13 - MEN SUR!

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om slanking, trimming, Nutrilett og sjokolade nå.

Julen kom og gikk, og for første gang i mitt liv klarte jeg å la være å overspise.
Jeg har spist og kost meg litt, men vært veldig måteholden - likevel kom det snikende en kilo eller to.

Siden nyttår har jeg fortsatt med pulverdrikk og noe mat - masse appelsin, og enda mer kålrot og gulrot.

Nå viser vekten at jeg har gått ned 13 kilo! Glad for hver en!!

MEN, det går ikke smertefritt dette løpet mitt.

Trangen etter søtsaker er IKKE borte. Når det er tilgjengelig, spiser jeg det raskt opp. Kanskje ikke like glupsk som før, men inni kjeften går det = Jeg har ikke kontoll.

Trangen etter å TRENE, er fremdeles fraværende.
Ja, det er godt å gå tur, få frisk luft.
Men det er ikke det det er snakk om akkurat  nå.
Det er snakk om å presse seg selv litt mer for hver gang, springe litt fortere eller litt lengre hver gang.
ALT er morsommere, ALT annet er viktigere enn å komme seg ut - og spesielt i dårlig vær.
Altså har jeg ikke god nok kontroll på dette heller.

Hvorfor er det slik?
Andre sier jo at de bare MÅ ut og trimme? Jeg lurer på om de mener ut og gå en tur? I mitt hode er det stor forkjell på det.
Andre sier at SØTSAKER, nei det kan de ha liggende i ukesvis.
Og potetgull - nei det kan stå i skapet aldri så lenge.
Hvor lenge skal det gå før dette blir min hverdag? Hva skal til for å banke det inn i mitt hode?
Hva er galt med meg?

Så holder jeg kjeft da - bedre å ikke høre hvor enkelt alt er for andre - for motiverende, det er det ikke.

Jeg er noe sur i dag, lykkelig over å kommet til 13, men sur over at alle andre er så mye mer vellykket enn meg. Sur fordi jeg har lyst på sjokolade og potetgull, fordi jeg skulle vært ute og løpt istedet for å skrive blogg. Jeg er også sur fordi jeg tok et bilde av meg selv - som viste at jeg bare må bite tennene sammen og fortsette. En kjapp BMI test viste det samme. Trodde egentlig at 15 skulle være nok, men det må nok 20 til. Dritt.
 

FORENING

Våre mødre kalte det forening:  fiskerkvinneforening, syforening, misjonsforening mm.
Min generasjon kaller det klubb, og generasjonen etter vår har jeg hørt kalle det samling, da det ikke høres særlig kult ut å være med i en klubb.
Jeg er litt usikker, men jeg tror ikke det er så veldig mange igjen av disse klubbene.
Vi har en.
For mer enn 25 år siden startet 11 venninner opp med klubb (husker ikke årstallet).
Vi bodde i samme bygd, var omtrent på samme alder, hadde eller skulle snart få barn  - vi var kort sagt i etabeleringsfasen. Noen var barndomsvenninner, andre visste knapt nok om hverandre, og alle av oss hadde huslån med rente på minst 15% :-) Altså ganske stram økonomi på de fleste av oss.
11 damer er en ganske stor gjeng, og vi hadde som mål å treffes hver tredje uke.

Siden da har vi holdt det gående, og nå på torsdag var det min tur å be inn til klubb.
Litt kjedelig å ha januar, da vi alle er litt lei mat og kaker - og mange kjenner at det er lurt å senke inntaket for å få romsligere bukser igjen.  Men klubb ble det - denne kvelden var vi 5:-)
Vi har alltid mat og kake på klubbene våre, og fra et av de mange venterommene jeg besøkte i fjor hadde jeg tatt et bilde av en oppskrift som jeg prøvde; Gresk gratinert svinegryte med paprika.
Kaken fant jeg på detsoteliv.no - konfektkake med cappuccinokrem.
Underveis i matlagingen slo det meg hvor forandret denne delen også har blitt, der mobilen viste matoppskrift og IPaden kakeoppskrift. Til tross for jeg har en hel hylle med oppskriftsbøker på kjøkkenet...
Retten hadde for mye rødt i seg til at det apellerte til mine smakssanser, men de sa den var god.
Kaken var herlig - og veldig mektig. Rart hvordan det meste med sjokolade i seg kan passere....

Mye har skjedd på alle disse årene.
Noen har flyttet, noen har skilt seg, noen har giftet seg igjen og fått barn igjen - akkurat slik statistikken sier.
Dessverre har vi også mistet både en klubbvenninne og mannen til en klubbvenninne i kreft.
Derfor er vi bare 8 igjen.
Det som er litt pussig, er at det nesten er vanskeligere å samle oss 8 nå enn å samle alle 11 for nesten 30 år siden?
Hva har skjedd? Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor har vi det travlere nå? Hvorfor prioriterer vi annerledes?

