MÅNELYST

Jeg har vært på 2 dagers kjøpmannsmøte.
2 ganger i året avholdes disse møtene for alle butikksjefer, og denne gangen var møtet lagt til Rosenes by, nærmere bestemt Rica Seilet og Bjørnsonhuset. Flotte lokaliteter som viste seg fra sin beste side i vårlig solskinn.

Til sommeren er det 17 år siden jeg ble kjøpkvinne, så det har blitt noen møter etter hvert.
Årets første møte var av de bedre.
Jeg opplevde mesteparten som relevant, interessant og inspirerende - et møte som i fremtiden garantert vil gjøre oss til en bedre butikk på enkelte områder.
Og jeg tror ikke noen sovnet underveis denne gangen. For det har skjedd noen ganger at noen har duppet av, tatt en lur på naboens skulder.

Svinn - svinn - svinn
Salg - salg - salg
Bruttofortjeneste - bruttofortjeneste - bruttofortjeneste osv osv osv - skal ikke kjede leserne mine med slike ord.

Nei, da skal jeg heller fortelle om kjøpMENNENE.

Der satt jeg på 4 rad i Bjørnsonhuset, butikksjef på snart 52- sjef på 17. året, stort sett konsentrert om det som ble sagt og gjort på gulvet fremfor oss.
Men det var ikke til å unngå at tankene og øynene fant andre veier.
Jeg skal heller ikke skrive om hvilket innlegg det var som brakte tankene på ville veier, men heller berette om mine observasjoner.

Det var da utrolig mange MÅNER foran meg!!! Samme hvor jeg snudde meg var det måner!
Og det var ikke akkurat halvmåner!!
Det var nesten så lyset måtte dimmes - det var gjenskinn overalt.

Satt alle uten måne bak meg eller?
Senere på kvelden var det middag på Molde Fjordstuer, og siden jeg satt med ryggen mot de fleste, prøvde jeg meg igjen. Snudde meg. Samme resultat. Alle med ryggen mot meg på nabobordet hadde måne.
Nymåne, nemåne, fullmåne.
Jeg synes ikke det var noen oppløftende observasjon.
Mange av disse månemennene har vært butikksjefer like lenge og lengre enn meg, så det er en helt naturlig aldringsprosess jeg beskriver. Kjekke karer de fleste av dem også, dessuten sabla dyktige kjøpmenn.
De må bare passe på å spre seg litt bedre i fremtiden. Ikke samle seg på de fremste radene.
Og jeg ønsker selvfølgelig ikke å bruke spalteplass på å nevne at jeg nok også er en "aldrende" butikkdame. 

Det er nå en gang slik at jeg av og til - i kjedelige stunder - liker å feste blikket på kjekke menn, vi er da ikke blitt for gamle tildet? GS har datteren min lært meg, gammelsexy betyr det, har de en snerten fotballrumpe også, ja ja - da kan øynene hvile litt lengre. Og det kan være at også månemenn er GS altså. De er ikke avskåret fra den kategorien selv om det ikke ble slik fra min synsvinkel denne gangen.
Man gjør ingenting galt med å la øynene fly, ikke når man til slutt er glad for at det han som har satt ring på fingeren min som skal dele seng med meg.

Kanskje må vi ha bordkort på neste møte?

ETTERLENGTET HELGETUR

Etter 4!!!! år ble det endelig en etterlengtet helgetur til Stranda.
Dette stedet hvor jeg har så mange slektninger boende, men som jeg likevel så sjelden besøker.
Dette flotte stedet med høye, bratte fjell på alle kanter.
Ikke stedet å bo for ei dame som elsker hav og himmel, men et perfekt sted å besøke for hyggelig selskap og flotte turer.
Denne gangen var det snø, og skiene lå igjen hjemme!!, så det ble med en fottur.

