BUD 6 TOPPER

 


For å følge opp arrangementet i Molde i går (som jeg IKKE deltok på), gjennomførte jeg i dag Bud 6 topper etter jobb. Gående, klatrende, joggende, pesende, svettende.
Vi i Bud vet at utabygdes folk fnyser av oss når vi snakker om fjellet vårt, Gulberget.
De mener det med sine 160 meter over havet  ikke kan kalles fjell.
Det bryr ikke vi Buæræ oss om.
Det er fjellet vårt - det eneste vi har - og ikke nok med det - det har hele 6 topper!
Alle med en bok du kan skrive navnet ditt i, og alle med en utsikt jeg aldri blir lei av.
Hav og himmel - for meg finnes det ikke noe vakrere landskap - love it - fred i sjelen. Amen.
.
Fjellet vårt gir deg akkurat den trimmen du vil ha.
Du kan rusle opp og ta en topp, eller du kan springe alle toppene og ta med kyststien samtidig.
Dette er fjellturen for nesten alle aldersgrupper.
Jeg har hatt med en 3 åring opp dit, jeg har gått og løpt til jeg ikke hadde pust igjen, og det er 80 åringer som går opp dit nesten hver dag. Du får akkurat det du vil ha ut av denne turen.
Nei, de er nok bare misunnelige på oss, de som gjør narr av fjellet vårt.

Nå har trimgruppa i BUD IL nylig oppgradert postene oppe på Gulberget.
Lett å finne frem, gode stier, penner som virker, og ikke minst har de lagt steinee langs de mest myrlendte områdene. Fantastisk, i dag løp jeg tørrskodd hele runden. Og bra var det, for skoene er helt nye.
Lenge siden du var der? Aldri vært der? Da anbefaler jeg at du tar turen snart.
Tusen takk BUD IL - betaler min kontingent med stolthet og glede.

OPERA PÅ BYGDA - EG TOK SJANSEN

Før jul i fjor skreiv eg eit innlegg som eg kalla TONEDØV.
Dersom du ikke har lese det, oppfordrar eg deg til å gjere det. 
Den gongen var det Ungdomskoret i Bud som kalla fram gode kjensler hjå meg.

Fredag kveld var det operaoen "Il sogno di Scipione"  framført av Romsdalsorkesteret med kor og solister på Bud Samfunnshus som gjorde inntrykk på meg.
Heilt siden leiaren i Bud Samfunnshus  (mannnen min) fekk spørsmål om leie ut til dette formålet, har eg forventningfull og spent sett fram til denne forestillinga.

Eg har aldri vore på opera før, ikkje likar det særleg godt heller.
Skrur gjerne av radioen dersom det kjem nokre arier der - tykkjer det er "leven".
Eg er heller ikkje særlig begeistra over strykeinstrument.

Kvifor skulle eg då bruke fredagskvelden og 250 kroner på ei forestilling?
Kvifor ikkje? Kvifor skal eg berre gå på det som eg på førehand veit at eg vil like?
Er det ikkje på tide å utfordre seg sjølv litt på dette og?
For det er kanskje ikkje alltid slik vi trudde det var.
Og vi bur da så visst i kulturbygda, BUD? Minst 4 kor, korps, band og orkester - that`s Bud.

Wolfgang Amadeus Mozart, you did a great job. Eg trur Idol, Norske Talenter og andre talentkonkurransar hadde vore ei enkel sak for ein som deg. Du var jo tross alt berre 15 år då du skreiv operaen.

Orkester, kor, solistar - herregud så flinke dei var til å tolke og framføre.
Så mange talent, så mange stemmer, så i ett med instumenta sine.
Samkøyrde, roleg og sikker, så talentfull. Unge, gamle - alle med samme mål.
Å gje oss ei musikkoppleving av dei sjeldne.
Og dei lykkast. Allereie frå første tone hadde dei oss, og vi vart der. Og ville helst ha meir.
Vi skjønte ikkje eit ord av det dei song, og vi var så fengsla at vi nesten ikkje kunne lese programmet.
Vi ville ikkje ta auga frå artistane. Herregud så heldige dei er - tenk å kunne spele og synge på denne måten.

