onsdag 25. november 2015
ORD
Det er lenge siden siste innlegg.
Da jeg satte meg ned for å skrive i forrige uke, kom ikke inspirasjonen og skrivegleden.
Jeg er på alle måter glad i ord. Glad i skrive, glad i god samtale, og helt avhengig av godt lesestoff.
Av og til slår ordene meg ut, oftest positivt, men noen ganger slår de meg ut i negativ retning.
Den kvelden i forrige uke var det flere samtaler den siste tiden jeg hadde vanskelig for å glemme, det var ord som såret, det var noen blikk og kroppsspråk som sa noe som ikke var helt bra. Noe noen mener om meg.
Noen som sier det med ord, noen som ikke sier det med ord.
Det fikk meg til å miste gleden av å formidle med det skrevne ord.
Det fikk meg til å lure på om jeg skal fortsette med blogg.
Nå har jeg fått det litt på avstand, og jeg skal prøve igjen.
Slutter jeg, vinner de.
tirsdag 17. november 2015
TUPPERWARE
Det er så lenge siden jeg har vært på ett Tupperwareparty at når den unge, flotte damen som har vokst opp i nabohuset (som også har vært gift 2 ganger med en av mine sønner), spurte om jeg kunne tenke meg å holde party, var det med glede og enusiasme jeg svarte JA, det vil jeg gjerne.
Hun hadde nylig startet som konsulent, gift for tredje gang (får vel føye til at det er første gang i voksen alder), fått to flotte barn - og kom flyttende til hjemstedet sitt igjen. Bare det får jo meg til å være posistiv.
Jeg gledet meg, men var samtidig veldig spent på om noen ville komme.
Jeg vet at de aller fleste har skap og skuffer fulle, men vet også at det er noe spesielt med oss damer og plastartikler.......
Ut med sms`er og facebookannonsering, satte meg 8-10 gjester som ønske.
Tilsammen ble vi 12 rundt bordet, 13 med konsulenten, i alderen 22-70!!!
Kjempekjekt å ha besøk.
Så kjekt med besøk også fra damer som ikke er på besøk til vanlig.
Så kjekt at konsulenten satte salgsrekord.
Så kjekt med fine vertinnegaver.
Så kjekt å ha party.
Gleder meg til å få produktene, bruke de - fikk mange gode tips - veldig flink og kunnskapsrik vertinne.
Forslag til hvilke party vi kan ha neste gang?
Bare positivt, godt humør - håper alle damene kommer tilbake ved en annen anledning.
Takk til dere alle sammen.
Hun hadde nylig startet som konsulent, gift for tredje gang (får vel føye til at det er første gang i voksen alder), fått to flotte barn - og kom flyttende til hjemstedet sitt igjen. Bare det får jo meg til å være posistiv.
Jeg gledet meg, men var samtidig veldig spent på om noen ville komme.
Jeg vet at de aller fleste har skap og skuffer fulle, men vet også at det er noe spesielt med oss damer og plastartikler.......
Ut med sms`er og facebookannonsering, satte meg 8-10 gjester som ønske.
Tilsammen ble vi 12 rundt bordet, 13 med konsulenten, i alderen 22-70!!!
Kjempekjekt å ha besøk.
Så kjekt med besøk også fra damer som ikke er på besøk til vanlig.
Så kjekt at konsulenten satte salgsrekord.
Så kjekt med fine vertinnegaver.
Så kjekt å ha party.
Gleder meg til å få produktene, bruke de - fikk mange gode tips - veldig flink og kunnskapsrik vertinne.
Forslag til hvilke party vi kan ha neste gang?
Bare positivt, godt humør - håper alle damene kommer tilbake ved en annen anledning.
Takk til dere alle sammen.
onsdag 11. november 2015
BLODGIVER
Da har jeg blitt det.
Jeg satte meg mange mål da jeg startet på "annerledesåret", og ett av dem var å bli blodgiver.
Nå har jeg meldt meg, og det føles godt:-)
Blod kan ikke fremstilles kunstig.
Blod må gis.
Pasientene og helsevesenet er helt avhengig av blodgivernes frivillige innsats. Siden blod har begrenset holdbarhet er det et konstant behov for nye forsyninger. Som blodgiver gjør du derfor en viktig samfunnsinnsats.