Jeg har en litt anneledes familiehistorie - vokste ikke opp i det man kaller en kjernefamilie.
Jeg vokste opp på Aukra, på Hauglandet, sammen med min mor, bestemor og bestefar (som jeg så på og kalte for pappa). I det samme huset bodde også mitt to år eldre søskenbarn - oppdratt som mine besteforeldres sønn. Han var min bestevenn - min eneste venn - frem til skolealder.
Det var oss to, noen ganger noen nabogutter, og i feriene var det flere søskenbarn - ellers var det oss to.
Han trillet meg i vognen min, og var så redd for at jeg skulle bli påkjørt at hvis det kom en bil, kjørte han vognen i grøften. Heldigvis var det ikke så veldig stor trafikk den tiden.
Sammen opererte vi dukkene mine, store hull ble skåret i magen - hår ble klippet, både på dukkene og på oss.

Da han begynte på skolen, var jeg misunnelig. Det ble to lange år før det ble min tur.
Da han gjorde lekser, satt jeg på andre siden av bordet og tegnet bokstavene opp ned.
Som jeg gledet meg til å få begynne på skolen!
Jeg kunne både lese og skrive, men hungret etter å lære mer.
Da jeg som 7 åring begynte i 1. klasse som en av 29 elever på Riksfjord skole, kjente jeg ingen i klassen.
Jeg husker ennå hvordan alle klassene stilte opp i rekker utenfor inngangen, hvor den klassen som først fikk ro og orden i rekken fikk gå inn først. Og hvordan vi stod i givakt ved pulten til vi hadde hilst på læreren og fått "sitt ned". 29 elever, 1 lærer - husker ikke at vi noen gang hadde flere enn en lærer inne i klasserommet.
Vi hadde voldsom respekt for lærerne, men jeg elsket skolen - og leksene.
Jeg ble kjent med jenter, og selv om det innimellom var vanskelig å være den eneste i klassen hvis mor var en alenemamma, var de første årene en trygg og fin tid.
Jeg var skoleflink og tilbragte utallige timer på skolens bibiotek.
I tillegg var jeg fysisk flink, deltok både på svømming og turn. Prøvde også skolemusikken, men husker at skuffelsen over å få et althorn var så stor at motivasjonen forsvant. Det var jo klarinett jeg ville spille eller drillpike jeg ville være...
Den som har lest blogginnlegget mitt "Tonedøv", skjønner vel hvorfor det ble en kort karriere.
Mimre, mimre - mye glede og noe trist - men du verden så annerledes det var å vokse opp for 50 år siden.
Noe har blitt til det bedre, men jammen kunne vi hentet frem flere triks i oppdragelse og disiplin fra "gammeltiden" også. 

Men det var noen år som var vanskelige der, og da var det greit å ha en "storebror". En som tok seg av de som ikke var så snille. Det førte nok til et dårlig rykte og nedsatt  orden og oppførsel for han, men for meg var det redningen.
Denne "storebroren" min er viktig for meg.
Ikke bare for det han var for meg i barndommen og ungdommen, men han, samboeren (at du ikke kan lage et bryllup for oss!) og de to barna hans er kjære for oss.

En kjempetrivelig helg med mye prat og mat, en tur på noen av sentrumsbutikkene, kafebesøk - og jammen rakk vi ikke å treffe en tante og et annet søskenbarn også. Lever en stund på dette, og skal garantert ikke vente like lenge før neste besøk.

Takk for oss:-)

13 - MEN SUR!

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om slanking, trimming, Nutrilett og sjokolade nå.

Julen kom og gikk, og for første gang i mitt liv klarte jeg å la være å overspise.
Jeg har spist og kost meg litt, men vært veldig måteholden - likevel kom det snikende en kilo eller to.

Siden nyttår har jeg fortsatt med pulverdrikk og noe mat - masse appelsin, og enda mer kålrot og gulrot.

Nå viser vekten at jeg har gått ned 13 kilo! Glad for hver en!!

MEN, det går ikke smertefritt dette løpet mitt.

Trangen etter søtsaker er IKKE borte. Når det er tilgjengelig, spiser jeg det raskt opp. Kanskje ikke like glupsk som før, men inni kjeften går det = Jeg har ikke kontoll.

Trangen etter å TRENE, er fremdeles fraværende.
Ja, det er godt å gå tur, få frisk luft.
Men det er ikke det det er snakk om akkurat  nå.
Det er snakk om å presse seg selv litt mer for hver gang, springe litt fortere eller litt lengre hver gang.
ALT er morsommere, ALT annet er viktigere enn å komme seg ut - og spesielt i dårlig vær.
Altså har jeg ikke god nok kontroll på dette heller.