Eg er så nøgd med meg sjølv. For at eg ikkje valgte bort dette.
For eg har blitt litt rikare i dag.
For ikkje kan eg synge eller spele, men eg kan lytte og la meg underhalde. 
Eg trur at dei andre 50-60 som løyste billett, er einig med meg.

Eg trur ikkje at eg kjem til å laste ned opera på telefonen min etter dette, men eg oppfordrar fleire til å gjere som meg. Dersom høvet byr seg til å oppleve noko, ta sjansen av og til.
Denne veka har eg tatt sjansen fleire gonger, eg har blitt noko fattigare på pengar, men rikare på samvær og opplevingar.

Og eg kjem aldri til å skrive eit innlegg på nynorsk igjen.

BLOGGLISTEN.NO

		Blogg	unike		visninger
1		Anna Rasmussen - Mammatilmichelle	64371		111823
2	1	Sophieelise	47344		83985
3	1	Caroline Berg Eriksen	45981		96998
4	2	Eileener	40319		62459
5	1	Sraad	31535		70561
6	1	Trines matblogg	26952		80791
7	1589	John Christian Elden	21835		25149
8	2	Det søte liv - Best på kakeoppskrifter!	16456		38880
9	1	Komikerfrue	16211		26982
10	3	Gunnar Stavrum	16097		20242
11	2	Kristina Andersen	15820		27584
12	1	Andrea Badendyck	11233		1706

Da jeg i begynnelsen av "Annerledesåret" begynte med blogg, hadde jeg ingen tanker eller forhåpninger om hvem eller hvor mange som ville lese det jeg skrev.. Jeg må innrømme at jeg etter hvert har blitt mer opptatt av akkurat det. At noen faktisk leser, er interessert, finner glede, humor og inspirasjon i det jeg skriver har blitt viktigere etter hvert.

Derfor har jeg gjort litt research i dag.
På blogglisten.no har jeg gjort meg kjent med de meste kjente bloggerne i Norge.
Og da forstod jeg raskt at jeg ikke har noen sjanse.
For blant de mest leste bloggerne er temaene hovedsaklig mat, kaker, sminke og klær som gjelder.

Og ja, jeg kan nok bidra litt med mat og kaker. Jeg lager da mat hver dag, og jeg baker kaker. Får til og med skryt (kanskje mest fordi jeg nesten ikke liker noe av det jeg lager selv?).Men ikke noe nyskapende og spennende. Skal det skje, må oppskriftene hentes nettopp fra disse bloggene...
Klær og mote. Heller ikke her har jeg sjanse. De antrekkene jeg har fått flest kompimenter for, er det andre som har satt sammen for meg....
Sminke, ja da er det bare å gi opp. Med unntak av min egen bryllupsdag og noen få andre anledninger hvor jeg faktisk har fått profesjonell hjelp, har jeg aldri sminket meg. Ja, jeg har litt pudder og en leppestift i skapet, men der stopper det.

På toppen av blogglisten var det en blogg "mammantilmichelle".
Da ble jeg straks i bedre humør:-)
Jeg har flere barn enn henne, har lengre erfaring, og har til og med et barnebarn. Jeg forstod raskt at her har jeg noe å hente, så derfor sitter jeg nå her og skriver.
For i dag skal jeg blogge som mammantilpia.
Hun er mitt yngste barn, min eneste datter, og har så langt gitt meg mitt eneste barnebarn.
Jeg elsker henne, og jeg elsker barnet hennes mer enn hjertet mitt til tider har godt av.
Hun har påført meg og min mann en lang rekke utfordringer opp gjennom årene. Til tider har vi vært så stolte over henne at vi nesten kunne sprekke, mens vi i perioder enten var så frustrerte, sinte og oppgitt over valg, oppførsel og utseende at vi fryktet for fremtiden hennes.Og vår.
Antageligvis slik som de aller fleste andre foreldre??? Eller?????

Da hun for over 5 år siden fortalte oss at vi skulle bli besteforeldre, gikk jeg nesten inn i en depresjon.
Hun hadde nylig kjøpt leilighet og startet studier i Trondheim. Begynt på en ny fase i livet.
Alt jeg klarte å se var hvor vanskelig alt ville bli for henne. Utsette studier, ville de bli tatt opp igjen?
Økonomi? Forhold? Ansvar? Det var rett og slett ikke det jeg ønsket for 19 åringen min akkurat da.
Jeg har alltid vært veldig glad i barn, og jeg ønsket meg barnebarn. Men ikke fra henne - ennå.
Det var en vanskelig periode - for oss begge to.