Derfor:
Gjør det du også! Jeg tror vi får premie!!!
tirsdag 10. november 2015
6
3 uker - 6 kilo
Bare sånn passe fornøyd med det, kiloene sitter veldig godt.
Kjenner godt at klærne sitter løsere, men det er ennå usynlig for andre.
Tanken på at det er minst 10 kilo igjen, er tøff. Kan det ikke være min tur til å få noe gratis nå? Kan ikke jeg stå opp i morgen tidlig, og oppdage at det har reist 2 kilo til? PLEASEEEE!
Hvis det går i samme farten, vil jeg i beste fall være klar til jul:-(
Det betyr at jeg ikke kan bake noe til jul, og at det betyr også minimalt med julemat og godsaker juleukene.
Hvis ikke det overholdes, vet jeg akkurat hvordan det blir: Man har nådd målet sitt, og begynner å kose seg litt igjen. Fort kommer det på noen kilo, og sakte med sikkert kryper det på en etter en. Og plutselig er jeg tilbake der jeg startet.
Er det dette som skal hindre meg fra å mislykkes? Å slanke meg "offentlig"?
Hvorfor er vi så flinke til å kommentere når noen har blitt "så slanke og fine", men ikke sier "stopp" når man begynner å legge på seg igjen?
Jeg vet hvorfor, men må bare irritere meg litt i dag.
Så heldig de er de som ikke har dette problemet.
De som sier de aldri har lyst på godteri, som ikke legger på seg, som er naturlig slank og lekker.
Trangen etter sjokolade har avtatt litt, men er fremdeles vanskelig å styre.
Åpner ikke skapdørene like ofte lengre, og sørger for å ha rensket gulrot og kålrabi forrerst i kjøleskapet.
Trist. Beklager det, men det er ikke så artig å slanke seg.
Nutrilett skal være min frokost, lunsj, middag og kvelds i mange uker fremover. Jeg fyller på med frukt og grønnsaker, noen få dager ett lite måltid.
Ellers er det Pepsi Max som er min trøst.
Bare sånn passe fornøyd med det, kiloene sitter veldig godt.
Kjenner godt at klærne sitter løsere, men det er ennå usynlig for andre.
Tanken på at det er minst 10 kilo igjen, er tøff. Kan det ikke være min tur til å få noe gratis nå? Kan ikke jeg stå opp i morgen tidlig, og oppdage at det har reist 2 kilo til? PLEASEEEE!
Hvis det går i samme farten, vil jeg i beste fall være klar til jul:-(
Det betyr at jeg ikke kan bake noe til jul, og at det betyr også minimalt med julemat og godsaker juleukene.
Hvis ikke det overholdes, vet jeg akkurat hvordan det blir: Man har nådd målet sitt, og begynner å kose seg litt igjen. Fort kommer det på noen kilo, og sakte med sikkert kryper det på en etter en. Og plutselig er jeg tilbake der jeg startet.
Er det dette som skal hindre meg fra å mislykkes? Å slanke meg "offentlig"?
Hvorfor er vi så flinke til å kommentere når noen har blitt "så slanke og fine", men ikke sier "stopp" når man begynner å legge på seg igjen?
Jeg vet hvorfor, men må bare irritere meg litt i dag.
Så heldig de er de som ikke har dette problemet.
De som sier de aldri har lyst på godteri, som ikke legger på seg, som er naturlig slank og lekker.
Trangen etter sjokolade har avtatt litt, men er fremdeles vanskelig å styre.
Åpner ikke skapdørene like ofte lengre, og sørger for å ha rensket gulrot og kålrabi forrerst i kjøleskapet.
Trist. Beklager det, men det er ikke så artig å slanke seg.
Nutrilett skal være min frokost, lunsj, middag og kvelds i mange uker fremover. Jeg fyller på med frukt og grønnsaker, noen få dager ett lite måltid.
Ellers er det Pepsi Max som er min trøst.
mandag 9. november 2015
DAMENES AFTEN
Vi hadde nylig besøk av en irsk sjømann på butikken.
Han lurte på hva i alle dager som foregikk i nabobygget? Der det stod Hairy Mary på veggen?
Hva slags tjenester var det de tilbød?
Han hadde det veldig moro med dette, humret og lo, spøkte og ristet på hodet. Kunne nok tenkt seg en omgang der:-)
Hairy Mary er vår nyetablerte frisørsalong i Bud, og vi digger at de er her!