Hvorfor er det slik?
Andre sier jo at de bare MÅ ut og trimme? Jeg lurer på om de mener ut og gå en tur? I mitt hode er det stor forkjell på det.
Andre sier at SØTSAKER, nei det kan de ha liggende i ukesvis.
Og potetgull - nei det kan stå i skapet aldri så lenge.
Hvor lenge skal det gå før dette blir min hverdag? Hva skal til for å banke det inn i mitt hode?
Hva er galt med meg?

Så holder jeg kjeft da - bedre å ikke høre hvor enkelt alt er for andre - for motiverende, det er det ikke.

Jeg er noe sur i dag, lykkelig over å kommet til 13, men sur over at alle andre er så mye mer vellykket enn meg. Sur fordi jeg har lyst på sjokolade og potetgull, fordi jeg skulle vært ute og løpt istedet for å skrive blogg. Jeg er også sur fordi jeg tok et bilde av meg selv - som viste at jeg bare må bite tennene sammen og fortsette. En kjapp BMI test viste det samme. Trodde egentlig at 15 skulle være nok, men det må nok 20 til. Dritt.
 

FORENING

Våre mødre kalte det forening:  fiskerkvinneforening, syforening, misjonsforening mm.
Min generasjon kaller det klubb, og generasjonen etter vår har jeg hørt kalle det samling, da det ikke høres særlig kult ut å være med i en klubb.
Jeg er litt usikker, men jeg tror ikke det er så veldig mange igjen av disse klubbene.
Vi har en.
For mer enn 25 år siden startet 11 venninner opp med klubb (husker ikke årstallet).
Vi bodde i samme bygd, var omtrent på samme alder, hadde eller skulle snart få barn  - vi var kort sagt i etabeleringsfasen. Noen var barndomsvenninner, andre visste knapt nok om hverandre, og alle av oss hadde huslån med rente på minst 15% :-) Altså ganske stram økonomi på de fleste av oss.
11 damer er en ganske stor gjeng, og vi hadde som mål å treffes hver tredje uke.

Siden da har vi holdt det gående, og nå på torsdag var det min tur å be inn til klubb.
Litt kjedelig å ha januar, da vi alle er litt lei mat og kaker - og mange kjenner at det er lurt å senke inntaket for å få romsligere bukser igjen.  Men klubb ble det - denne kvelden var vi 5:-)
Vi har alltid mat og kake på klubbene våre, og fra et av de mange venterommene jeg besøkte i fjor hadde jeg tatt et bilde av en oppskrift som jeg prøvde; Gresk gratinert svinegryte med paprika.
Kaken fant jeg på detsoteliv.no - konfektkake med cappuccinokrem.
Underveis i matlagingen slo det meg hvor forandret denne delen også har blitt, der mobilen viste matoppskrift og IPaden kakeoppskrift. Til tross for jeg har en hel hylle med oppskriftsbøker på kjøkkenet...
Retten hadde for mye rødt i seg til at det apellerte til mine smakssanser, men de sa den var god.
Kaken var herlig - og veldig mektig. Rart hvordan det meste med sjokolade i seg kan passere....

Mye har skjedd på alle disse årene.
Noen har flyttet, noen har skilt seg, noen har giftet seg igjen og fått barn igjen - akkurat slik statistikken sier.
Dessverre har vi også mistet både en klubbvenninne og mannen til en klubbvenninne i kreft.
Derfor er vi bare 8 igjen.
Det som er litt pussig, er at det nesten er vanskeligere å samle oss 8 nå enn å samle alle 11 for nesten 30 år siden?
Hva har skjedd? Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor har vi det travlere nå? Hvorfor prioriterer vi annerledes?

Og bare for å presisere - jeg er nok den av disse som har vært mest fraværende, i hvert fall siden jeg ble butikkeier.
Så jeg vet egentlig hvorfor det har blitt slik, jeg vil bare ikke at det skal være slik.......

Vi har som regel at den som står for tur å ha klubb, må ta det når det passer for seg - men vi har nå redusert samlingene til en gang pr.md.
Flere av oss har jobb med turnusordninger, så jobb er en vesentlig årsak til fravær.
For en ting er i hvert fall sikkert - alle 8 er svært gode representanter for "sjukt god" arbeidsmoral - lojale og flinke på hver sitt område.

