STOLT MAMMA

 


Foruten allmenn og et år på sekretærskole i Ålesund, er det dårlig med utdanning hos bloggeren.
I mange år kombinerte jeg flere jobber for å få økonomien til å gå rundt, og jeg tror det er dette er hovedårsakene til at jeg har ønsket at mine barn skulle ta en utdanning.
Jeg vet de i perioder har vært lei og irritert på meg over maset mitt, men de har holdt ut, og i dag er alle tre ferdig med sin utdannelse. Kanskje de hadde gjort akkurat det samme uten mitt mas, men jeg velger å tro at det ikke er slik....
Min eldste sønn tok BI i Oslo med markedsføring som sitt valg, nestemann er ferdig utdannet fengselsbetjent, og nå er den yngste nylig ferdig med sin Bachelor i vernepleie.
Jeg er svært stolt over alle tre, det er trygt og godt for mammahjertet at de har disse vitnemålene.

Det siste av denne familiens vitnemål kom nylig i postkassen til datteren min.
I forkant var jeg så heldig å få overvære markeringen av endt utdanning ved Høyskolen i Molde.
Det var mitt første møte både med skolen og en sånn markering, og jeg ble imponert over begge deler.
Skolen ligger utrolig flott til, med nydelig utsikt og fine uteområder. Flott var det også innendørs, i hvert fall der vi fikk tilgang kantine og aula. Er alt annet like bra, må dette være et godt sted å studere ved.

Og så selve markeringen.
Bunadskledde eller pent antrukne kvinner og menn. De fleste under 30, men også flere godt voksne.
Glade for å være ferdig med studiene, samtidig vemodig og trist at det var over, og tungt for mange å ta avskjed med medstudenter. Her var det mange følelser i sving.
Det var gode og interessante taler fra både elever, rektor og fylkesmann.
Programmet var flettet sammen med nydelig sang og musikk, en rosesermoni, for så å avslutte med kaffe og kaker.
Det var passe høytidelig, og det var en flott opplevelse for meg å få lov til å overvære dette.
Det ble litt snørr og tårer, av stolthet og glede over datteren min som stod så stolt der fremme i sin bunad sammen med sine medstudenter og venninner - med Bachelor i vernepleie.

Det er en stolt bloggmamma uten Bachelor i annet enn hardt arbeide som skryter av barna sine i dag.
Jeg hadde nok tatt meg fri fra jobb for å være med på dette selv om jeg ikke var midt i annerledesåret. Men det føles som om jeg er mer tilstede i opplevelsen nå, jeg ER der, haster ikke bare fra og til.

Takk gullungene mine for at dere hørte på mamma. For dere gjorde det?

ADVENT

I morgen er det første søndag i advent, 29. november 2015.

Det er flere grunner til at jeg ikke er spesielt glad i adventstiden og julen, uten at jeg ønsker å ytdype så mye årsakene til det.

Men noen synspunkter vil jeg gjerne komme med.

Mye jobb og forberedelser er det for de fleste denne tiden, så for mange er det en veldig hektisk tid vi går i møte.Vi jager på i søken etter at alt skal være perfekt, mange gir jo uttrykk for at det er det hos de?
Følelsen av å ikke lykkes med det, tar bort mye av gleden over julehøytiden og forberedelsene til denne.
Heldigvis virker det som om flere senker kravene nå, men ennå er det veldig mange som må vaske hele huset, pusse sølv, bake minst 7 sorter julekaker, lage rull og sylte osv osv. I tillegg er det arrangementer og avslutninger på rekke og rad, og man skal jo jobbe og sove også.

Det har nok alltid vært noe, jeg husker jo hvordan min bestemor bakte og vasket før jul.
Men hun var ikke på full jobb i tillegg! Likevel var hun helt sikkert dødssliten av alt jaget. Og på noen områder er vi bedre nå, for før skulle jo alt av pynting og siste vask gjøres sent lille julaften/natt til julaften. Jeg tror ikke det ble mye søvn på henne.

Vi glemmer å glede oss, fordi vi blir så opptatt av at alt skal være så perfekt.
Vi glemmer også at for mange er dette av økonomiske, familiære eller praktiske årsaker helt uoppnåelig. Vi glemmer å se oss rundt, blir for opptatt av det vi IKKE har gjort, istedet for det vi faktisk har gjort.
Blir for opptatt av å irritere oss over bagateller. For mye av det som virker så viktig, er jo bare en bagatell.
Vi glemmer at de ensomme blir enda ensommere i denne tiden.

Og så er det julegavene da.
Når jeg først handler julegaver, koser jeg meg. Tanken på at gaven vil glede mottakeren, er god.
Dessverre blir det vanskeligere og vanskeligere å finne fornuftig innhold til pakkene.
Hus, klesskap, lekekasser - vi flyter over - de fleste har alt de trenger. Og ikke trenger.
Noe har blitt helt feil når man ikke ønsker seg noe som helst.
Jeg har til og med snakket med foreldre til barn som ikke vet hva de skal kjøpe til barna sine, eller si til famile og venner de skal kjøpe. For de har alt de ønsker seg. Det gjør meg trist.

Jeg skal ikke si at dette ikke gjelder meg og min familie, for det gjør det - det er en av grunnene til at jeg er opptatt av det og skriver om det.

I dag har jeg gjort det som jeg synes er aller koseligst med hele adventistiden - hengt opp adventsstaker og stjerner i vinduer. Jeg elsker det når de kommer opp, og det er det eneste jeg ikke har lyst til å fjerne av julepynt når vi skriver 1.januar.
Det er et høydepunkt.
Ikke bare i eget hus, men også å se det hos alle andre.
Å gå eller kjøre rundt omkring i bygd og by blir hyggeligere, for det blir så koselig med lysene i vinduene. Så får det bare være slik at noen klarer seg med ett eller to, mens andre må ha lys i alle vindu og mer til.

Og denne førjulstiden skal jeg gå på noen besøk til noen jeg ikke besøker veldig ofte, men som jeg vet sitter mye alene.
Og denne julen har jeg invitert noen jeg vet ikke har noen å feire julen sammen med.

Jeg prøver å bli et bedre medmenneske, men må ta små skritt. Og noen av skrittene er vanskelige å ta.

ORD

Det er lenge siden siste innlegg.
Da jeg satte meg ned for å skrive i  forrige uke, kom ikke inspirasjonen og skrivegleden.

Jeg er på alle måter glad i ord. Glad i skrive, glad i god samtale, og helt avhengig av godt lesestoff.

Av og til slår ordene meg ut, oftest positivt, men noen ganger slår de meg ut i negativ retning.
Den kvelden i forrige uke var det flere samtaler den siste tiden jeg hadde vanskelig for å glemme, det var ord som såret, det var noen blikk og kroppsspråk som sa noe som ikke var helt bra. Noe noen mener om meg.
Noen som sier det med ord, noen som ikke sier det med ord.

Det fikk meg til å miste gleden av å formidle med det skrevne ord.
Det fikk meg til å lure på om jeg skal fortsette med blogg.

Nå har jeg fått det litt på avstand, og jeg skal prøve igjen.
Slutter jeg, vinner de.