De satser, og vi vil at de skal vinne!!
Og ikke nok med det, de inviterte alle hunkjønn til en aften med show og moro på fredagskvelden.
Og de vant oss! 230 damer i alle aldre kom.
Og alle skulle parkere.....
Kvinnfolk og bil, stemmer det virkelig? Det ble jo fullstendig kaos?!
Vi ble underholdt av syngende og gjøglende menn, for så å nyte synet av flotte jenter og damer. I alle aldre og fasonger viste de frisyrer og farger vi likte og mislikte - så flinke og kreative, så mye jobb som ligger bak.
36 modeller, lange, korte, tynne, lubne - alle sammen i flotte antrekk fra Torill As og nye frisyrer fra Hairy Mary.
Show og moro - digger! Vi må sørge for at de blir her, og at vi får flere show!
I morgen skal jeg ordne meg på Hairy Mary....
SYKT MYE SYKDOM!
Det har vært en travel uke på mange måter, både i forbindelse med jobb og i det private.
Det har vært budskjettmøte, styremøte, jobb, flere legebesøk, flere syke familiemedlemmer og flere sykehusbesøk - ja, sykt mye sykdom.
Jeg skrev tidligere et innlegg om mamma, som fikk satt inn traketostomi etter en fjerning av kreft i skjoldbrukskjertlene. Etter 4 måneder ble denne røsket ut på en kontroll i forrige uke.
Åpent hull. Lang slange, ekkel lyd - nok en bekreftelse på hvorfor jeg ikke ble sykepleier.
Og hva skjer så? Jo, hun sendes hjem sammen med meg.
Jeg spurte pent om sykehusinnleggelse, men nei.
Ut og lufte oss noen timer, inn til kontroll for å se at hun fremdeles klarte å puste, og så hjem. Uggen følelse, og da tør jeg ikke tenke hva pasienten selv følte.
På en måte så deilig at røret kunne fjernes, men mye spenning knyttet rundt pust, hoste, slim og mat.
Ville det holde? Måtte det inn igjen?
Etter 2 tøffe dager holdt det ikke lengre - pusteproblemer, hoste m.m. - ambulanse og innleggelse.
4 dager med oksygen og behandling, og hun er hjemme igjen, noe piggere enn da hun reiste.
Nå håper vi at kurven går opppppppppp!
Hun har SYKT god tålmodighet og pågangsmot - denne damen er ikke ferdig ennå - men hun er SYKT fornøyd med å ha vært røykfri i 6 måneder.
Det har vært budskjettmøte, styremøte, jobb, flere legebesøk, flere syke familiemedlemmer og flere sykehusbesøk - ja, sykt mye sykdom.
Jeg skrev tidligere et innlegg om mamma, som fikk satt inn traketostomi etter en fjerning av kreft i skjoldbrukskjertlene. Etter 4 måneder ble denne røsket ut på en kontroll i forrige uke.
Åpent hull. Lang slange, ekkel lyd - nok en bekreftelse på hvorfor jeg ikke ble sykepleier.
Og hva skjer så? Jo, hun sendes hjem sammen med meg.
Jeg spurte pent om sykehusinnleggelse, men nei.
Ut og lufte oss noen timer, inn til kontroll for å se at hun fremdeles klarte å puste, og så hjem. Uggen følelse, og da tør jeg ikke tenke hva pasienten selv følte.
På en måte så deilig at røret kunne fjernes, men mye spenning knyttet rundt pust, hoste, slim og mat.
Ville det holde? Måtte det inn igjen?
Etter 2 tøffe dager holdt det ikke lengre - pusteproblemer, hoste m.m. - ambulanse og innleggelse.
4 dager med oksygen og behandling, og hun er hjemme igjen, noe piggere enn da hun reiste.
Nå håper vi at kurven går opppppppppp!
Hun har SYKT god tålmodighet og pågangsmot - denne damen er ikke ferdig ennå - men hun er SYKT fornøyd med å ha vært røykfri i 6 måneder.
søndag 1. november 2015
BUTIKKEN
Jeg kombinerte 3 jobber da forespørselen om å kjøpe butikken kom i 1999.
Lærervikar, eksponeringshjelp og assistent i PU i tillegg til 3 barn på 8, 10 og 13år.
Svaret var nei - jeg hadde ikke kompetanse - ei heller penger å investere. Og lån hadde vi nok av.