Så kom den lille gutten til verden.
Min mann hentet de på St Olav i Trondheim,  og gutten har siden vårt første møte vært min største lille kjærlighet. Båndene mellom oss alle har blitt styrket, samholdet sterkere og kjærligheten større.
Og har vært en enda større glede og kjærlighet for mammaen hans. For hun har virkelig gjort alle dystre spådommer til skamme.
Tirsdag leverte hun sin Bacheleroppgave til Vernepleierstudiet ved Høyskolen i Molde.
3 års pendling og skolegang som alenemamma er snart unnagjort.
Det har vært mange lange dager for både henne og hennes lille gutt, det har vært sykdom, det har vært fag og praksiser som har vært vanskelige, og det har vært mange mil på veien hver dag.
Men hun/de har klart det.
Og jeg er så stolt og lykkelig for det.
Så glad for at jeg tok feil.
Jeg er lei meg for at jeg reagerte som jeg gjorte for 5 år siden. Lei meg for at hun også ble lei seg.
Jeg sa og gjorde det som føltes riktig der og da, fordi jeg var glad i datteren min og ville henne noe annet før hun ble mamma. Fordi jeg også var redd.

Nå er vi mest stolte og glade. Jeg tror ingen som kjenner oss er i tvil om det.
Vi 3, jeg, dattern og dattersønnen, feirer endt utdanning med en uke på Alcudia om noen uker.
Fremtiden ligger der foran de. Det blir spennende å se hvor veien går.
Gratulerer, lille store jenta mi, jeg er så stolt av deg og din lille mann.

Så til denne unge mammaen som kaller seg mammantilmichelle og andre unge mammabloggere: Dere har funnet et tema som aldri blir oppbrukt.
For mammarollen slutter ikke å bekymre, glede og inspirere selv om barna dine har blitt voksne.
Mammarollen slutter ikke før livet slutter, de går bare inn i nye faser.

Og hva med min blogg? Jeg liker å skrive, koser meg. Liker ord, rettskriving, komma, punktum.
Men.
Blogglisten.no ga meg en tankevekker.

HETETOKTER

 


Jeg har i flere år med forundring og fornøyelse vært vitne til at venninner, bekjente og kunder, alle sammen kvinner i en viss alder, har blitt rammet av disse.
Jeg har observert kunder som kommer inn i butikken, og det første de gjør er å vrenge av seg jakka. Så kan handelen begynne - helst i bare singlet - uansett årstid.
Eller det er venninner som først får en litt varmere farge i ansiktet, før det blir observert svetteperler i panne og på overleppe. Disse har også blitt veldig lettkledde etterhvert, og de strikker ikke lengre ullgensere.
Jeg har hatt medlidenhet med de, men også vært innom misunnelse. For jeg er ekstremt  frossen av meg.
En sånn som alltid har varmeflaske i senga, og en del klær. Ja, og ullteppe i beredskap da.
Derfor har jeg naivt tenkt at hvis jeg blir rammet at dette fenomenet, vil det jevne seg ut, at jeg da vil oppnå normal kroppstemperatur.

Midt i "Annerledesåret" mitt skjer det en forandring i kroppen min.
Og den arter seg ikke slik jeg hadde ønsket det.
"Tante" har sluttet å komme på besøk.
Den siden av saken er bare lekker.
Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hva det var, men etter et par kvelder og netter gikk det opp for meg:
DET VAR MIN TUR MED HETETOKTER!! OG med meg utviklet det seg til SVETTETOKTER!!
En kveld satt jeg i godstolen - med ullpleddet over store deler av kroppen - da det PLUTSELIG ble så utrolig varmt! Det var som å skru på en bryter. Jeg ble varmere og varmere, kjente rødfargen bre seg i ansiktet, og SÅ KOM SVETTEPERLENE!! Jeg kjente jeg ble fuktig på ryggen, i panna, ja sikkert overalt!! Da jeg tok på armen min, var den klam og ekkel!
Alt sammen skjedde i løpet av et minutt, og varte sikkert ikke lengre enn et par minutter.
Så var det bare å ta pleddet på igjen.
Og vente.
Jeg trengte ikke å vente så lenge. En times tid senere skjedde det samme.
Varm, varmere - kok - avkjøle.

