SKALTEN

Jeg trenger ikke dra langt for at det skal være nytt terreng for meg.
Fjellet Skalten ligger bare et par mil unna hjemstedet mitt, men jeg har aldri vært der heller.
Ikke før i går kveld, da tok jeg turen opp.
Det er nesten flaut å innrømme det, men det er mange steder, vann og fjell i min kommune og nabokommune jeg ikke vet hva heter. Jeg lærer noe hver gang jeg drar på tur. Så i tillegg til å bli i bedre form og forbrenne kalorier, blir jeg kjent i områdene rundt omkring.

Det gikk raskt oppover fra Ås. Dårlig med utsikt første del av ruten, men da jeg kom over tregrensen var det rene Trollstigen med svingete veier oppover fjellsiden. Veien var fin og bred, enkelt å ta seg frem - helt umulig å gå feil. Mange stopper ved telemasten, men jeg var ikke fornøyd før jeg så Bud, så jeg fortsatte turen videre oppover.
En fantastisk utsikt, jeg blir like grepet hver gang.
For en natur vi har dette landet vårt.
Vilt og vakkert, og selv om jeg elsker havet aller mest, er det godt å svette oppover noen fjellsider også.
Å stå på toppen, vite at oppoverbakkene er under meg, se ned de bratte sidene, føle suget i magen, utsikten - godt.
Og formen er så mye bedre enn da jeg startet annerledesåret - godt å kjenne og erfare.
Kroppen, sjelen og humøret er lettere, og jeg har ikke gangsperre dagen derpå.
De som har fulgt meg i bloggen, husker kanskje hvordan jeg hadde det etter min tur på Melen...

Godt i gang, men veldig mye igjen ennå!

Denne rypeungen var det vanskelig å få øye på, urolig mamma prøvde alt hun kunne for å få oss bort.

ET HELT HALVT ÅR

Et helt halvt år har det gått av "annerledesåret" mitt.
Hva var vel mer naturlig enn å se filmen med samme tittel da? Perfect, spør du meg.

Dette halvåret har gått skummelt fort, og for å markere det, inviterte jeg mannen min på date.
Lettlurt som han er, ble han med, uvitende om at han bare skulle få se en "damefilm" på kino.  Noe skuffet ble han nok over at det verken vanket middag eller kinogodt, men et glass øl før kinoen fikk han da. Og han tok det pent, snill som han er.

Jeg har lest alle bøkene av Jojo Moyes, og denne er den beste.
Vanligvis er det krim som ligger på nattbordet, men av og til dukker det opp annen litteratur, og denne var gripende, rørende, morsom - alt. Boken grep meg skikkelig, og heller ikke oppfølgeren "Etter deg" bør være ulest for de fleste.

Da jeg og mannen min ble sammen for veldig mange år sammen, var det et annet mønster over helgene enn det er i dag. Hver lørdag var det bygdafest rundt omkring i kommunene, og hver fredag og søndag var det kino på Farstad. Nattkino på fredager om jeg ikke husker feil. Utrolige ting foregikk på kinokveldene, og det var nesten alltid full sal. Det var tider det.....

Dessverre har det blitt åresvis mellom hvert kinobesøk de siste 30 årene, derfor glemmer jeg nesten hvilken fin og god opplevelse det er. Sist jeg var i Molde på kino, var det premiere på Hodejegerne - tror det var i 2011. Ingen rørstoler, men behagelige stoler i stoff med god plass, bilde og lyd er det ikke noe å utsette på. Og når det går to timer uten at jeg kikker på klokka, ja da er filmen bra! De sies jo at man ofte blir skuffet når man leser boken før man ser filmen, men av meg ble det full klaff på begge. Anbefales! Suksess!!
NB: Man må regne med litt snørr og tårer dersom man er av den lettrørte typen. Det er jeg. 

De siste somrene har det vært mye søndagsjobbing. Derfor var en rolig ettermiddag slentrende i Storgata, en pils (og brus for meg) på Egon, for så å avslutte med film en aktivitet jeg satte stor pris på å ha tid til å gjøre.

STOLT MAMMA

 


Foruten allmenn og et år på sekretærskole i Ålesund, er det dårlig med utdanning hos bloggeren.
I mange år kombinerte jeg flere jobber for å få økonomien til å gå rundt, og jeg tror det er dette er hovedårsakene til at jeg har ønsket at mine barn skulle ta en utdanning.
Jeg vet de i perioder har vært lei og irritert på meg over maset mitt, men de har holdt ut, og i dag er alle tre ferdig med sin utdannelse. Kanskje de hadde gjort akkurat det samme uten mitt mas, men jeg velger å tro at det ikke er slik....
Min eldste sønn tok BI i Oslo med markedsføring som sitt valg, nestemann er ferdig utdannet fengselsbetjent, og nå er den yngste nylig ferdig med sin Bachelor i vernepleie.
Jeg er svært stolt over alle tre, det er trygt og godt for mammahjertet at de har disse vitnemålene.