Dette var butikken jeg hadde handlet i helt siden jeg flyttet til Bud, det var der jeg følte det var hyggelig å handle, der jeg følte meg hjemme, der jeg visste hvor varene stod.
Likevel var det ikke aktuelt å satse på å drive selv, jeg svarte nei, og glemte nesten forespørselen, så fjern var tanken.
Etter en tid kom spørsmålet igjen, og på en eller annen måte var tanken mer utfordrende og fristende da.
Mest sannsynlig fordi det var slitsomt å kombinere så mange jobber, og fordi tanken på å ha arbeidsplassen i bygda jeg bodde i, forlokkende. Tid og penger spart - trodde jeg.
1. juli 1999 startet jeg. Lånet i banken hadde blitt skremmende stort, jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til, og jeg kunne ikke lese regnskap. Jeg var livredd, spent, nysgjerrig, kunnskapstørst og klar for en av de største utfordringene i mitt liv. De to første årene gikk det veldig bra. Det var mye jobb, men åpningstidene var 18 på hverdager og 15 på lørdager. Og siden jeg var på jobb i hjembygda, kunne ungene komme innom når de gikk fra skolen. Da kunne de gjøre lekser på kontoret, jeg var tilgjengelig for de, det hjalp på samvittigheten. Dessuten gikk regnskapet i pluss, såpass hadde jeg lært å lese.
Omsetningen økte, og kjedekontoret ønsket at vi skulle bygge ut og endre profil til et billigkjedekonsept.
Fra Sparmat til Rimi.
Jeg fulgte rådene jeg fikk fra sjefene, de visste bedre enn meg, og større butikkflate var absolutt fristende.
En hektisk byggeperiode fulgte, men endelig kunne vi åpne en ny, flott Rimibutikk med lengre åpningstider, gode tilbud og mer fart i markedsføringen.
Omsetningen økte betraktelig, men vi klarte ikke å tjene penger. Lavpriskonseptet ga oss ikke nok fortjeneste til at vi klarte å betale kostnadene våre. Samme hvor mye jeg sparte inn, uansett hvor mange arbeidstimer jeg tilbrakte på butikken, klarte vi ikke å komme i pluss.
Røde tall, år etter år.
Den uken i måneden lønnen skulle betales, måtte jeg holde andre regninger tilbake. Det var ikke penger til å betale alt. Jeg jobbet enda mer. 80 timers arbeidsuke ble vanlig - for nesten ikke noe lønn.
Konstant dårlig samvittighet for ungene, som heldigvis hadde en fantastisk pappa som sørget for at alt gikk rundt hjemme. Konstant redd. Og uten noen lysning - det var ikke noe å spare på - alt var saumfart av revisor - alt var pint ned av kostnader.
Skulle jeg virkelig ikke klare dette, skulle de få rett de som tenkte at dette kan ikke May klare?! Hun har jo ikke forutsetninger eller utdannelse til å drive butikk??!! Måtte jeg gi opp?
Jeg husker mye fra denne tiden, men mest ønskes glemt.
Jeg husker vi skulle ha personalmøte. Jeg skulle motivere, skryte og lede oss videre. Jeg skulle informere om hvor bra omsetningen var, den gikk jo bare opp opp opp, kundene var kjempefornøyde med profilen, og det var jo egenlig vi også - men vi klarte ikke å tjene penger.
Jeg brøt sammen under møtet - jeg var nær et sammenbrudd. Jeg var dødssliten, og var nær ved å gi opp.
Og den flotte gjengen som jobbet så trofast, som stod på sammen med meg, de fortjente en tryggere og bedre arbeidsplass.
Det som "reddet oss", var brudd mellom Ica og Norgesgruppen.
Skal ikke gå inn på dette bruddet eller avtalene rundt dette, men for oss betydde dette i praksis ny sjanse.
Butikken hadde jo tross i sine økonomiske underskudd, en flott omsetningsvekst. Så nå var vi plutselig attraktive, og det var flere aktører som ville "gifte seg" med oss.
Vi gjør historien kort - vi valgte Bunnpris som vår samarbeidspartner, og det har vi aldri angret på. Helt siden vi hengte opp nye skilt ute, og fikk innkjøpavtalene de hadde, endret vår hverdag seg.