Så kom natten.
"Er du nervøs?", spurte mannen min. "Du er så klam".
Akkurat som om jeg ikke visste det.

Helt siden jeg ble klar over dette, har jeg bedt "tante" stikke innom igjen.
Uten hell.
Enn så lenge sover jeg enten delvis under dynen, eller med halve kroppen under og halve utenfor, eller i perioder da helt utenfor. Merkelig dette fenomenet.

Menn har det enkelt.
De får skjegg. Punktum.

SYKKELTESTEN

 


Det har vært en hektisk uke med mye jobb på butikken, men det skal jeg ikke blogge noe særlig om.

Dagen jeg skal berette fra nå, er onsdag.

Jobbe i Bunnprisbutikken min frem til 14.00.
Så overlate resten av stresset til mine gode hjelpere:-)

Denne kvelden skulle Molde spille mot Strømsgodset klokka 19.00.
Været var fint - sol og ganske vindstille, til og med i Bud. Mannen min jobber i Molde, og hadde tatt med klær til meg da han dro. For jeg hadde planlagt at jeg skulle sykle. Fra Bud til  Molde. 4,3 mil.

Hjem, ta en pakke Nutrilett, 3 kålrabiskiver, 4 Mariekjeks og et stort glass Pepsi Max.
Lese avisen. Behagelig. Sol og sommerlig ute.
Stemmene i hodet mitt begynner å krangle.
Beise ferdig første strøket på verandadekket?
Sykkelbukse og trø til Molde?
Ikke vanskelig å finne ut hva som er mest behagelig.
Kranglingen fortsetter. Hvorfor er ikke jeg den fødte trimmer? Hvorfor finne unnskyldinger?
Hovedkeeper ute pga rødt kort, og har ikke trua på nr 2 - svensken. Bli hjemme og slippe flausen?
Riktignok har keeper nr. 1 problemer med hansker og strømper, men har har stort sett gjort jobben.
Vil ikke se på at de taper, og i midt hodet renner målene inn, og vi har nesten tapt før vi starter.
SKREV JEG VIRKELIG VI???!!  Hva i svarte er det som skjer med meg? Jeg mente selvfølgelig DE!
Og hvorfor er fotball nevnt i nok et blogginnlegg? Har jeg blitt hjernevasket?
Jeg har til og med lært hva offside er... Ikke gitt at en som aldri har sparket fotball vet det skjønner dere.

Det blir den late May som taper.
May som vil forbrenne flere kalorier, finne ut hvordan jeg klarer denne turen, komme i bedre form, vinner.
Tynnull, sykkelbukse, sykkelsko, hjelm, hansker, full vannflaske og en Nutrilettbar i tilfelle jeg går tom for energi.
Frem med sykkelen, starte Endomondoen. Trø. Og trø. Trø oppover. Trø nedover.

Det gikk JÆVLIG BRA! Jeg må bare dele resultatet - og for å skryte enda mer - det kunne faktisk vært enda bedre!! For:
2 ganger måtte jeg stoppe pga problemer med gir/kjede (selvfølgelig ikke jeg som gjør noe feil, det er  mannen min sin skyld - sikkert ikke strammet alt slik det skal).
Dessuten synes jeg det var veldig vanskelig å vite hvor hardt jeg skulle sykle med tanke på den lange, seige bakken fra Malmefjorden og opp på Skaret. Og jeg skal love at den var seig - men ikke en gang stoppet jeg. Det gikk ikke fort oppover der, men som dere ser gikk det vedlig fort nedover - hele 57,9 km/t har jeg vært oppe i. Og med en snittfart på 21,3 er jeg fornøyd, og enda mer fornøyd fordi jeg kunne syklet fortere og lengre. Fantastisk følelse!!! :-)  :-)