Det siste av denne familiens vitnemål kom nylig i postkassen til datteren min.
I forkant var jeg så heldig å få overvære markeringen av endt utdanning ved Høyskolen i Molde.
Det var mitt første møte både med skolen og en sånn markering, og jeg ble imponert over begge deler.
Skolen ligger utrolig flott til, med nydelig utsikt og fine uteområder. Flott var det også innendørs, i hvert fall der vi fikk tilgang kantine og aula. Er alt annet like bra, må dette være et godt sted å studere ved.

Og så selve markeringen.
Bunadskledde eller pent antrukne kvinner og menn. De fleste under 30, men også flere godt voksne.
Glade for å være ferdig med studiene, samtidig vemodig og trist at det var over, og tungt for mange å ta avskjed med medstudenter. Her var det mange følelser i sving.
Det var gode og interessante taler fra både elever, rektor og fylkesmann.
Programmet var flettet sammen med nydelig sang og musikk, en rosesermoni, for så å avslutte med kaffe og kaker.
Det var passe høytidelig, og det var en flott opplevelse for meg å få lov til å overvære dette.
Det ble litt snørr og tårer, av stolthet og glede over datteren min som stod så stolt der fremme i sin bunad sammen med sine medstudenter og venninner - med Bachelor i vernepleie.

Det er en stolt bloggmamma uten Bachelor i annet enn hardt arbeide som skryter av barna sine i dag.
Jeg hadde nok tatt meg fri fra jobb for å være med på dette selv om jeg ikke var midt i annerledesåret. Men det føles som om jeg er mer tilstede i opplevelsen nå, jeg ER der, haster ikke bare fra og til.

Takk gullungene mine for at dere hørte på mamma. For dere gjorde det?

STOLT BUÆR

 

Jeg ligger skikkelig på etterskudd med blogging.
Datamaskinen havner lengre nede på prioriteringslisten på denne delen av året - og bra er vel egenglig det. Mangel på innlegg betyr imidlertid ikke at det har vært mangel på opplevelser å blogge om - tvert imot. Det er mange år siden jeg har vært så rik på mennesker og opplevelser:-)

Det jeg skal skrive litt om i kveld, ligger noen uker tilbake i tid.
Mitt blogginnlegg skal nemlig handle om BMW treffet i Bud 3. og 4. juni, der det meldes om at rundt 700 biler deltok. 700!!!! For de som ikke vet det, er det GS Bildeler i Bud som arrangerer dette treffet, og det blir større og større for hvert år.
Hvordan får de det til? Og hvordan i huleste får de parkert alle disse bilene?

Jeg vet nesten ikke hvilken adjektiv jeg skal bruke for å beskrive det jeg mener om de og arrangementet - fantastisk og imponerende er liksom ikke dekkende nok.
Men jeg kan ikke adjektiv som er bedre?
Der er det May kommer inn i bildet. For dette er jo min blogg - jeg vil fortelle hva treffet betyr for meg - som buær og butikkmedarbeider/eier.

I tidligere år har jeg sagt: "så lenge bilen min starter og går, tar meg dit jeg vil uten noe tull - så betyr det ikke noe hva den heter, eller hvordan den ser ut".
Jeg må innrømme at denne påstanden har blitt noe nyansert etter hvert som økonomien vår har gått fra å være bunnskrapet hver måned til å ha penger på sparekonto. Vi har gått fra å ha en gul minibuss kjøpt for noen tusenlapper på Moxy, til en for 3-4 år siden ny Wolsvagen Tiguan.
Med aircondition, ryggealarmer, cruisecontrol, parkeringshjelp og gud vet hva det heter. Bare lekkert.