Og bare for å presisere - jeg er nok den av disse som har vært mest fraværende, i hvert fall siden jeg ble butikkeier.
Så jeg vet egentlig hvorfor det har blitt slik, jeg vil bare ikke at det skal være slik.......

Vi har som regel at den som står for tur å ha klubb, må ta det når det passer for seg - men vi har nå redusert samlingene til en gang pr.md.
Flere av oss har jobb med turnusordninger, så jobb er en vesentlig årsak til fravær.
For en ting er i hvert fall sikkert - alle 8 er svært gode representanter for "sjukt god" arbeidsmoral - lojale og flinke på hver sitt område.

Det har vært oppturer og nedturer, krangling og fliring, mye god mat og like mange gode kaker.
Noen har hatt opphold, noen har vært lei, andre har vært lojal og stabil.
På klubbene skravles det mye, periodevis er det høyt lydnivå.
Det kan være latter, men det kan også være høylytte diskusjoner.
Noe "slarv" blir det, å si noe annet hadde vært løgn.
Periodevis har det vært mye håndarbeid også, og nå som strikkebølgen er her igjen, er det mange flotte prosjekt på pinnene disse kveldene. En god miks.

Fra første stund valgte vi en kasserer, og hver gang vi møttes betalte vi inn et beløp som vi sparte. Beløpet vi sparte gikk ikke til veldedige formål - vi skulle på tur.
Og turer har det blitt flere av.
De første årene inviterte vi med oss våre ektemenn - til Ulsteinvik, Vågå, Trondheim m.fl.
Utrolig mye moro, og utrolig lenge siden!!
På bildet er en av bilene som tok oss til Vågå - hadde mye moro med dette:-)





Men så ble det av ulike årsaker noen av oss som ble alene, og vi gikk over til jenteturer.
Da ble det straks litt lengre turer - da snakket vi plutselig en uke i Syden....
Ikke bare en gang, men flere ganger fikk vi til det!!!
Mange gode minner også fra disse turene, unntatt da jeg skulle hjelpe en litt skadet venninne gjennom tollen på Vigra. Vi ble vinket inn - tatt - og bøtelagt.

Som nevnt over, har jeg i perioder vært ganske fraværende fra klubbmøtene våre.
Dette har vært i perioder da det har skjedd ting i nær familie som har vært for vanskelig.
Og i perioder da det rett og slett ikke har vært overskudd eller kvelder igjen - da butikken har eid meg.

Selvfølgelig visste de. Selvfølgelig forstod de.
Ikke bare i min situasjon, men vi har vært mange som har gått gjennom tøffe tider.
Perioder det har vært viktig å vise hverandre omsorg, vennskap og støtte.
I en så stor flokk er ikke alle like nære hverandre, men jeg synes vi lykkes.

Jeg setter pris på å være en del av dette fellesskapet, og håper vi holder det gåendene.
At vi også i fremtiden kan dele gleder og bekymringer, og samtidig ha det morsomt.
Digger dere!
 
I dagens samfunn der det er slutt på de impulsive besøkene, trenger vi disse sosiale sammenkomstene.

JULETREBRENNING

Hvert år har vi den samme diskusjonen hjemme hos oss:

ekte juletre eller plasttre?

Jeg vil ha plasttre, mens mannen i huset (som har støtte i barna sine), vil ha ekte vare.
Siden jeg forlengst har funnet ut hvilke kamper som er verdt å kjempe, har jeg valgt å ta denne kampen hver år, bare for at det ikke alltid skal være meg som går seirende ut av diskusjonene, for denne lar jeg ham vinne  hvert år...

Hvorfor jeg vil ha plasttre?
Fordi det er jeg som irriterer meg over nåler på gulvet.
Ikke fordi det får stå så lenge at det blir noe særlig på gulvet mens det står rolig, men det er når det skal UT at det sprer om seg.
Det må jo nødvendigvis ut enten gjennom verandadør eller ytterdør, og det er noen meter til begge.
Og på den ferden er det akkurat som om de flyr opp i vinduskarmer, hyller, gardiner, stoler og blomsterpotter - leser jo om alt utøy som gjemmer seg i disse trærne - så nesten så man kan lurer på om de flyr nålene rundt omkring for å lage irritasjon og merarbeid! Trakker de inn i sokkene, stikker meg i rompa når jeg setter meg - fyller jo en hel støvsugerpose på denne jobben!

2. januar ble treet slengt ut verandadøren, videre ned trappen og på plenen.
Der la jeg det ryddig inntil muren, den som kjøper treet får sørge for at det forsvinner.
For det er her den egentlige kilden til juletrekampen ligger - det jævla juletreet ligger jo ribbet i hagen helt til sommeren! Og med den vindstyrken som herjer her hos oss, er det ikke lenge det ligger på samme sted!
Er jeg heldig, havner det hos naboen....