Det har vært oppturer og nedturer, krangling og fliring, mye god mat og like mange gode kaker.
Noen har hatt opphold, noen har vært lei, andre har vært lojal og stabil.
På klubbene skravles det mye, periodevis er det høyt lydnivå.
Det kan være latter, men det kan også være høylytte diskusjoner.
Noe "slarv" blir det, å si noe annet hadde vært løgn.
Periodevis har det vært mye håndarbeid også, og nå som strikkebølgen er her igjen, er det mange flotte prosjekt på pinnene disse kveldene. En god miks.

Fra første stund valgte vi en kasserer, og hver gang vi møttes betalte vi inn et beløp som vi sparte. Beløpet vi sparte gikk ikke til veldedige formål - vi skulle på tur.
Og turer har det blitt flere av.
De første årene inviterte vi med oss våre ektemenn - til Ulsteinvik, Vågå, Trondheim m.fl.
Utrolig mye moro, og utrolig lenge siden!!
På bildet er en av bilene som tok oss til Vågå - hadde mye moro med dette:-)





Men så ble det av ulike årsaker noen av oss som ble alene, og vi gikk over til jenteturer.
Da ble det straks litt lengre turer - da snakket vi plutselig en uke i Syden....
Ikke bare en gang, men flere ganger fikk vi til det!!!
Mange gode minner også fra disse turene, unntatt da jeg skulle hjelpe en litt skadet venninne gjennom tollen på Vigra. Vi ble vinket inn - tatt - og bøtelagt.

Som nevnt over, har jeg i perioder vært ganske fraværende fra klubbmøtene våre.
Dette har vært i perioder da det har skjedd ting i nær familie som har vært for vanskelig.
Og i perioder da det rett og slett ikke har vært overskudd eller kvelder igjen - da butikken har eid meg.

Selvfølgelig visste de. Selvfølgelig forstod de.
Ikke bare i min situasjon, men vi har vært mange som har gått gjennom tøffe tider.
Perioder det har vært viktig å vise hverandre omsorg, vennskap og støtte.
I en så stor flokk er ikke alle like nære hverandre, men jeg synes vi lykkes.

Jeg setter pris på å være en del av dette fellesskapet, og håper vi holder det gåendene.
At vi også i fremtiden kan dele gleder og bekymringer, og samtidig ha det morsomt.
Digger dere!
 
I dagens samfunn der det er slutt på de impulsive besøkene, trenger vi disse sosiale sammenkomstene.

JULETREBRENNING

Hvert år har vi den samme diskusjonen hjemme hos oss:

ekte juletre eller plasttre?

Jeg vil ha plasttre, mens mannen i huset (som har støtte i barna sine), vil ha ekte vare.
Siden jeg forlengst har funnet ut hvilke kamper som er verdt å kjempe, har jeg valgt å ta denne kampen hver år, bare for at det ikke alltid skal være meg som går seirende ut av diskusjonene, for denne lar jeg ham vinne  hvert år...

Hvorfor jeg vil ha plasttre?
Fordi det er jeg som irriterer meg over nåler på gulvet.
Ikke fordi det får stå så lenge at det blir noe særlig på gulvet mens det står rolig, men det er når det skal UT at det sprer om seg.
Det må jo nødvendigvis ut enten gjennom verandadør eller ytterdør, og det er noen meter til begge.
Og på den ferden er det akkurat som om de flyr opp i vinduskarmer, hyller, gardiner, stoler og blomsterpotter - leser jo om alt utøy som gjemmer seg i disse trærne - så nesten så man kan lurer på om de flyr nålene rundt omkring for å lage irritasjon og merarbeid! Trakker de inn i sokkene, stikker meg i rompa når jeg setter meg - fyller jo en hel støvsugerpose på denne jobben!

2. januar ble treet slengt ut verandadøren, videre ned trappen og på plenen.
Der la jeg det ryddig inntil muren, den som kjøper treet får sørge for at det forsvinner.
For det er her den egentlige kilden til juletrekampen ligger - det jævla juletreet ligger jo ribbet i hagen helt til sommeren! Og med den vindstyrken som herjer her hos oss, er det ikke lenge det ligger på samme sted!
Er jeg heldig, havner det hos naboen....

