HÅRETE SANNHET

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg om hetetokter.
Etter innlegget har jeg fått flere svette betroelser, og mange gode og noen litt mindre gode råd for å bli kvitt dette fenomenet som vi voksne og erfarne kvinner må slite og leve med.
Jeg strever ennå, og hater hvert fuktige anfall.

I tillegg til å måtte godta det månedlige fra vi er i tidlig tenår til vi er middelaldrende!!!, må vi kvinner altså i tillegg få NYE plager når vi endelig er kvitt blødningene.
Først må vi altså finne oss i å leve i 35-40 år der en uke hver måned preges av bind og tamponger.
Rundt regnet utgjør disse ukene sammenlagt 7 år av livet vårt!!
I tillegg til pms, smerter, lukt og anrde ekkelheter.
Ekkelt å lese?
Jeg skal love deg at det blir enda mer ekkelt å lese lengre ned i innlegget.

For hvor urettferdig er vel ikke dette?
Når menn bare har skjegg å armodes med?

Og apropos skjegg!
Man skulle virkelig tro at det var nok med månedlige blødninger, hetetokter, svangerskap, strekkmerker, fødsel, hengepupper. At vi skulle slippe enda mer.
Men hva er det plutselig som skjer med oss voksne kvinner på haken?
Jo, jammen gror det ikke ekle, stive, stikkende hår på haken vår også?!
Hvor ekkelt er ikke det?!
Hvor rettferdig er dette? Jeg bare spør!
Altså, i tillegg til allerede nevnte utfordringer, har vi i tillegg!!! barbert legger, armhuler, bikinilinjer og mere til. Og så kommer det hårvekst på haken!!
Er det mulig??? Dette også!! Det blir noen kvadratmeter å ta seg av etter hvert!

Og mennene? Hadde de taklet disse utfordringene?
Om de lar skjeggstubbene gro noen dager og får litt gråstenk i håret, får de betegnelsen GS.
Gammelsexy. 
Vi da? Tror ikke sexy vil være en del av vokabularet.

Vi må tilbringe mer og mer til på badet.

Med forstørrelsesglass, briller og pinsett.
Til og med lommelykten på mobilen tas i bruk.
Zoome inn den sorte prikken før den rekker å stikke seg frem.
Hvor vanskelig er det ikke å treffe akkurat rett sted med pinsetten?
Og hvor mange ubrukelige pinsetter er det egentlig råd å få kjøpt?

Æsj, så ekkelt og lite feminint.
Hvorfor? Kan noen gi meg en forklaring?
Hvorfor skal vi kvinner få så mange utfordringer, og hvordan kan mennene få slippe så lett?

Når jeg i livets siste fase mest sannsynlig havner på eldresenteret, vil jeg at dere som leser dette skal sørge for at det står i arbeidsinstruksene til pleierne at de skal nappe skjeggveksten min.
Og barbere alle de riktige stedene.

Snille mannen min, kan du passe på meg inntil da? At jeg ser anstendig ut?

VERDIFULL TID

Sommeren er på hell.
Noen dager til, så skriver vi september og høst. Mørkere og kaldere.
Ennå tviholder jeg på sommeren og minnene jeg har fra denne.
For en sommer det har vært!
Jeg kjenner jeg får klump i halsen - av lykke og takknemlighet.
Takknemlighet for det "annerledesåret" har gitt meg av muligheter, og lykke over menneskene "mine". Det er nettopp dette som var et av målene mine med året mitt - å få mer tid til menneskene.
Nære, fjerne, sporadiske, hyppige, nye, gamle, slekt, venner, nye venner, tilfeldige.

Ja, vi har alltid hatt mye feriegjester. Ja, vi har alltid satt pris på det.
Men, for mitt vedkommende har jeg alltid følt at jeg kom til kort, at jeg stresset for mye.
Sommeren er den mest hektiske perioden på butikken, og å kombinere denne tiden med besøk har vært utfordrende. Det ble lett for mye jobb, for lite tid til å snakke MED menneskene rundt meg.
Muligheten til å være til stede mesteparten av tiden gjestene har vært her, har gitt meg så mye glede.