Det gikk imidlertid mange år før jeg stolte på at dette skulle vare, at vi skulle klare å betale regningene våre, at vi skulle klare å snu røde tall til pluss tall. Derfor fortsatte jeg å jobbe like mye, sparte på alt som kunne spares, dårlige tider kunne komme, og jeg stolte overhodet ikke på systemet, budsjett, sjefene eller brutto.
Jeg stolte kun på meg selv og mine ansatte - måtte ha stålkontroll på alt.
Du verden som denne reisen har kostet. Faktisk har jeg tårer i øynene når jeg skriver.
Hadde jeg visst hva de første 10 - 12 årene skulle koste meg - på alle måter - hadde jeg nok aldri sagt ja.
Men, jeg klarte det.
Takket være knallhard jobbing, de mest arbeidssomme og motiverte medarbeiderne man kan ønske seg, og en mann som har betydd alt.
Hele denne historien, samt venner, barn og familie som har blitt forsømt, har ført til at jeg har tatt dette "annerledesåret". Det er ikke friår, jeg er fremdeles på butikken i ca 50 % stilling.
Men jeg vet med sikkerhet en ting:
Dersom jeg skal fortsette med å drive butikk i 15 år til, må jeg finne en annen måte å gjøre det på.
Kravene blir tøffere og tøffere, konkurransen tilspisses, og vi blir målt på alt vi gjør.
Hvis ikke mister jeg for mye av meg selv og alle jeg er glad i.
Hvis ikke blir jeg bitter og sur.
Hvis ikke blir jeg ikke den sjefen jeg ønsker å være.
Jeg er dypt takknemlig for at den gjengen som nå tar de daglige utfordringen med å drifte butikken, tar ansvaret. At de er motiverte og interessert - jeg er så glade i dere alle sammen.
Jeg er lei meg for alle bekymringer jeg har utsatt dere for også.
Dere er så flotte, med ulike kvaliteter og egenskaper.
Takk:-) Jeg håper dere blir hos oss!
Allerede etter en måned har jeg gjort mer enn jeg har gjort på flere år.
Jeg skriver ikke alt, men det er lite latskap, til det er sulten på utfordringer for stor.
Lærervikar, eksponeringshjelp og assistent i PU i tillegg til 3 barn på 8, 10 og 13år.
Svaret var nei - jeg hadde ikke kompetanse - ei heller penger å investere. Og lån hadde vi nok av.
Dette var butikken jeg hadde handlet i helt siden jeg flyttet til Bud, det var der jeg følte det var hyggelig å handle, der jeg følte meg hjemme, der jeg visste hvor varene stod.
Likevel var det ikke aktuelt å satse på å drive selv, jeg svarte nei, og glemte nesten forespørselen, så fjern var tanken.
Etter en tid kom spørsmålet igjen, og på en eller annen måte var tanken mer utfordrende og fristende da.
Mest sannsynlig fordi det var slitsomt å kombinere så mange jobber, og fordi tanken på å ha arbeidsplassen i bygda jeg bodde i, forlokkende. Tid og penger spart - trodde jeg.
1. juli 1999 startet jeg. Lånet i banken hadde blitt skremmende stort, jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til, og jeg kunne ikke lese regnskap. Jeg var livredd, spent, nysgjerrig, kunnskapstørst og klar for en av de største utfordringene i mitt liv. De to første årene gikk det veldig bra. Det var mye jobb, men åpningstidene var 18 på hverdager og 15 på lørdager. Og siden jeg var på jobb i hjembygda, kunne ungene komme innom når de gikk fra skolen. Da kunne de gjøre lekser på kontoret, jeg var tilgjengelig for de, det hjalp på samvittigheten. Dessuten gikk regnskapet i pluss, såpass hadde jeg lært å lese.
Omsetningen økte, og kjedekontoret ønsket at vi skulle bygge ut og endre profil til et billigkjedekonsept.
Fra Sparmat til Rimi.
Jeg fulgte rådene jeg fikk fra sjefene, de visste bedre enn meg, og større butikkflate var absolutt fristende.
En hektisk byggeperiode fulgte, men endelig kunne vi åpne en ny, flott Rimibutikk med lengre åpningstider, gode tilbud og mer fart i markedsføringen.
Omsetningen økte betraktelig, men vi klarte ikke å tjene penger. Lavpriskonseptet ga oss ikke nok fortjeneste til at vi klarte å betale kostnadene våre. Samme hvor mye jeg sparte inn, uansett hvor mange arbeidstimer jeg tilbrakte på butikken, klarte vi ikke å komme i pluss.
