SLUTT

 



Det har egentlig vært slutt en måned nå.
Annerledesåret altså, ikke ekteskapet.
Det sitter litt langt inne å offentliggjøre det, men slik er nå realiteten - det er definitivt over.
Man vet det sikkert når man kikker i avtaleboken, og ser at man er fullbooket hver  eneste time denne uken - til og med søndag. Har en jobb å gjøre med å lære meg å si NEI! For mange møter!

Da er det bare å bruke den ene ledige timen til et siste blogginnlegg.

Året har gått så fort, jeg kan nesten ikke fatte at det har gått et år.
Jeg har ikke kjedet meg en eneste dag.
Normal døgnrytme har jeg vært bevisst på å beholde, noe som har vært vesentlig for samlivet og gjennomføringen av alt jeg ønsket å gjøre.
Mye har jeg fått gjort, men jeg trodde faktisk jeg skulle rekke mer.

I tillegg til at jeg har fått pleiet meg selv og mine hobbyer mer enn jeg har fått gjort de siste 16 år, har jeg utfordret meg selv på mange ting. 
Jeg har gjort veldig mye på egenhånd, i form av reiser og treningsturer i ukjent farvann.
Jeg har gått på besøk til kjente, men også mennesker jeg aldri har besøkt tidligere.

I tillegg har jeg vært mer tilstede, og til hjelp for mine venner og nærmeste familie.
Vi har hatt veldig mange gjester dette året, og følelsen av å være tilstede både fysisk og mentalt har vært så utrolig berikende. Jeg har på mange måter blitt kjent med både barna mine og alle de andre på nytt - en second chance, og jeg har elsket det.
 
Det har vært så godt å kunne hente mormors lille gullgutt i barnehagen, ha fridager sammen med ham - overnattingsbesøk.
Mannen min har også fått sine goder, på mange måter...
Tenker da mest på flere ferdige middager ja.




Jeg har bydd på meg selv i bloggen, satt ting litt på spissen.
Mye har blitt skrevet om, men enda mer er det tiet om.
Hele 72 innlegg har det blitt, og jeg har hygget meg med skrivingen.
Det har gitt meg mye, jeg koser meg når jeg skriver, liker å formidle på denne måten.

Jeg startet jo bloggen for å dokumentere at jeg ikke "soset bort" dette året uten å oppnå noe av det jeg satte meg som mål, og det ser jeg jo at jeg delvis har lykkes med. Selv om det fremdeles er litt igjen før alt kan strykes ut som UTFØRT.
Det ble bare litt for lite tid til alt....
Etter hvert som jeg skrev innlegg etter innlegg, dukket det opp ønske om at så mange som mulig skulle finne interesse og glede i å lese bloggen min.
Jeg må bare ha selvinnsikt og mot nok til å innse og innrømme at jeg ikke har lykkes med det.
Svært få kommentarer, svært få "likes", i det hele tatt svært begrenset med tilbakemeldinger har det vært.
Lesertallet har vært variabelt, har faktisk vært oppe i 964 lesere, men andre innegg har det kun vært 33 som har lest.

Siden jeg har vært så åpen, er det begrenset hvor mye jeg kan diskuterte her inne, og begrenset hvem jeg kan skrive om. Å utlevere andre enn meg selv (og mannen min), vil jeg ikke.
Ja, ja, noen er jo tatt med uten å bli navngitt da - og noen Moldespillere må bare tåle å få navnet sitt nevnt.

På noen måter er det godt å være tilbake igjen - jeg trives jo i jobben min.
Jeg er glad i variasjonen av kontorarbeid, kroppsarbeid - de hyggelige kundene - og damene mine som står på. Jeg er stolt over bedriften jeg har bygget opp, og vil fortsette å gjøre mitt ytterste for å drifte den på best mulig måte - jeg må bare sørge for at arbeidsdagene, ukene og måneden blir en mellomting mellom det som var før og det siste året.
At det ikke blir for mye.
At det blir vanskelig kjenner jeg allerede nå.
Heldigvis har jeg flotte ansatte.
Heldige meg har en mann og familie som er der for meg.
Heldige meg som har hatt deg som leser.
Jeg er glad for hver og en av dere - selv om jeg ikke vet hvem dere er.
Takk for at dere har fulgt meg, og takk til dere som har gitt tilbakemeldinger.