Lørdag 3. juni hadde jeg arbeidsklær på, og var på jobb hele dagen. Allerede da jeg kom på jobb kl 06.00, stod det en BMW på parkeringsplassen. Med en sovende sjåfør........................
Et av høydepunktene for mange deltakere og tilskuere er kolonnekjøring fra Bud over Atlanterhavsveien lørdag ettermiddag. Da kolonnen kjørte, stilte vi oss i butikkdøren og fulgte med på showet. BMW på BMW på BMW.
Gamle, nye, stylet, senket, store, små, blankpolerte og med stolte eiere bak rattet.
Og jeg? Jo, jeg ble så rørt av dette - det var så stort det som skjedde i Bud - ute på veien akkurat da - at jeg fikk tårer i øynene.
Og hva sa jeg? "Jeg vil også ha en BMW. En SUV. Neste år vil jeg også kjøre i kolonnen."
Jeg har alltid vært lettrørt, og har lett for å sippe litt, men at jeg skulle sippe av biler - det hadde jeg aldri trodd.

Men hva med butikkmedarbeideren May? Hvordan var jobbdagen hennes?
Med så mange tilreisende mennesker kunne den by på så mangt.
Den var utelukkende positiv. Noen fortalte at de hadde kjørt nesten hele natten, andre fortalte om vasking og polering i kø, de kom fra hele landet - alle var lykklige for å være i BUD!!!

En ung og noe fortvilet sunnmøring hadde frosset så fælt om natten, hadde glemt å pakke dyne.
Da vi ikke hadde dyne å selge, ba jeg han hjem til meg etter  jobb og ga han dyne. Jeg fikk flere takkemeldinger i etterkant, og tilbud om det samme om jeg var i sunnmørsdistriktet.
En liten gest, som jeg hadde ønsket andre kunne gjøre mot min barn i en tilsvarende situasjon, og en så takknemlig ung mann -

Ikke NOE form for tull eller tøys, bare masse kjekke og høflige folk. Utrolig artig.

For butikkeieren May betyr det ekstra omsetning, og god reklame for bygda vår, som igjen kan bety mer omsetning.
Er det noe rart jeg er stolt?
Den som ikke forstår det, må rett og slett ta turen hit neste år. Oppleve stemningen, eksosen, menneskene, stoltheten disse menneskene viser over bilen sin. For det er nettopp der mye av det som gjør meg rørt ligge, denne enorme lidenskapen de har for hobbyen sin. Vi kan riste på hodet og si de bruker alt for mye penger på bil, men det kan finnes verre ting å bruke tid og penger på.
Og så lenge de kjører forsvarlig langs veiene, sier jeg bare KJØR PÅ!!

Jeg håper GS sitter igjen med gode erfaringer, og at de vil fortsette å arrangere treff i årene som kommer også.
Og kanskje, ja kanskje kan det bli at jeg griner av stolthet over MIN bil neste gang?
Stolt BMW Buær?

DEN LANGE ØYA

Da jeg i begynnelsen av annerledesåret satte meg noen målsettinger om "things to do", var det å bli bedre kjent i fylket vårt ett av de, et annet var å dra mer på besøk.
I går slo jeg to fluer i en smekk, og kjørte til Averøya for å besøke en kollega og venninne.
For litt guiding og slarving:-) Og litt butikkprat.
Averøya har jeg kjørt over mange ganger, og jeg har også vært på noen avstikkere til noen av de utrolig vakre øyene i Averøy kommune. Sveggøya har jeg vært på tidligere, like så med Langøya.
Langøya er ikke bare Langøya, men lang er den.
Det er Tjønnøya, Honningsøya, Ramsøy og jeg husker ikke alle. Hestskjæret fyr ligger rett der ute.
Vakkert, værhardt og flott, flere bedrifter, butikk, klynger med hus ganske tett i tett mange steder. En bro over til en ny øy, en molo over til neste. Vakkert, kanskje nr. 2? Etter Bud?
Noen utrolig flotte tomter, andre mer skjermet - og dessverre for lokalbefolkningen - alt for mange feriehus.
Akkurat som i Bud er vi veldig glad for turistene som kommer, men de 10 månedene husene står tomme og mørke, er trist for lokalbefolkningen.

Vi spaserte rundt, og jeg fikk en omvisning jeg setter stor pris på.
Venninnen jeg besøkte, er lokalpatriot som få.
Hun legger en betydelig innsats i at lokalbutikken skal bestå, og har nylig utvidet og oppgradert butikken.
I en tid da småbutikkene sliter med å overleve satser "kjerringa mot strømmen" på å drive videre en butikk som har det meste.
En moderne landhandel. Mat med mye attåt.
Jeg tror ikke det er mange ting lokalbefolkningen eller turistene trenger å handle andre steder, så handelslekkasjen burde ikke være stor.
Jeg håper de, som på\alle andre steder, vet å bruke butikkene i bygda si før det er for sent.
Nylig fikk hun en pris i lokalmiljøet for sin innsats og virksomhet. Det er jo motiverende og hyggelig, men til slutt er det omsetning hun og alle andre butikker/bedrifter trenger for å overleve.