Jeg klarte å gjøre flere observasjoner på min sykkeltur.
Jeg skal dele to av dem med dere.
Det ene er at det er 56 kumlokk på gang/sykkelveien  fra Torabu til avkjørselen til Tornes Barnehage. 56!!! Så dere som irriterer dere over at syklister bruker hovedveien der det er gangvei - prøv å sykle NEDOVER disse bakkene i skikkelig fart. Det gjør vondt, og jeg vil tro at det er verre for de som har utstyret utenpå.
En annen obsevasjon jeg gjorde var at de jeg møtte på sykkel FRA MOLDE ikke hadde klær på seg.
I hvert fall ikke i forhold til meg. De kom i kort sykkelbukse og kortermet skjorte, mens jeg altså hadde LANG av alt, samt vindtett jakke -og altså 2 lag. Siden min Endomondo sier at jeg har forbrent 1610 kalorier på denne turen, har jeg i virkeligheten forbrent mye mer - den noterte ikke hvor mye klær jeg hadde.

Jeg vil ikke skrive noe om fotballkampen, men som de fleste vet, gikk det ikke slik jeg fryktet.

GDANSK

Skråblikk i Romsdals Budstikke får ofte frem smilet hos meg. Her dukker det stadig opp hverdagssituasjoner og historier jeg kjenner meg igjen i. Ironisk og morsomt fremstilles hverdagens utfordringer og opplevelser. Hvis dere ikke allerede leser disse, anbefaler jeg at dere starter med det nå.

I denne spalten skrev Vera Henriksen i fjor høst om Wizz Air sin nyoppstartede rute fra Molde til Gdansk. Den var en av mange fulltreffere, og nettopp denne artikkelen hadde jeg i bakhodet både under vår bestilling og reise nettopp til Gdansk nå i helgen. For i denne artikkelen kom det frem en del spesielle regler og rutiner dette flyselskapet praktiserer. Jeg skal ikke gå i detaljer, men alt hun skrev stemte - det har vi erfart.

Wizz du skal bestille, er dette en tidkrevende oppgave med mange valg - wizz og om og men.
Og alle Wizzene får gjerne flybilletten til å doble seg flere ganger - så her er det om å gjøre å lese grundig.
Wizz du først har bestilt, men ikke har betalt ekstra for innsjekking på flyplassen (75 pr vei pr person), må du gjennom samme prosessen når du skal sjekke inn online hjemme. Wizz du husker å gjøre det i tide. Wizz ikke koster det ekstra. Wizz du for eksempel ha med gratis håndbagasje, må den ikke være større enn 42x32x25. Wizz den er det, blir den large, og må betales for. Wizz du husker det på forhånd koster den 150, wizz ikke blir den dyrere.
Nok om det, reisevante og nettvante sjeler som vi er!!??, hadde vi alt på stell (dog det må innrømmes at det har vært en del diskusjoner rundt mål og vekt på bagasje), og kunne puste lettet ut på flyet.
Bestilte drikke som fikk skuldrene ned noen hakk, og kom oss til Polen uten noen ekstra omkostninger enn dette.

11 menn og kvinner i sin beste alder var klar for opplevelser og sosialt samvær - vi var klar for livsnytelse.
Med avgang på onsdag ettermiddag, Kristi Himmelfartsdag på torsdag og retur først på søndag ble dette en herlig langweekend som bare tok en feriedag fra kvoten.

Allerede i drosjen fant jeg ut at jeg hadde tatt feil. Jeg trodde jeg skulle tilbake i tid. Men nei.
3 felts veier i begge retninger, flott bilpark, store eneboliger og veldig organisert bygging av blokker. Og søppel - det var ikke å se andre steder enn der det skulle være - i søppelbøttene.
Det var en utrolig ryddig, moderne og fin by.

Vi hadde lest oss opp på things to do, og gjorde akkurat så mye ut av det som vi orket.
Sopot, Mariagaten, Mariakirken, gallerier, skobutikker, klesbutikker, klesbutikker, skobutikk osv.
Det ble flest restaurant og barbesøk - det var sol og stedvis veldig varmt - drikke var en nødvendighet - og jeg opplevde flere ganger et visst drikkepress fra en venninne som bor noen mil unna......
Og det til og med midt på dagen.
På senkvelden forsvant hun selv om vi planla å gjenoppta gamle kunster med å danse på bordene:-)

Det ble virkelig en vellykket tur på alle måter - dagene gikk fort, og brått var det hjemreisedag.