Og hvem vet, kanskje blir det en gang en annen blogg?
butikksjefenshverdag@blogspot.com?
damatilbørge@blogspot.com?
superwoman@blogspot.com?
theend@blogspot.com

HETETETOKTER, fortsettelse

 


For noen måneder siden skrev jeg, ganske frustrert, oppgitt og irritert, et blogginnlegg om hetetoktene som brått og uventet inntok kroppen min.
Jeg var ikke forberedt på at det skulle bli slik, og jeg er fremdeles på tuppå.

Ganske raskt etter at overgangsalderens plager ble en realitet, søkte jeg på nettet etter opplysninger og fakta som kunne hjelpe meg. Jeg ble ble veldig glad da jeg leste alle alternativene - her var mange gode råd, og enda flere preparater å kjøpe. Helsekostpreparater var tingen - såpass skjønte jeg raskt.
Jeg har alltid vært ganske taus når venner og bekjente har fortalt om alt de tar hver dag av alt mulig for alt mulig. Jeg har aldri hatt troen, men har alltid sagt at dersom jeg får en lidelse eller en sykdom, vil jeg være villig til å prøve alt for å bli bedre og/eller frisk.
SÅ, for første gang i mitt liv skulle jeg på helsekostbutikk (løgn - har kjøpt noen sjokoaldebarer som Fedon anbefalte meg en gang:-)).
Jepps, kjøpte det den hyggelige damen hadde de beste tilbakemeldingene på - dyre tabletter - men både selger og kjøper mente det var verdt det.
Jeg hadde stjerner i øynene da jeg gikk ut av butikken, snart skulle jeg være svettefri igjen.

2 tabletter pr dag.
Utrolig vanskelig å huske på! Satte de overalt for å huske!
Og vanskelig å huske om jeg hadde husket!!
Etter 30 dager var esken tom, men kroppen min hadde ikke respondert slik jeg ble lovet.
For det skulle vel virke? Jeg ble vel lovet det?
Jeg gikk tilbake til butikken, og fortalte at alt ikke var så bra - til tross for at jeg hadde tatt mine to tabletter hver dag i en måned.
Hva fikk jeg vite da?
Jo, at disse tabletten nok måtte tas over så mye som 3 måneder før de virket. Slik var det ofte med naturpreparater, sa den hyggelige damen med et smil om munnen.

Ok - ny eske - ny måned.
Ikke noen forskjell.
Det kunne være kvelder og netter da jeg trodde at NÅ, NÅ hadde tablettene endelig begynt å virke, for i kveld har jeg ikke hatt noen "anfall". Neste kveld fikk jeg bekreftet at slik var det dessverre ikke likevel.
Eske nummer 2 ble oppbrukt uten at jeg kunne si at det gikk bedre.

Ny runde. Nummer 3 ja.
Fullført.
Nope. Ingen bedring.

Hva gjør jeg nå?
Klar for å prøve en nye type - denne gangen etter anbefaling fra en venninne.
MEN, jeg tør ikke slutte med den første - for KANSKJE er jeg litt bedre?
Eller?
Kjører dobbelt, tenker May.
Fra 1 sort til 2 sorter, fra 2 til 6!!!! tabletter for dag.

Snakker vi om May nå? Er det mulig?

Etter 5 måneder er grensen nådd, og jeg googler litt i desperasjon.
Dette gidder jeg ikke.
Men gidder ikke hetetokter og fuktig kropp heller!

Leser alt jeg finner om naturmedisin, blant annet dette:

Naturmedisin er et healing system som er basert på troen på at i kroppen din er alt som trengs for å hjelpe deg å helbrede.