Røde tall, år etter år.
Den uken i måneden lønnen skulle betales, måtte jeg holde andre regninger tilbake. Det var ikke penger til å betale alt. Jeg jobbet enda mer. 80 timers arbeidsuke ble vanlig - for nesten ikke noe lønn.
Konstant dårlig samvittighet for ungene, som heldigvis hadde en fantastisk pappa som sørget for at alt gikk rundt hjemme. Konstant redd. Og uten noen lysning - det var ikke noe å spare på - alt var saumfart av revisor - alt var pint ned av kostnader.
Skulle jeg virkelig ikke klare dette, skulle de få rett de som tenkte at dette kan ikke May klare?! Hun har jo ikke forutsetninger eller utdannelse til å drive butikk??!! Måtte jeg gi opp?
Jeg husker mye fra denne tiden, men mest ønskes glemt.
Jeg husker vi skulle ha personalmøte. Jeg skulle motivere, skryte og lede oss videre. Jeg skulle informere om hvor bra omsetningen var, den gikk jo bare opp opp opp, kundene var kjempefornøyde med profilen, og det var jo egenlig vi også - men vi klarte ikke å tjene penger.
Jeg brøt sammen under møtet - jeg var nær et sammenbrudd. Jeg var dødssliten, og var nær ved å gi opp.
Og den flotte gjengen som jobbet så trofast, som stod på sammen med meg, de fortjente en tryggere og bedre arbeidsplass.
Det som "reddet oss", var brudd mellom Ica og Norgesgruppen.
Skal ikke gå inn på dette bruddet eller avtalene rundt dette, men for oss betydde dette i praksis ny sjanse.
Butikken hadde jo tross i sine økonomiske underskudd, en flott omsetningsvekst. Så nå var vi plutselig attraktive, og det var flere aktører som ville "gifte seg" med oss.
Vi gjør historien kort - vi valgte Bunnpris som vår samarbeidspartner, og det har vi aldri angret på. Helt siden vi hengte opp nye skilt ute, og fikk innkjøpavtalene de hadde, endret vår hverdag seg.
Det gikk imidlertid mange år før jeg stolte på at dette skulle vare, at vi skulle klare å betale regningene våre, at vi skulle klare å snu røde tall til pluss tall. Derfor fortsatte jeg å jobbe like mye, sparte på alt som kunne spares, dårlige tider kunne komme, og jeg stolte overhodet ikke på systemet, budsjett, sjefene eller brutto.
Jeg stolte kun på meg selv og mine ansatte - måtte ha stålkontroll på alt.
Du verden som denne reisen har kostet. Faktisk har jeg tårer i øynene når jeg skriver.
Hadde jeg visst hva de første 10 - 12 årene skulle koste meg - på alle måter - hadde jeg nok aldri sagt ja.
Men, jeg klarte det.
Takket være knallhard jobbing, de mest arbeidssomme og motiverte medarbeiderne man kan ønske seg, og en mann som har betydd alt.
Hele denne historien, samt venner, barn og familie som har blitt forsømt, har ført til at jeg har tatt dette "annerledesåret". Det er ikke friår, jeg er fremdeles på butikken i ca 50 % stilling.
Men jeg vet med sikkerhet en ting:
Dersom jeg skal fortsette med å drive butikk i 15 år til, må jeg finne en annen måte å gjøre det på.
Kravene blir tøffere og tøffere, konkurransen tilspisses, og vi blir målt på alt vi gjør.
Hvis ikke mister jeg for mye av meg selv og alle jeg er glad i.
Hvis ikke blir jeg bitter og sur.
Hvis ikke blir jeg ikke den sjefen jeg ønsker å være.
Jeg er dypt takknemlig for at den gjengen som nå tar de daglige utfordringen med å drifte butikken, tar ansvaret. At de er motiverte og interessert - jeg er så glade i dere alle sammen.
Jeg er lei meg for alle bekymringer jeg har utsatt dere for også.
Dere er så flotte, med ulike kvaliteter og egenskaper.
Takk:-) Jeg håper dere blir hos oss!
Allerede etter en måned har jeg gjort mer enn jeg har gjort på flere år.
Jeg skriver ikke alt, men det er lite latskap, til det er sulten på utfordringer for stor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)