Dessverre for en i vårt reisefølge var kontrollen rundt mål og vekt på bagasjen vesentlig strengere på tilbakeveien. Personalet på flyplassen i Gdansk viste ingen nåde.
Gikk ikke kofferten ned i stativet med SMALL, var den LARGE, og måtte betales for.
Og uansett hvor mye det ble forsøkt, var det ikke sjanse, det ble large.
Her måtte visakortet frem - og nå kostet den brått 480 kroner......
 
Takk for en flott tur - heldige oss som får se og oppleve andre land, kulturer og mennesker.
Elsker det, og gleder meg allerede til å planlegge neste tur.
Da blir det Italia.
Pisa, Cinque Terre....

OSLO

I mitt "Annerledesår", har jeg hatt flere turer til hovedstaden vår.
Noen alene, noen sammen med andre, noen med mål og mening, og noen uten særlige planer.
Jeg er så heldig å ha litt familie der, blant annet eldstesønnen og kjæresten hans, samt en kjær svigerinne og hennes familie.
De er gjestefrie, og vi har benyttet oss av den mange ganger, men av og til passer det best med hotell, og jeg må innrømme at det også er herlig deilig. Bruke dagene og kveldene som man vil, og så er jeg svært begeistret for hotellfrokost - forutsatt at de steker baconet, ikke koker det.
Alle frokostkokker må forstå at vi vil ha sprøtt bacon, ikke slappe skiver - æsj.

Jeg elsker altså Oslo. Jeg elsker Annerledesåret, og de mulighetene det gir meg. Jeg er så heldig!!
Trondheim og Bergen er også ok, men på grunn av størrelse og klima liker jeg Oslo best. Kanskje også fordi det er så enkelt å komme seg dit. Hyppige flyavganger, og ok priser om man bestiller tidlig.

Uansett om jeg er mutters alene eller sammen med noen, om det er sommer eller vinter, jeg koser meg gløgg i hel. Det er så mye å være med på, så mye folk å se på, så mange steder å slenge innom for litt eller mye mat og drikke.
Jeg og mannen min fikk billetter til en forestilling på Nationalteateret av eldstesønnen og kjæresten hans til jul. Fantastisk opplevelse. For et bygg, og for noen skuespillere - helt utrolig at det går an å lære så mye replikker. Rett og slett fasinerende og imponerende, kommer til å huske det lenge.
Severdighetene og arrangementene skal jeg ikke ramse opp, vil tro veldig mange er bedre kjent enn meg.
Men for meg er det atmosfæren jeg føler, og ikke minst det å være en i mengden. Ikke kjenne noen, bare bli veldig overrasket hvis det dukker opp et kjent fjes.
Vi har vært på visning sammen med samme sønn - oæææ - de må betale like mye for en leilighet på 60-70 m2 som det eneboligen vår i Bud er verdt - ja kanskje til og med mer. Skummelt og spennende, og jeg digget å få være med.
Alle utestedene som nesten alltid har masse folk innom, så herlig. Sette seg ned, ta noe å drikke og bare se på folket, trafikken  - kjenne på følelsen av storby.

Forklaringen er vel at jeg liker det så godt fordi det er så forskjellig fra hjemme og hverdagslivet vi har her.
På godt og vondt. Men hvis jeg skal flytte fra Bud,  vil jeg flytte dit.

Med meg er det slik at når jeg er alene, er jeg veldig fokusert på retning og hvor jeg går, men når jeg er sammen med andre, glemmer jeg det. Da er det omgivelsene som får oppmerksomheten min.
Og med lokalkjente har jeg fått se så mye mer av hovedstaden enn bare Karl Johan og Aker Brygge.

Jeg vil dit igjen.
Snart.
Men først skal jeg reise til Gdansk. Om en time.
Med Wizz Air. Wizz vi har husket alt som Wizz vil vi skal huske.
Denne gangen sammen med en hel gjeng hyggelig venner. Gleder meg.

KOFTA minutt for minutt

f

Kofte, også skrevet kufte, er en fellesbetegnelse på ulike typer, ofte tjukke, åpne eller lukkede klesplagg til å dekke overkroppen med. Det kan være side jakker, korte frakker eller trøyer til å trekke over hodet.