For en del år siden hørte vi om steder/gater/nabolag som arrangerte juletrebrenning.
Det synes vi var et strålende tiltak, men det har dessverre bare blitt med tankene og praten.
Hadde ikke ork eller tid selv om vi hadde lyst.
Men, i annerledesåret har jeg mer tid og ord, tok initiativ - og annonserte juletrebrenning på facebook.
Jeg inviterte, vinneren av årets juletrekamp sørget for det praktise:-) Digger den fordelingen.

Det ble en veldig trivelig kveld, selv om det var plass til flere på Kleppaberga.
Neste år tar jeg kampen igjen, men jeg kommer til å gi meg slik at vi får gjentatt dette, og da håper jeg vi blir enda flere.
Og at vi kan videreføre konkurransen om hvem som kaster juletreet lengst.
Årets resultater er sirlig notert i en bok.

Me and my husband - one hell of a team.
 

BLOGGE? STRIKKE? TRENE?

De to siste ukene har vært noe hektisk.
Med hva da? Jeg som bare jobber ca halv stilling dette året?

For det første er det svigermor vi har brukt tid og omsorg på. For ca et halvt år siden søkte hun om omsorgsbolig. Etter å ha fylt 90 ønsket hun en enklere hverdag i en leilighet uten trapper - å slippe 13 trappetrinn for å komme til toalett, soverom og vaskerom.
Familien fryktet ventetiden kunne bli lang. Ikke er det så mange leiligheter, og ikke visste vi hvordan ventelisten ville se ut når det ble noe ledig.
Rett før jul kom det en gladbeskjed - de hadde en leiligehet ledig for henne:-)
De to siste ukene har familien hjulpet henne med flyttingen. Denne høyst oppegående damen har bodd i det samme huset i 55 år, så det er mange ting, mange minner og store forandringer.
Vi er glad hun ser ut til å trives, og stolt over at hun takler flyttingen så bra.
Håper hun får mange fine år i sin lettstelte lille bolig.

I fjor hadde jeg mye med Helse Norge å gjøre i forbindelse med min mors sykdom. Da skrev jeg også om hvor gode hjelpeordninger vi har,  og hvor godt systemet virker. Nok en gang må jeg takknemlig konstatere at helsevesenet i Norge har gode ordninger.
Vi har nok vært heldige også, men det gjør utrolig godt å se at både mamma og svigermor har gode ordninger, godt støtteapparat, og så god livskvalitet som deres helsemessige situasjon tillater de å ha.
Så alle dere helse- og omsorgsarbeidere - TUSEN TAKK - for at dere er på jobb døgnet rundt, og for at dere har kompentanse, omsorg og ordninger som gjør oss trygge og ivaretatt.
Og så får vi håpe vi også i fremtiden får beholde de ordninger og rettigheter vi har i Norge i dag.

For det andre har jeg jobbet mer.
Varetelling, årsavslutning - mye å gjøre og holde styr på.
Veldig godt for kjøpmannssjelen min å se at det går bra - det er flere flinke og arbeidssomme kjøpmannssjeler ansatt på denne butikken enn min.
Og så får vi bare håpe at min gode regnskapsfører er like positiv......
Spennende!

Og for det tredje har jeg gleden og æren av å passe barnebarnet vårt mens datteren vår er ute i sin siste praksis i utdanningen som vernepleier. Hun har fått en praksisplass hun synes er veldig spennende, og som hun tror hun kan tenke seg en fremtid innen. Derfor er det veldig godt å ha tid og anledning til å kunne hjelpe henne. Siden hun er alenemamma, er det vanskelig å ta senvakter - derfor har jeg en liten overnattingsgjest en gang i uken. Noe vi ikke er lei oss for.

For det fjerde har jeg en tendens til å engasjere og involvere meg i saker som krever litt innsats.

Dessuten skal vi totalrenovere et hus,vi har mye forarbeid til.  Jeg skal pusse opp noen rom på rorbua, og rydde mørkeloftet.
Skulle ha pusset opp spiserom og kontor på butikken også.

Så hva skal jeg prioritere når jeg har noen timer?