Alle de tre ungene mine har funnet seg kjærester og samboere som jeg har hatt stor glede av å bli bedre kjent med. I tillegg har vi hatt slektninger fra New York og Feda på besøk.
Det er vanskelig å forklare, for selv om vi har hatt besøk av de tidligere, var det liksom denne sommeren vi først ble kjent?
Likedan med ungene mine - det er første sommer siden de ble voksne at vi har hatt så mye tid sammen. Så mange fine opplevelser vi fikk, så mange fine samtaler.
Jeg er så stolte over dere alle tre, og jeg er så glade for de tre kjærestene dere bringer hjem.
Å se hvor forelsket og gode dere er mot hverandre, og mot våre andre gjester. Den gode følelsen det gir meg. Som nå i helgen når vi var 15 rundt bordet - engelsk - norsk - alvor og latter - gode minner å ta med seg mot høsten og vinteren.
Jeg har kanskje klart vertinneoppgavene tidligere år også, så det er ikke sikkert dere andre har merket noen endring med meg. For meg selv er den enorm - jeg klarer nesten ikke å ta det inn over meg.

I tillegg til mye slekt, har jeg også stiftet flere vennebekjentskap. Vennskap jeg tror og håper vi kan bygge videre på. Fokuset har vært på de som er glad i og liker meg og min familie, være raus, ha gode samtaler. Klemme, lytte, betro, oppmuntre.

Kortreiste turer og opplevelser har det vært mange av - jazz, kunst, båt, holmer, Badeland i Molde, Atlanterhavsbadet, Bjørnsund, Romsdalsmuseet, fjell, bursdager og så mye, mye mer.
Alle som en har gitt meg gode minner. Noen gjorde litt vondt dagen etterpå, men det må tåles.

Hvordan skal jeg klare dette i årene fremover?
Hvordan skal jeg forhindre å bli fanget i det samme nettet igjen?
Fasiten er i ferd med å ta form, men klarer jeg å leve etter den?

HVALSAFARI

EKSOTISK OPPLEVELSE I BUD

Fredag kveld.
Taco og masse feriefolk på besøk. Fint vær og god stemning.
Kunne det bli bedre?
Vi visste det ikke, men det kunne det.

Flokken med grindhval som passerte Bud denne kvelden ga oss en opplevelse vi aldri vil glemme.
De som allerede var ute i båten da de ble oppdaget, fikk nok se og oppleve den største flokken.
Forventningfulle, litt engestelige og veldig oppspilt stod resten av oss klar.
Klar til å få med oss disse elegante dyrene som kan bli 8 meter lange og 3 tonn.
Vi var for oppspilt til å bli redd. Jeg holdt pusten, hylte, snublet, måpte - for et skue! Så utrolig flott!
Kamera, mobil, hyl - utrolig.

Så tilfeldig at noen av oss var ute i båt akkurat da. At de ble oppdaget.
At dette skjedde akkurat da vi hadde besøk fra New York, Feda, Oslo og Bergen.
Og tenk, jeg var også hjemme! Jeg var også der!! Akkurat den halvtimen dette pågikk!
Akkurat da det skjedde! 
Lykke.
Takknemlig.
Minne for livet.

ENERN

 

På sykkel.
Terrengsykkel.
Jeg snakker altså om Sykkelenern på Oppdal. Rittet der løypene går på grus-, traktor og kjerreveier, stier i fjellet og asfalterte veier i sentrum av Oppdal. Et av Midt-Norges største turritt.

For en måneds tid siden plinget det inn en mail på innboksen min med bekreftelse av påmelding og betaling til 42 km aktiv med tidtaking til Sykkelener.
What???
Synderen deler jeg seng og økonomi med. Og han hadde brukt våre penger.
I hodet mitt fikk han mange stygge kallenavn, men til ham sa jeg ingen ting. At han skulle dra meg med på denne utfordringen som han og kollegaene hans tok, måtte da vel ikke gå ut over meg???? Var han ikke glad i meg lengre? Var det for at det i hvert fall skulle være en deltaker bak ham i mål?
Drittsekk. Idiot. Tjukken. Konemishandler. 