18. juni er det sommermarked på Langøya.
Mange utstillere, alt arrangert av "kjerringa mot strømmen".
Kanskje skal du ta turen dit? Ta i så fall også med deg joggesko, gjerne en sykkel og ta "øyhopping".
Husk bankkort.
Ikke niste, det kjøper du på øyas butikk.

På veien tilbake kjørte jeg ned til Flatsetneset for å se på Sjøboden. De driver med utleie mm, og har fått det vedlig fint til.
Men, jeg ville har mere hav og fortsatte hjem til Kystens Perle.
Borte bra, men hjemme best.

STORT SMÅBESØK

.
Midt i mitt annerledesår har jeg lagt bak meg en veldig annerledes uke. Opplevelsesrik.
Hvis noen fremdeles lurer, så ja, jeg jobber.
Men jeg vil ikke blogge om det. Det er det jeg gjør utenom jobben som er bloggtema.

Det er jo slik at noen opplevelser kommer til oss, de bare er der - skjer.
Men de aller fleste må vi oppsøke, betale for - og kanskje arrangere selv.
Det er en slik opplevelse jeg vil dele med dere i dag.

I min verden er mitt barnebarn på 4 år verdens mest fantastiske gutt - på alle måter - alltid :-)
Akkurat slik som alle barnebarn er det for alle andre besteforeldre.
Jeg skal ikke utdype det, jeg vet det er kjedelig for andre å lese om. Og selv en mormor vet innerst inne at englebarnet kan være et lite troll av og til.
Vårt barnebarn går i bygdas barnehage, og jeg ønsket å inviterte utegruppen hans hjem til oss.
En gruppe på 6-7 gutter på 4-5 år. Sammen med 2 voksne takket de ja til innbydelsen, de ville komme!

Forberedelser ble gjort: Sykkel hinderløype, saltvannsakvarie i hagen, lekebåter i dammen og leker til innelek ble hentet ned fra loftet. Pølse og stappe, sjokoladekake og fruktspidd - her skulle det lekes og spises.

Jeg gledet meg så, men samtidig tror jeg vi alle var veldig spente, både små og store.
Både jeg og flere av de besøkende hadde våknet grytidlig - noen redde for å komme for sent, andre usikre og spente på hvor de skulle, og hva som skulle skje der.

Min datter fortalte at barnebarnet vårt ble behandlet som en rockestjerne allerede ved ankomst denne dagen. Han skulle vise vei, for selvfølgelig var det ingen som visste hvor denne mormoren eller han bodde (vi er naboer). Så flott tenkt og gjort av personalet, han viste stolt vei, forklarte og pekte. Vokste på oppgaven og var så stolt.
Jeg tror vi alle sammen hadde en annerledes dag.
Guttene lekte i timesvis ute og inne, så vennskapelig - og tydelig fornøyd med "nye" leker inne.
Ute var det akvariee med krabber og eremittkrepser som barnebarnet vårt på forhånd hadde gitt navn. Det var Henrik, Fredrik, Scully og Batman. Og da datteren vår kom og tok krabbene opp (mormor turde bare å ta de aller minste) slik at de kunne se, holde og hyle litt over de, var spenningen på topp.
Når de senere fikk gå ned i sjøtjennene og selv løfte stener og lete, klatre litt på bergene, bruke hov, se på æsj og fysj dammen, leke med hjemmelagede små trebåter - da så vi at dette bare var midt i blinken.
Det ble en suksess. Glade ansikter, noen våte føtter, sjokoladekaketruter - lykke og spenning.

Jeg vil alltid huske besøket med glede og takknemlighet. For å ha anledning til dette, og stolthet over å utnytte muligheten til å gjøre det. Det har gjort meg lykkeligere. Det har vært en annerledes dag.
Og ikke nok med at jeg fikk gode ord og takk tilbake - rosa roser fra gutta boys fikk jeg også. Glede:-)

Takk til personalet i barnehagen for den jobben, den interessen og omsorgen dere viser for barna dere har ansvaret for.  Det er en så utrolig viktig jobb, så krevende og samtidig så givende.
Barna tilbringer så mange timer hver dag sammen med dere, og for meg å se hvor gode disse guttene var med hverandre, hvor trygge de virket på dere og hverandre - det varmet mormorhjertet stort.

Jeg misunner dere - dere har ett yrke og en arbeidsplass jeg også gjerne skulle hatt.

Takk for besøket, og velkommen tilbake.