Min første kofte "Nordfjord" er ferdig, og jeg elsker den - mønsteret og fargene er nydelige. Elsk, digg, bruk, kos, til bukse, til skjørt, til kalde dager, til varme dager med kalde kvelder, åpen, lukket.

Strikking er i tiden som aldri før, og senenst i går leste jeg om en butikk som for noen år siden tenkte å slutte med garnsalg. I dag utgjør garnsalget en vesentlig del av omsetningen, så de var glade de ikke gjorde det. 

I dag er det strikkebøker, blader, nettsider og grupper på facebook.  

Så inspirerende, og så utrolig mange flinke mennesker der ute!

Jeg har også latt meg rive med, synes det er moro, i tillegg til at jeg liker å gå  med plaggene på.

Dette gjorde det enkelt for min datter å kjøpe julegave til meg, 

"Kofteboken" lå under treet i fjor.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bladde gjennom den før jeg klarte å bestemme meg for hvilken jeg skulle prøve og strikke. For det var minst 5 kofter der jeg hadde lyst på. Og en genser......

Garn ble innkjøpt, det var mye mønster - ikke alltid forenelig med prat og tv, så flere ganger måtte jeg ta opp igjen både 1 og 10 omganger. Men det sluttet ikke å være morsomt for det, og i slutten av februar var koften ferdig strikket. Det var klart for montering.

Bare ordet er egentlig skummelt, og for meg ble det skummelt flere ganger.

Jeg har montert drøssvis av gensere, men aldri klippet opp foran og laget stolper.

En dag det var bra dagslys (rart så mye lys man etter hvert trenger?), kom symaskinen frem fra støvet.

Sydde 2 rette sømmer, ingen siksing, på hver side - og KLIPPET!!! SKUMMELT!!!

Raknet det? Nei, det såg bra ut. Jeg var umåtelig stolt av meg selv. Alt hva jeg klarer!

En snill venninne kom for å lære meg teknikken med å hekle opp til stolpe, og også dette gikk bra, selv om jeg må innrømme at jeg måtte strikke de flere ganger før jeg ble fornøyd.

Men, May fikset til slutt - strikket knapphull og hals - sydde i ermene - og koften begynte å se ferdig ut.

MEN, på innsiden - der jeg heklet opp for stolpene - var det en kant andre veien som ikke var fin.

Og jammen var det ikke noen tråder som hadde begynt å løsne - det var i ferd med å bli hull flere steder der maskene raknet!! Krise. Hvorfor faen sikset jeg ikke? Hvordan kunne jeg tro at 2 sømmer kunne holde?

Naivt og noe dumt å innbille seg at alt skulle gå så glatt.

Frem med heklekrok, strikkepinner og symaskin igjen - trikse og fikse - og fikk det da til på et vis.

Så skulle jeg til slutt sy på et kantbånd på innsiden for å gjemme kanten.

Men den sømmen ble så godt visende på utsiden at jeg måtte sprette den av.

Å sprette av noe på strikket materiale er en tålmodighetsprøve, og slett ikke enkelt å få til.

Frem med heklekrok og strikkepinner igjen for å strikke en stolpe på innsiden også for å skjule den stygge kanten. Fikk det til. Resultat ok - tråkle  den fast.

Knapper.

Koster fra 19!!!! pr stk. Skulle ha 9.

Nesten billigere å gå på Fretex å kjøpe en kofte for å sprette av knappene!

Men knappene kom på plass, og kofta min vart så fin, så fin!!

 

Jeg har nok lært såpass mye at jeg vet neste kofte vil gå lettere - for jeg skal strikke flere - bare ikke akkurat nå.

Det har jo vært flere program der vi følger med minutt for minutt. "Hurtigruta minutt for minutt" husker vi alle.

Det var jo ikke alltid det var så mye action der.

Tatt i betraktning hvor populært strikking er, foreslår jeg et tilsvarende program for hvordan en kofte blir til, minutt for minutt - la hele det norske folk ta del i prosessen. 

En ting hadde i hvert fall blitt klart: Å strikke en kofte tar TID, så den som gjør dette på bestilling, hadde nok helt sikkert fått adskillig større respekt for at de vil ha betalt for jobben.