Når jeg har brukt opp eskene jeg har, er det slutt - det er tydelig at det ikke er nok harmoni i kropp og sinn hos meg. Og som med annen tro, jeg tror ikke engang nok på healing av min egen kropp til at den heales. Jeg som har hatt mitt livs mest harmoniske år. Når ikke det er nok til å skape balanse, er det ikke håp.
Deprimerende - rett og slett.

ROADTRIP L`ITALIA

Etter å ha hatt mange kortreiste turer i sommer, har vi vært to uker på langfart.
Vi feiret først eldstesønnens 30!!! årsdag i Oslo, før vi lot Norwegian ta oss til Italia, nærmere bestemt Milano. Forventningsfulle, åpne for nye eventyr - klare for alt vi hadde tid og ork til.

Vi leide bil, rundt 1500 spenn for 10 dager - det er billig det.
GPS i kofferten fra hjemlandet. Kredittkort, sommerklær, joggesko - here we come!

May kjører IKKE bil i Italia.
Mannen hennes gjør det.
May sørger for GPS og kartlesing i Italia.
Det er hun god på......ikke noe å si på selvtilliten i hvert fall.
Vi hadde booket overnatting første natten, så hotelladressen ble plottet inn - og turen startet.
Det gikk veldig bra! Glede!
Men så datt GPS`n plutselig ut, og da gikk det brått ikke så bra. Det var jo veier i alle retninger, og 5 armer i hver rundkjøring!!!!!
Jeg har brukt GPS`n vår bare en gang tidligere, så jeg hadde ikke så veldig mye rutine.
Men hvor vanskelig kunne det vel være? Jeg kan da lese, og jeg kan trykke på skjermer.
Så jeg fikk liv i apparatet igjen, og trykte på forrige mål - og vi var i gang igjen. Herlig!
Etter en stund synes vi retningen var litt pussig, solen kom fra "feil sted"? Hmmmm.
Har egentlig lovet både meg selv og mannen min å ikke fortelle det til noen, men plutselig var vi på vei til Førde!!!!
Er det mulig????
Ja - det var der GPS`en hadde vært sist.....

Det ble ikke mye feilkjøring resten av ferien - takk Gud for GPS og Google Maps.
Fantastiske hjelpemidler når de blir programmert riktig.

Dette ble bare tull, nå skal jeg skrive litt om dette landet alle skryter slik av.

Vi ikke veldig mange konkrete planer for turen.
Vi hadde kun bestilt overnatting på et gårdshotell som het  "Le Terrazze sur Mare" i Zoagli første natten. Det lå ikke så langt fra Cinque Terre - de fem italienske byer - som var vårt eneste satte mål for ferien. Området er en nasjonalpark
Disse fem små byene som ligger på rekke og rad så sjarmerende og idyllisk til på på kysten nord i Italia er et yndet turistmål.
Likevel bare måtte jeg dit. Alle bildene jeg hadde sett viste fargerike murhus i klynger, og beskrev flotte fjellturer mellom landsbyene med fantastisk utsikt. At de lå på kysten - ute ved havet - var heller ikke noe minus. Samtidig gledet jeg meg til å gå over fjellene fra by til by.
Vi toget til vakre Monterosso hvor vi valgte å starte turen.
Det var vi IKKE alene om.
Det krydde av mennesker, og det virket som om ALLE skulle gå over fjellet til nabobyen Vernazza.
Det stemte. Vi gikk i kø hele veien.
Her gikk visst alle uansett form og sko. Det var folk i dårlig form, veldig dårlig form, med slippers, gitar - men de fleste var tross alt skodd og forberedt til turen.
Når stien er smal, bratt, kronglete og krevende, og mange går veldig sakte og trenger tid - ble det til tider lange køer. Og når de som trenger mest tid ikke ser seg tilbake og slipper folk forbi før de har noen hundre mennesker i kø bak seg, ble det faktisk ganske irriterende.
Bortsett fra det, var det en veldig fin tur, og da Vernazza dukket opp - var det bare et så utrolig vakkert skue.