Den første uken etter mailen var jeg likegyldig.
Dette gidder jeg ikke, tenkte jeg. 42 km sykler jeg ofte, men terrengsykling er det jeg liker minst. Det er flere grunner til det. Jeg har for dårlig balanse, og jeg er alt for redd for å falle av og bli drept.
Eller skadd.
Når det blir bratt nedover, bremser jeg til jeg nesten står stille.
Når det er krappe svinger, gjør jeg det samme.
Når det er sleipt og glatt, er alle muskler knytt sammen i en stor knute, og det blir umulig å styre sykkelen dit det er mest fornuftig. Den styrer liksom av seg selv mot de dårligste partiene. Helst treffer jeg et eller annet element som fører til ubehag og smerte.

Så gikk det noen dager. Jeg leste mailen igjen, og tenkte det samme - bare at nå ble det knyttet på en følelse av redsel for ikke å mestre en slik utfordring. Så for meg May i startfeltet sammen med de spreke mennene som er 2 meter lange, veltrente  og ekstremt selvsikre. Hvis sykler koster 60-70000, og alt som kan gi overflødig vekt er skrudd av. Eller damene som er en halvmeter kortere med kraftige lårmuskler, som ser på meg med hån i blikket.
Nei, det vil jeg ikke utsette meg for.

Jeg begynte å sykle mer på terrengsykkel. Valgte bort førstevalget - raceren.
Syklet på grusveier, prøvde å finne litt bratte og utfordrende bakker. Bare i tilfelle.
For jeg kunne da bli med?
En hotellweekend er ikke å forakte?
Jeg kunne da ta med sykkelen, og heller sykle en annen tur?

Det ble selvfølgelig til at jeg startet.
Innerst inne visste jeg vel det hele tiden.
Det er jo året for å blir utfordret. For å utfordre seg selv.
Målet mitt var å gjennomføre.

Det ble lite søvn natten før løpet.
Jeg var på do tre - 3 - ganger før frokost. Og en gang etter.
Eggene jeg spiste, smakte rart. Det var like før jeg kastet opp.
Brødet var så tørt, selv paprikaen var det en ekkel smak av.

Starttid 10.10. Startnummer 900. Første gang i mitt liv med startnummer.I en alder av 52.
På med sykkelbukse, type lang. Hjelm, hansker, briller, sykkelsko.
Alt jeg ikke liker å vise meg i. Men nå hadde jeg bestemt meg, så nå ga jeg blaffen. Nå var jeg bare interessert i å komme i gang, gjennomføre. Komme i mål i live, helst like hel.
Været var vått og grått. Det hadde regnet mye, og det var meldt mer under løpet.

Det var ikke så ille som jeg trodde å smyge meg inn i flokken av sykkelentusiaster. Det var flest av sorten som beskrevet over, men det var innslag av alle typer.
Så gikk starten, og vi fulgte følgebilen de første kilometerne. Dette gikk da riktg bra! Ennå var det jo like mange bak meg som foran meg!!!
Jeg skal love deg at det ble forandring på det. Så lenge vi ferdes etter grusvei og asfalt, klarte meg meg ok. Men alle kilometerne på sleipe stier, svingete med sleipe røtter og steiner var et helvete for meg.
Jeg har ALDRI syklet i slikt terreng før, og jeg forbannet mannen min høyt mange ganger.
Jeg syklet i kull, rattet vridde seg, sykkelsetet datt ned og jeg slo meg.
Opp igjen, fikse sykkelen og komme seg i gang igjen. Det gikk bra en stund, men så datt framskjermen av. Jeg stoppet ikke. Til helvete med skjermen. Jeg kunne blitt påkjørt og drept av de bak meg dersom jeg stoppet. Jeg kom meg gjennom dette partiet, men det var nettopp her de fleste som startet bak meg, suste forbi. Og jeg klandrer dem ikke. Pingla fra Bud var for treig og redd.

