VERDIFULL TID

Sommeren er på hell.
Noen dager til, så skriver vi september og høst. Mørkere og kaldere.
Ennå tviholder jeg på sommeren og minnene jeg har fra denne.
For en sommer det har vært!
Jeg kjenner jeg får klump i halsen - av lykke og takknemlighet.
Takknemlighet for det "annerledesåret" har gitt meg av muligheter, og lykke over menneskene "mine". Det er nettopp dette som var et av målene mine med året mitt - å få mer tid til menneskene.
Nære, fjerne, sporadiske, hyppige, nye, gamle, slekt, venner, nye venner, tilfeldige.

Ja, vi har alltid hatt mye feriegjester. Ja, vi har alltid satt pris på det.
Men, for mitt vedkommende har jeg alltid følt at jeg kom til kort, at jeg stresset for mye.
Sommeren er den mest hektiske perioden på butikken, og å kombinere denne tiden med besøk har vært utfordrende. Det ble lett for mye jobb, for lite tid til å snakke MED menneskene rundt meg.
Muligheten til å være til stede mesteparten av tiden gjestene har vært her, har gitt meg så mye glede.

Alle de tre ungene mine har funnet seg kjærester og samboere som jeg har hatt stor glede av å bli bedre kjent med. I tillegg har vi hatt slektninger fra New York og Feda på besøk.
Det er vanskelig å forklare, for selv om vi har hatt besøk av de tidligere, var det liksom denne sommeren vi først ble kjent?
Likedan med ungene mine - det er første sommer siden de ble voksne at vi har hatt så mye tid sammen. Så mange fine opplevelser vi fikk, så mange fine samtaler.
Jeg er så stolte over dere alle tre, og jeg er så glade for de tre kjærestene dere bringer hjem.
Å se hvor forelsket og gode dere er mot hverandre, og mot våre andre gjester. Den gode følelsen det gir meg. Som nå i helgen når vi var 15 rundt bordet - engelsk - norsk - alvor og latter - gode minner å ta med seg mot høsten og vinteren.
Jeg har kanskje klart vertinneoppgavene tidligere år også, så det er ikke sikkert dere andre har merket noen endring med meg. For meg selv er den enorm - jeg klarer nesten ikke å ta det inn over meg.

I tillegg til mye slekt, har jeg også stiftet flere vennebekjentskap. Vennskap jeg tror og håper vi kan bygge videre på. Fokuset har vært på de som er glad i og liker meg og min familie, være raus, ha gode samtaler. Klemme, lytte, betro, oppmuntre.

Kortreiste turer og opplevelser har det vært mange av - jazz, kunst, båt, holmer, Badeland i Molde, Atlanterhavsbadet, Bjørnsund, Romsdalsmuseet, fjell, bursdager og så mye, mye mer.
Alle som en har gitt meg gode minner. Noen gjorde litt vondt dagen etterpå, men det må tåles.

Hvordan skal jeg klare dette i årene fremover?
Hvordan skal jeg forhindre å bli fanget i det samme nettet igjen?
Fasiten er i ferd med å ta form, men klarer jeg å leve etter den?

ET HELT HALVT ÅR

Et helt halvt år har det gått av "annerledesåret" mitt.
Hva var vel mer naturlig enn å se filmen med samme tittel da? Perfect, spør du meg.

Dette halvåret har gått skummelt fort, og for å markere det, inviterte jeg mannen min på date.
Lettlurt som han er, ble han med, uvitende om at han bare skulle få se en "damefilm" på kino.  Noe skuffet ble han nok over at det verken vanket middag eller kinogodt, men et glass øl før kinoen fikk han da. Og han tok det pent, snill som han er.

Jeg har lest alle bøkene av Jojo Moyes, og denne er den beste.
Vanligvis er det krim som ligger på nattbordet, men av og til dukker det opp annen litteratur, og denne var gripende, rørende, morsom - alt. Boken grep meg skikkelig, og heller ikke oppfølgeren "Etter deg" bør være ulest for de fleste.

Da jeg og mannen min ble sammen for veldig mange år sammen, var det et annet mønster over helgene enn det er i dag. Hver lørdag var det bygdafest rundt omkring i kommunene, og hver fredag og søndag var det kino på Farstad. Nattkino på fredager om jeg ikke husker feil. Utrolige ting foregikk på kinokveldene, og det var nesten alltid full sal. Det var tider det.....

Dessverre har det blitt åresvis mellom hvert kinobesøk de siste 30 årene, derfor glemmer jeg nesten hvilken fin og god opplevelse det er. Sist jeg var i Molde på kino, var det premiere på Hodejegerne - tror det var i 2011. Ingen rørstoler, men behagelige stoler i stoff med god plass, bilde og lyd er det ikke noe å utsette på. Og når det går to timer uten at jeg kikker på klokka, ja da er filmen bra! De sies jo at man ofte blir skuffet når man leser boken før man ser filmen, men av meg ble det full klaff på begge. Anbefales! Suksess!!
NB: Man må regne med litt snørr og tårer dersom man er av den lettrørte typen. Det er jeg. 

De siste somrene har det vært mye søndagsjobbing. Derfor var en rolig ettermiddag slentrende i Storgata, en pils (og brus for meg) på Egon, for så å avslutte med film en aktivitet jeg satte stor pris på å ha tid til å gjøre.