Både mannen min og jeg var enig om at vi skulle fortsette turen, men at hvis det var like mye køgåing til  Manarola, ville vi stoppe der. Heldigvis virket det som de fleste var ferdige med turen allerede i Vernazza, for videre var det mindre og mindre folk, og vi slapp kø.
Videre fortsatte vi til Corniglia og til sist Riomaggiore.
Ganske tøft for kroppen å gå opp og ned fjell så mange ganger, og min manns motivasjon før siste fjell var på et svært lavt nivå. Hensynsfull som han er, trosset han vonde føtter og sliten kropp, og fullførte sammen med meg - han visste hvordan jeg hadde gledet meg til denne turen, og at jeg ønsket å ta alle byene på en dag.
En fantastisk tur med mange flotte utsiktspunkt, byer med fargerike hus tett i tett, klesvask flagrende ut av vinduene - malerisk vakkert, idyllisk - bare så nydelig. Jeg lar bildene tale for seg.

Jeg tar gjerne turen dit en gang til. Da ville jeg reist til Riomaggiore først og startet turen der - gått motsatt av de vi gjorde nå. Jeg ville ha brukt lengre tid, slik at jeg fikk sett litt mer av byene - vurdert å bruke 2 dager og evt. overnattet i en av de.
Slitne, men fornøyde og lykkelige tok vi toget tilbake til Zoagli hvor vi ble noen netter til. Vi bodde høyt oppe i fjellsiden, hadde en fantastisk utsikt - og tok like godt en god fjelltur dagen etter også.  Sprek gitt!!

Bilen ble startet igjen, og vi satte kursen mot havnebyen Livorno. Her fant vi frem til kilometervis med molo, hvor svært mange menn var opptatte av å fiske fra moloene. Fangsten de dro på land var ikke imponerende for ei fra Bud - småfisk sier vi. Men de var hygglige, og vi fikk se både fangst, agn og metoder.
Etter en overnatting her reiste vi videre til byen med alle tårnene, San Gimignano.
Flott gammel by som ga oss mange inntrykk og minner.
Litt vel mye "turistifisert" kanskje, men absolutt verd et besøk.

Montalcino ble neste stopp. Her sjekket vi inn på en privat gård igjen, og hadde to kjempefine dager hvor vi slappet helt av, ruslet i byen og drakk den kjente Brunellovinen.
Vinsmakebutikker lå tett i tett, og vi observerte mange skandinaver som gjorde seg flid i smakingens kunst.
Toscana innfridde med sin vakre natur, og vakre borger/vingårder på høydene, omgitt av ranke, grønne sypresser. Vanskelig å slutte å knipse bilder. Mannen konsentrert bak rattet på svingete veier, og meg selv med mobiltelefon-kamera konstant i fjeset....

Vi satte så kursen mot Gardasjøen, nærmere bestemt Sirmione.
Her hadde vi gode dager. Litt varmere kvelder her - og veldig fint å sykle. Hotellet vi bodde på hadde gratis sykkelutleie, så vi tråkket noen mil på disse dagene. En veldig fin måte å komme seg rundt på.

De siste to dagene ble det storbyen som lokket oss, så Milano ble besøkt og utforsket.
Verdens tredje største kirke, Duomo di Milano,  ble besøkt, et imponerende og fantastisk byggverk med utrolig mange og store glassmaleri.
Shoppingområdet ble også besøkt - kan jo nesten ikke ha vært i Milano uten å ha besøkt de eksklusive handlestrøkene. Der siklet vi gjennom vinduet på kjoler til 20000 og sko til 5000.
Siden jeg ikke har svart belte i shopping ble det ikke mange bæreposer eller en stor belastning for bankkontoen.