For en del år siden hørte vi om steder/gater/nabolag som arrangerte juletrebrenning.
Det synes vi var et strålende tiltak, men det har dessverre bare blitt med tankene og praten.
Hadde ikke ork eller tid selv om vi hadde lyst.
Men, i annerledesåret har jeg mer tid og ord, tok initiativ - og annonserte juletrebrenning på facebook.
Jeg inviterte, vinneren av årets juletrekamp sørget for det praktise:-) Digger den fordelingen.

Det ble en veldig trivelig kveld, selv om det var plass til flere på Kleppaberga.
Neste år tar jeg kampen igjen, men jeg kommer til å gi meg slik at vi får gjentatt dette, og da håper jeg vi blir enda flere.
Og at vi kan videreføre konkurransen om hvem som kaster juletreet lengst.
Årets resultater er sirlig notert i en bok.

Me and my husband - one hell of a team.
 

BLOGGE? STRIKKE? TRENE?

De to siste ukene har vært noe hektisk.
Med hva da? Jeg som bare jobber ca halv stilling dette året?

For det første er det svigermor vi har brukt tid og omsorg på. For ca et halvt år siden søkte hun om omsorgsbolig. Etter å ha fylt 90 ønsket hun en enklere hverdag i en leilighet uten trapper - å slippe 13 trappetrinn for å komme til toalett, soverom og vaskerom.
Familien fryktet ventetiden kunne bli lang. Ikke er det så mange leiligheter, og ikke visste vi hvordan ventelisten ville se ut når det ble noe ledig.
Rett før jul kom det en gladbeskjed - de hadde en leiligehet ledig for henne:-)
De to siste ukene har familien hjulpet henne med flyttingen. Denne høyst oppegående damen har bodd i det samme huset i 55 år, så det er mange ting, mange minner og store forandringer.
Vi er glad hun ser ut til å trives, og stolt over at hun takler flyttingen så bra.
Håper hun får mange fine år i sin lettstelte lille bolig.

I fjor hadde jeg mye med Helse Norge å gjøre i forbindelse med min mors sykdom. Da skrev jeg også om hvor gode hjelpeordninger vi har,  og hvor godt systemet virker. Nok en gang må jeg takknemlig konstatere at helsevesenet i Norge har gode ordninger.
Vi har nok vært heldige også, men det gjør utrolig godt å se at både mamma og svigermor har gode ordninger, godt støtteapparat, og så god livskvalitet som deres helsemessige situasjon tillater de å ha.
Så alle dere helse- og omsorgsarbeidere - TUSEN TAKK - for at dere er på jobb døgnet rundt, og for at dere har kompentanse, omsorg og ordninger som gjør oss trygge og ivaretatt.
Og så får vi håpe vi også i fremtiden får beholde de ordninger og rettigheter vi har i Norge i dag.

For det andre har jeg jobbet mer.
Varetelling, årsavslutning - mye å gjøre og holde styr på.
Veldig godt for kjøpmannssjelen min å se at det går bra - det er flere flinke og arbeidssomme kjøpmannssjeler ansatt på denne butikken enn min.
Og så får vi bare håpe at min gode regnskapsfører er like positiv......
Spennende!

Og for det tredje har jeg gleden og æren av å passe barnebarnet vårt mens datteren vår er ute i sin siste praksis i utdanningen som vernepleier. Hun har fått en praksisplass hun synes er veldig spennende, og som hun tror hun kan tenke seg en fremtid innen. Derfor er det veldig godt å ha tid og anledning til å kunne hjelpe henne. Siden hun er alenemamma, er det vanskelig å ta senvakter - derfor har jeg en liten overnattingsgjest en gang i uken. Noe vi ikke er lei oss for.

For det fjerde har jeg en tendens til å engasjere og involvere meg i saker som krever litt innsats.

Dessuten skal vi totalrenovere et hus,vi har mye forarbeid til.  Jeg skal pusse opp noen rom på rorbua, og rydde mørkeloftet.
Skulle ha pusset opp spiserom og kontor på butikken også.

Så hva skal jeg prioritere når jeg har noen timer?

Blogge?
Trene?
Strikke?
Elle, melle...

Jeg er veldig glad i å skrive, og skulle gjerne skrevet mer.
Jeg er ikke så glad i å trene, men skulle gjort det mer.
Jeg koser meg med strikking, og skulle gjerne strikket mer.
 
Mannen min klager, han får for lite oppmerksomhet.
Knapt nok middag på bordet.
At det ligger en Nutrilettpakke på asjetten blir ikke godt mottatt.

Dessuten må han sove på gjesterommet en natt hver uke.