Jeg stoppet ikke for å drikke eller spise, jeg bare syklet, trødde og trødde.
Skitten og våt. Flere ganger måtte jeg av sykkelen for å komme meg opp bakkene. Det var så bratt, jeg hadde ikke sjanse til å sykle opp. TIlfreds konstaterte jeg at de aller fleste rundt meg gjorde det samme. Hvis noen spør meg hva og hvor vi syklet først og sist, kan jeg ikke svare. Jeg bare syklet.

Men jeg kom i mål.
42 km terrengsykling på 2.16.38.
I min klasse, damer 50-55 var vi 4 deltakere. De tre andre nådde målsttreken rundt en halvtime før meg.
Alle var medlemmer av sykkelklubber.
Men jeg kom ikke sist  totalt.

Dersom jeg hadde visst hvordan løypen var på forhånd, hadde jeg aldri startet.

Kilometerne gjennom skog og mark i glatt og sleipt terreng, tøffe og sporete nedoverbakker  og krasse svinger gjorde at jeg kom for langt bak.
Jeg er svært stolt over å ha tatt utfordringen og gjennomført. For jeg klarte dette også.
Dette var langt utenfor komfortsonen - det er i hvert fall sikkert.
Jeg skammer meg ikke over resultatet heller, men må innrømme at jeg har sjekket tidene på de som kom foran meg. Jeg har funnet ut at hvis jeg ikke hadde vært så pinglete, eller hatt uhellet i skogen, hadde plasseringen raskt kunne vært en del plasseringer bedre.
Ikke at det gjør noe, men.........

NÅR DE LIGGER OG NÅR DE STÅR

 




Jeg kunne ha skrevet om så mye positivt og hyggelig i kveld, for jeg har opplevd så mye hyggelig og artig sammen med gamle og nye kjente mennesker den siste tiden. 
Det må vente.
Jeg har sett MFK tape nok en fotballkamp i kveld. Innrømmer at det kun var 2. omgang - og innrømmer også at det var mer enn nok.
Akkurat nå må følelsene og tankene rundt dette blogges.

I vår var jeg på Aker stadion og så det samme laget vinne 4-0 over Vålerenga.
De to unge Vålerengasupporterne som gikk foran oss ut, tok tapet med fatning og sang:
"Det kunne vært verre, vi kunne bodd her".
Akkurat dette husker jeg så godt, for jeg synes de var gode forbilder for hvordan vi som supportere skal takle at laget i vårt hjerte ikke innfrir.
Glade og forventningfulle på hvordan resten av sesongen skulle utvikle seg, forlot vi Molde - litt høye på den gode kampen og seieren.

Som de fleste vet, har det gått svært dårlig den siste tiden - det er fakta jeg ikke trenger skrive om.

Da de begynte å tape, overlot jeg sesongkortet mitt til andre.
For jeg har alltid vært ærlig på at jeg er en medgangssupporter.
Jeg er ikke der når de ligger, bare når de står.
I dag skammer jeg meg.
Jeg skal endres meg, jeg skal bli en bedre supporter. Jeg skal være der når de ligger også, i hvert fall av og til. Men da må de treffe målet av og til.
Og Solskjær må bli. Jeg har enorm respekt og tillit til han.
Jeg var sikkert på at Dempsey skulle komme? Hvor blir det av han?

Hvis de bare kan vinne en - 1 - kamp før jeg skal i 99 årsdag i slutten av måneden, skal jeg kle meg som en av spillerne. Siden jubilantenes forbokstaver er E og G, er temaet at vi skal være utkledd som noen som har disse forbokstavene, enten det er en person, yrke e.l.
Blir det islendingen som viser bedre seg som et bedre forbilde, blir det han - han har jo både E og G...

Hvis ikke, går jeg for gårdbruker, elektriker eller gud.