Hvis jeg skal "klage" på noe, må det være på italienerne selv.  Etter å ha overvært italienere på ferie i Norge, reiste jeg i troen på at de var over gjennomsnittet hyggelige, gode på service og humør.
Der ble jeg imidlertid noe skuffet. De er veldig livlige sammen med sine venner og familie, men jeg  oppfattet de som lite interesserte i noe mer enn akkurat passe service, samtale og kontakt ellers.
Kanskje var de slitne av turister etter en lang sesong?

Totalt innfridde Italia. Vi hadde en alle tiders ferie med en passe blanding av latmannsliv og trim, land og byliv, hotell og gårdsovernatting, mat og vin.
Lykke:-)
Det blir flere turer.

SNØHETTA

2286 moh
Firmatur med mannen min og de fleste av hans kollegaer med følge.
Overnatting på turistforeningens hytte på Snøheim, fredag til søndag.
To nye utfordringer og opplevelser - aldri besteget et så høyt fjell før - aldri overnattet i turisthytte før. Annerledesopplevelser i annerledesåret.

Etter å ha prøvd å pakke så fornuftig som mulig, startet turen i privatbiler til Hjerkinn.
Derfra gikk det skyttelbusser opp til turisthytten Snøheim hvor vi ble innkvartert.
Jeg vet ikke hvilken taktikk den mannen min brukte, men vi fikk i hvert fall et tremannsrom for oss selv, mens de fleste andre havnet på sovesaler for 8.
Til meg sa han at vi fikk et rom for mennesker med handikap.
Hvis jeg skal dømme ganglaget hans etter fjellturen, tror jeg kanskje fordelingen var riktig.....

Lørdag var dagen for fjelltur, og dessverre var ikke værgudene på vår side.
Det var tykk tåke og dårlig sikt. Heldigvis var turen godt merket, så veien opp og ned var grei å finne. Jeg skal ikke lage noen turbeskrivelse, dem finnes det mange nok av fra før, men jeg hadde ikke lest noe sted at det faktisk var en så steiete løype som det var. Partiene vekslet mellom mindre og større stein/steinblokker, og oppover gikk det veldig greit. På vei ned igjen var det mer regn i luften, så det var sleipt og glatt, noe som gjorde det ganske krevende. Her måtte vi virkelig passe på hvor vi satte foten for ikke å trå galt, og flere av oss kom nok ned med flere blåflekker, skrammer og sår enn vi startet med.
Heldigvis ble ingen alvorlig skadd, og alt i alt en flott tur. Så får vi se bilder av hvordan utsikten EGENTLIG kunne ha vært, vi har i hvert fall vært der!

Flokken på 16 skulle gå samlet opp og ned,  og jeg var veldig spent i forkant på om formen var god nok til å henge med, eller om jeg ville bli en sinke.
Det er godt å se og kjenne på at det er jeg ikke.
Formen er god, kroppen er sterkere enn på lenge, kondisen er det heller ikke noe å si på.
Det er jeg veldig happy over.
Dagen etter har jeg ikke vondt noen steder - utrolig!!
Ingen gangsperre - ingen vondter!! De som husker innlegget mitt etter Melen, skjønner da at her har det vært en viss progresjon i formen.

Det ble en hyggelig helg sammen med flotte mennesker.
At en bedrift prioriterer en tur der også ledsagere får være med, er noe sjeldent - og jeg setter utrolig stor pris på det. Det fører til et felleskap og en større forståelse for hverandres arbeidshverdag - og vi stifter nye bekjentskap.
Så selv om det var tidlig i seng på kveld, og tilsvarende tidlig opp på morgenen - vi hadde det utrolig sosialt og kjekt.
Og jammen fikk ikke vi damene shoppet litt også, de hadde jo t-skjorter på turisthytten  med Snøhettamotiv som var utrolig fine. Man trenger altså ikke byweekend for å få shoppet!

Søndagen var det sol og god sikt. Før vi dro hjem , gikk vi opp på utkikksposten "Viewpoint Snøhetta" - og fikk en mektig naturopplevelse. Og når vi i tillegg hadde fått sett moskus på bussturen til og fra Snøheim - ja da kunne vi ikke klage på noe.

