk fra skolen. Da kunne de gjøre lekser på kontoret, jeg var tilgjengelig for de, det hjalp på samvittigheten. Dessuten gikk regnskapet i pluss, såpass hadde jeg lært å lese.

Omsetningen økte, og kjedekontoret ønsket at vi skulle bygge ut og endre profil til et billigkjedekonsept.
Fra Sparmat til Rimi.
Jeg fulgte rådene jeg fikk fra sjefene, de visste bedre enn meg, og større butikkflate var absolutt fristende.

En hektisk byggeperiode fulgte, men endelig kunne vi åpne en ny, flott Rimibutikk med lengre åpningstider, gode tilbud og mer fart i markedsføringen.
Omsetningen økte betraktelig, men vi klarte ikke å tjene penger. Lavpriskonseptet ga oss ikke nok fortjeneste til at vi klarte å betale kostnadene våre.  Samme hvor mye jeg sparte inn, uansett hvor mange arbeidstimer jeg tilbrakte på butikken, klarte vi ikke å komme i pluss.
Røde tall, år etter år.
Den uken i måneden lønnen skulle betales, måtte jeg holde andre regninger tilbake. Det var ikke penger til å betale alt. Jeg jobbet enda mer. 80 timers arbeidsuke ble vanlig - for nesten ikke noe lønn.
Konstant dårlig samvittighet for ungene, som heldigvis hadde en fantastisk pappa som sørget for at alt gikk rundt hjemme. Konstant redd. Og uten noen lysning - det var ikke noe å spare på - alt var saumfart av revisor - alt var pint ned av kostnader.
Skulle jeg virkelig ikke klare dette, skulle de få rett de som tenkte at dette kan ikke May klare?! Hun har jo ikke forutsetninger eller utdannelse til å drive butikk??!! Måtte jeg gi opp?
Jeg husker mye fra denne tiden, men mest ønskes glemt.
Jeg husker vi skulle ha personalmøte. Jeg skulle motivere, skryte og lede oss videre. Jeg skulle informere om hvor bra omsetningen var, den gikk jo bare opp opp opp, kundene var kjempefornøyde med profilen, og det var jo egenlig vi også - men vi klarte ikke å tjene penger.
Jeg brøt sammen under møtet - jeg var nær et sammenbrudd. Jeg var dødssliten, og var nær ved å gi opp.
Og den flotte gjengen som jobbet så trofast, som stod på sammen med meg, de fortjente en tryggere og bedre arbeidsplass.

Det som "reddet oss", var brudd mellom Ica og Norgesgruppen.
Skal ikke gå inn på dette bruddet eller avtalene rundt dette, men for oss betydde dette i praksis ny sjanse.
Butikken hadde jo tross i sine økonomiske underskudd, en flott omsetningsvekst. Så nå var vi plutselig attraktive, og det var flere aktører som ville "gifte seg" med oss.

Vi gjør historien kort - vi valgte Bunnpris som vår samarbeidspartner, og det har vi aldri angret på. Helt siden vi hengte opp nye skilt ute, og fikk innkjøpavtalene de hadde, endret vår hverdag seg.
Det gikk imidlertid mange år før jeg stolte på at dette skulle vare, at vi skulle klare å betale regningene våre, at vi skulle klare å snu røde tall til pluss tall. Derfor fortsatte jeg å jobbe like mye, sparte på alt som kunne spares, dårlige tider kunne komme, og jeg stolte overhodet ikke på systemet, budsjett, sjefene eller brutto.
Jeg stolte kun på meg selv og mine ansatte - måtte ha stålkontroll på alt.

Du verden som denne reisen har kostet. Faktisk har jeg tårer i øynene når jeg skriver.
Hadde jeg visst hva de første 10 - 12 årene skulle koste meg - på alle måter - hadde jeg nok aldri sagt ja.

Men, jeg klarte det.
Takket være knallhard jobbing, de mest arbeidssomme og motiverte medarbeiderne man kan ønske seg, og en mann som har betydd alt.

Hele denne historien, samt venner, barn og familie som har blitt forsømt, har ført til at jeg har tatt dette "annerledesåret". Det er ikke friår, jeg er fremdeles på butikken i ca 50 % stilling.
Men jeg vet med sikkerhet en ting:
Dersom jeg skal fortsette med å drive butikk i 15 år til, må jeg finne en annen måte å gjøre det på.
Kravene blir tøffere og tøffere, konkurransen tilspisses, og vi blir målt på alt vi gjør.

Hvis ikke mister jeg for mye av meg selv og alle jeg er glad i.
Hvis ikke blir jeg bitter og sur.
Hvis ikke blir jeg ikke den sjefen jeg ønsker å være.

Jeg er dypt takknemlig for at den gjengen som nå tar de daglige utfordringen med å drifte butikken, tar ansvaret.  At de er motiverte og interessert - jeg er så glade i dere alle sammen.
Jeg er lei meg for alle bekymringer jeg har utsatt dere for også.
Dere er så flotte, med ulike kvaliteter og egenskaper.
Takk:-) Jeg håper dere blir hos oss!

Allerede etter en måned har jeg gjort mer enn jeg har gjort på flere år.
Jeg skriver ikke alt, men det er lite latskap, til det er sulten på utfordringer for stor.


 

GANGSPERRE

Er det mulig?
Ganglaget mitt de to siste dagene har mildt sagt vært underlig, selv gamle damer på 70 passerer meg i trappen.
Den fantastiske turen til Melen har fått sine konsekvenser - smertefulle konsekvenser.

Dagen derpå var ganske ille, jeg var på jobb 5-6 timer, og det gikk ganske bra.
Men i dag, den andre dagen, er jeg, om mulig enda stølere.
Lårmusklene skjelver når jeg setter meg, og jeg må støtte meg for ikke å falle overende.
Mannen min ler litt av meg, men synes litt synd på meg også. Derfor har jeg fått tilbud om massasje, men bare han legger hendene på lårene, er det jo vondt. Senere, vennen min, kan du få massere.

Og hva slags ord er dette - gangsperre?
Jeg måtte til og med google det for å finne ut hvordan det skulle skrives.
På finere talemåte heter det muskelverk, og på google fant jeg også ut at det heller ikke hadde hjulpet å strekke ut, og der blir det også bekreftet at dag 2 oftest er mer smertefull enn dag 1.
Det er rett og slett en naturlig konsekvens av en aktivitet kroppen min ikke har vært med på på en stund.

I morgen håper jeg på bedre lår - jeg skulle jo trimme mer denne uken :-)