JULETREBRENNING

Hvert år har vi den samme diskusjonen hjemme hos oss:

ekte juletre eller plasttre?

Jeg vil ha plasttre, mens mannen i huset (som har støtte i barna sine), vil ha ekte vare.
Siden jeg forlengst har funnet ut hvilke kamper som er verdt å kjempe, har jeg valgt å ta denne kampen hver år, bare for at det ikke alltid skal være meg som går seirende ut av diskusjonene, for denne lar jeg ham vinne  hvert år...

Hvorfor jeg vil ha plasttre?
Fordi det er jeg som irriterer meg over nåler på gulvet.
Ikke fordi det får stå så lenge at det blir noe særlig på gulvet mens det står rolig, men det er når det skal UT at det sprer om seg.
Det må jo nødvendigvis ut enten gjennom verandadør eller ytterdør, og det er noen meter til begge.
Og på den ferden er det akkurat som om de flyr opp i vinduskarmer, hyller, gardiner, stoler og blomsterpotter - leser jo om alt utøy som gjemmer seg i disse trærne - så nesten så man kan lurer på om de flyr nålene rundt omkring for å lage irritasjon og merarbeid! Trakker de inn i sokkene, stikker meg i rompa når jeg setter meg - fyller jo en hel støvsugerpose på denne jobben!

2. januar ble treet slengt ut verandadøren, videre ned trappen og på plenen.
Der la jeg det ryddig inntil muren, den som kjøper treet får sørge for at det forsvinner.
For det er her den egentlige kilden til juletrekampen ligger - det jævla juletreet ligger jo ribbet i hagen helt til sommeren! Og med den vindstyrken som herjer her hos oss, er det ikke lenge det ligger på samme sted!
Er jeg heldig, havner det hos naboen....

For en del år siden hørte vi om steder/gater/nabolag som arrangerte juletrebrenning.
Det synes vi var et strålende tiltak, men det har dessverre bare blitt med tankene og praten.
Hadde ikke ork eller tid selv om vi hadde lyst.
Men, i annerledesåret har jeg mer tid og ord, tok initiativ - og annonserte juletrebrenning på facebook.
Jeg inviterte, vinneren av årets juletrekamp sørget for det praktise:-) Digger den fordelingen.

Det ble en veldig trivelig kveld, selv om det var plass til flere på Kleppaberga.
Neste år tar jeg kampen igjen, men jeg kommer til å gi meg slik at vi får gjentatt dette, og da håper jeg vi blir enda flere.
Og at vi kan videreføre konkurransen om hvem som kaster juletreet lengst.
Årets resultater er sirlig notert i en bok.

Me and my husband - one hell of a team.
 

MELEN

m

Gulberget kjenner jeg godt - jeg vet hvor stien går, og jeg vet hvordan jeg skal posjonere kondis og krefter for å gjennomføre. Gulberget er jeg ikke redd for å bestige alene - det er kjent territorium.

Når jeg har hatt tid til å trene og trimme tidligere, har det alltid vært om å gjøre å utnytte tiden. Derfor har trimturen alltid startet i det jeg går ut av ytterdøra, å bruke en time i bil for å komme seg ett annet sted har sjelden blitt prioritert.
En av ønskene mine med "annerledesåret", er å komme meg mer ut, få se mer av kommunen og fylket vårt, både som trimmer og turist.

Ett av målene mine er å tørre å gjøre flere ting alene. Fjelltur i helt fremmed fjellterreng var målet i dag - jeg satset på Melen, 768 moh. Det høres kanskje dumt ut, men hvor mange av dere har gjort det? Gått alene på en så lang fjelltur? Jeg så jo ikke fjellet en gang da jeg parkerte på Skytterhuset på Skotten. Og jeg gikk jo over en kommunegrense, for Melen ligge jo på Eide.
For meg var i hvert fall dette en utfordring.

Det gikk ganske greit å finne stien opp - det er langt - og periodevis veldig bratt. På noen steder faktisk så bratt at jeg kjente suget i magen. Men for en utsikt!!! Utrolig flott! Både underveis og på toppen.
Det blåste godt på 768 moh, men jeg hadde masse klær på meg, og enda mer i sekken, så det gikk bra.
Nedover tok jeg en litt annen sti, noe som førte til at jeg havnet i feil retning, og var egentlig godt i gang med å bestige Sjurvarden før jeg oppdagen feilen. Jeg tok det med fatning. Litt frustrert over mangelfull skilting på stiene, det er ikke alle som er fjellgeiter utstyrt med innebygget GPS.
Velger å se det positive i det - jeg er jo sugen på å forbrenne mest mulig kalorier, så en ekstra kilometer tåles.

Uttøying har heller aldri vært min sterke side, og det tror jeg kanskje jeg vil angre på i morgen. Kjenner at lårene ikke er HELT som de pleier:-)

En utfordring er utført og bestått.

Jeg tror det blir flere aleneturer, men har flere turvenninner som jeg gjerne vil dele turer med også, det er flere som har sagt de vil bli med. Gleder meg til det.

Jeg måtte bare ta denne selv først. Jeg er fornøyd.
Takknemlig for denne sjansen - dette året - heldige meg.