Til tross for en flott helg:
Norsk Turistforening sine overnattingstilbud vil nok neppe bli en stor belastning for bankkontoen min.

GYNEKOLOG OG ELEKTRIKER

For en stund siden plinget det inn en melding på telefonen min:
Invitasjon til bursdag!
Til noen jeg aldri har vært i selskap sammen med tidligere.
Til en flott dame jeg holder på å bli kjent med.
Og hennes mann som jeg knapt har snakket med.
Til en dame som har samme far som meg.
Og ikke nok med det, det var tre andre der også som også hadde samme far som meg.
Forskjellen på de og meg var at de også hadde samme mor, og har vokst opp sammen.
Vi har visst om hverandre i mange år, og vi har møtt hverandre sporadisk tidligere, men det har aldri blitt noe mer av det - av mange årsaker - uten at noen er "skyld" i det.
 
Vi fikk ikke komme som oss selv, men finne et yrke, kjent person el.l. som begynte på bokstaven E eller G - forbokstavene til vertskapet. Siden min mann selger arbeidstøy, ble jeg elektriker, og siden min mann har andre interesser, valgte han gynekolog. Helseth Elektro ble raskt stiftet, utstyret kom med, det samme ble stetoskop, saks, lommelykt mm til lege S.Å. Vidtinnom.
Det ble mye fnising og latter etter hvert som gjestene kom, for der var presten Einar Gelius, engler og geriljasoldater i full mundur - mange kreative og morsomme antrekk.

Veldig trivelig kveld hvor jeg fikk anledning til å lære min noe ukjente familie å kjenne litt bedre, samt god mat og god dansemusikk.

Ydmyk og takknemlig, noen av oss vil helt sikkert møtes igjen.
Enda en god opplevelse i annerledesåret mitt.

HÅRETE SANNHET

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg om hetetokter.
Etter innlegget har jeg fått flere svette betroelser, og mange gode og noen litt mindre gode råd for å bli kvitt dette fenomenet som vi voksne og erfarne kvinner må slite og leve med.
Jeg strever ennå, og hater hvert fuktige anfall.

I tillegg til å måtte godta det månedlige fra vi er i tidlig tenår til vi er middelaldrende!!!, må vi kvinner altså i tillegg få NYE plager når vi endelig er kvitt blødningene.
Først må vi altså finne oss i å leve i 35-40 år der en uke hver måned preges av bind og tamponger.
Rundt regnet utgjør disse ukene sammenlagt 7 år av livet vårt!!
I tillegg til pms, smerter, lukt og anrde ekkelheter.
Ekkelt å lese?
Jeg skal love deg at det blir enda mer ekkelt å lese lengre ned i innlegget.

For hvor urettferdig er vel ikke dette?
Når menn bare har skjegg å armodes med?

Og apropos skjegg!
Man skulle virkelig tro at det var nok med månedlige blødninger, hetetokter, svangerskap, strekkmerker, fødsel, hengepupper. At vi skulle slippe enda mer.
Men hva er det plutselig som skjer med oss voksne kvinner på haken?
Jo, jammen gror det ikke ekle, stive, stikkende hår på haken vår også?!
Hvor ekkelt er ikke det?!
Hvor rettferdig er dette? Jeg bare spør!
Altså, i tillegg til allerede nevnte utfordringer, har vi i tillegg!!! barbert legger, armhuler, bikinilinjer og mere til. Og så kommer det hårvekst på haken!!
Er det mulig??? Dette også!! Det blir noen kvadratmeter å ta seg av etter hvert!

Og mennene? Hadde de taklet disse utfordringene?
Om de lar skjeggstubbene gro noen dager og får litt gråstenk i håret, får de betegnelsen GS.
Gammelsexy. 
Vi da? Tror ikke sexy vil være en del av vokabularet.

Vi må tilbringe mer og mer til på badet.

Med forstørrelsesglass, briller og pinsett.
Til og med lommelykten på mobilen tas i bruk.
Zoome inn den sorte prikken før den rekker å stikke seg frem.
Hvor vanskelig er det ikke å treffe akkurat rett sted med pinsetten?
Og hvor mange ubrukelige pinsetter er det egentlig råd å få kjøpt?

Æsj, så ekkelt og lite feminint.
Hvorfor? Kan noen gi meg en forklaring?
Hvorfor skal vi kvinner få så mange utfordringer, og hvordan kan mennene få slippe så lett?

Når jeg i livets siste fase mest sannsynlig havner på eldresenteret, vil jeg at dere som leser dette skal sørge for at det står i arbeidsinstruksene til pleierne at de skal nappe skjeggveksten min.
Og barbere alle de riktige stedene.

Snille mannen min, kan du passe på meg inntil da? At jeg ser anstendig ut?

VERDIFULL TID

Sommeren er på hell.
Noen dager til, så skriver vi september og høst. Mørkere og kaldere.
Ennå tviholder jeg på sommeren og minnene jeg har fra denne.
For en sommer det har vært!
Jeg kjenner jeg får klump i halsen - av lykke og takknemlighet.
Takknemlighet for det "annerledesåret" har gitt meg av muligheter, og lykke over menneskene "mine". Det er nettopp dette som var et av målene mine med året mitt - å få mer tid til menneskene.
Nære, fjerne, sporadiske, hyppige, nye, gamle, slekt, venner, nye venner, tilfeldige.

Ja, vi har alltid hatt mye feriegjester. Ja, vi har alltid satt pris på det.
Men, for mitt vedkommende har jeg alltid følt at jeg kom til kort, at jeg stresset for mye.
Sommeren er den mest hektiske perioden på butikken, og å kombinere denne tiden med besøk har vært utfordrende. Det ble lett for mye jobb, for lite tid til å snakke MED menneskene rundt meg.
Muligheten til å være til stede mesteparten av tiden gjestene har vært her, har gitt meg så mye glede.

Alle de tre ungene mine har funnet seg kjærester og samboere som jeg har hatt stor glede av å bli bedre kjent med. I tillegg har vi hatt slektninger fra New York og Feda på besøk.
Det er vanskelig å forklare, for selv om vi har hatt besøk av de tidligere, var det liksom denne sommeren vi først ble kjent?
Likedan med ungene mine - det er første sommer siden de ble voksne at vi har hatt så mye tid sammen. Så mange fine opplevelser vi fikk, så mange fine samtaler.
Jeg er så stolte over dere alle tre, og jeg er så glade for de tre kjærestene dere bringer hjem.
Å se hvor forelsket og gode dere er mot hverandre, og mot våre andre gjester. Den gode følelsen det gir meg. Som nå i helgen når vi var 15 rundt bordet - engelsk - norsk - alvor og latter - gode minner å ta med seg mot høsten og vinteren.
Jeg har kanskje klart vertinneoppgavene tidligere år også, så det er ikke sikkert dere andre har merket noen endring med meg. For meg selv er den enorm - jeg klarer nesten ikke å ta det inn over meg.

I tillegg til mye slekt, har jeg også stiftet flere vennebekjentskap. Vennskap jeg tror og håper vi kan bygge videre på. Fokuset har vært på de som er glad i og liker meg og min familie, være raus, ha gode samtaler. Klemme, lytte, betro, oppmuntre.

Kortreiste turer og opplevelser har det vært mange av - jazz, kunst, båt, holmer, Badeland i Molde, Atlanterhavsbadet, Bjørnsund, Romsdalsmuseet, fjell, bursdager og så mye, mye mer.
Alle som en har gitt meg gode minner. Noen gjorde litt vondt dagen etterpå, men det må tåles.

Hvordan skal jeg klare dette i årene fremover?
Hvordan skal jeg forhindre å bli fanget i det samme nettet igjen?
Fasiten er i ferd med å ta form, men klarer jeg å leve etter den?