Blogge?
Trene?
Strikke?
Elle, melle...

Jeg er veldig glad i å skrive, og skulle gjerne skrevet mer.
Jeg er ikke så glad i å trene, men skulle gjort det mer.
Jeg koser meg med strikking, og skulle gjerne strikket mer.
 
Mannen min klager, han får for lite oppmerksomhet.
Knapt nok middag på bordet.
At det ligger en Nutrilettpakke på asjetten blir ikke godt mottatt.

Dessuten må han sove på gjesterommet en natt hver uke.

LURT!

De siste ukene har vi lest og hørt om ulike juletradisjoner, og hvor viktig det er for oss å holde på disse.
De fleste av oss finner noe vi kjenner oss igjen i.
Det være seg julepålegget som skal være det samme som det var når mamma og hennes mamma laget jul, juletreet som alltid har stått i det hjørnet, og ingen tør vel forandre på kålrotstappeoppskriften??
Og hvor ble det av silkekakene? Vi har da alltid  - ja alltid!! hatt silkekaker til hver jul?? Silkekaker, også kalt sjakkruter?? Og julebrus? Du har vel kjøpt rikelig med Rudolf og Nissens julebrus, mamma???
Jeg ler og himler med øynene, er det mulig at hele julen kollapser på grunn av manko på silkekaker og julebrus?

Og slik holder vi  på.

Hvert år spiser vi det samme, sitter på samme sted ved bordet, puslespillet kommer frem (nytt hvert år!!!), vi spiller spill hvor mor i huset er den hissigste og dårligste taperen, far vil aldri være med - og vi er plutselig nede på 2 måltid for dag, frokost og middag......

Nutrilettpakken ligger urørt i skuffen, slik må det være - men det blir å starte på igjen etter hvert som huset tømmes for julebesøk.

I år har jeg vært veldig lur i julegavekjøpet til mannen min. Gaven er nøye planlagt.

Han har, som jeg har skrevet før, antydet at vi burde lære oss å gå på ski. Jeg liker IKKE ski. Skøyter er gøy, ski er kjedelig. Jeg har dårlig balanse, og er redd nedoverbakker.
Vår mangel på skiferdigheter er kjent i vår omgangskrets, og turene har begrenset seg til turer i Kordalen da ungene var små. De siste ti årene tror jeg ikke jeg har hatt ski på føttene.
Jeg har etter hvert skjønt at han mener alvor, og bestemte meg for å være taktisk.
Planen for gjennomføringen ble nøye planlagt.

Noen dager før jul dro jeg på MX Sport.
På forhånd hadde jeg lest om tilbud på skipakke på langrennski. Lengde, skostørrelse ok - betale - pakke inn - inn i min datters bil. Umulig å lage lurepakke med ski!!, så pakken ble gjemt helt utilgjengelig for mottaker. Jeg var fornøyd - nå skulle han få en drøm oppfylt - og det fra en som han ikke forventet skulle oppfylle akkurat den drømmen.....

Julaften kom og gikk nesten også før vi kom i mål med pakkene.
Mot slutten hentet jeg esken med skiskoene, skiene fikk vente - de ville røpe hva som var i det harde, firkantete esken. Så snart vedkommende som hadde tur for å åpne pakke var ferdig, overrakte jeg Børge pakken med et smil.
Da han åpnet og såg innholdet, hadde jeg følgende tale klar:
"Jeg har tenkt mye på ditt ønske om at vi skal lære oss å gå på ski kjære,  og jeg er enig med deg.
Men, for å være sikker på at vi ikke investerer for mye penger i noe vi ikke vil like eller komme til å bruke, har jeg tenkt at nå kan du teste ut denne aktiviteten først. Derfor har jeg kjøpt skipakke til deg i år.
Du kan lære deg å gå på ski, prøve løyper og lære å smøre riktig. Og den dagen du kommer hjem til meg og sier: Dette er så artig May, jeg liker det så godt!!! Nå har jeg lært meg både å gå, renne og smøre, så nå er det på tide du også prøver, da, ja da skal jeg også kjøpe meg skipakke. Det lover jeg."

Hvor lurt var ikke det? Jeg var umåtelig fornøyd med meg selv, og måten jeg hadde håndtert dette på.

Mottakeren ser også veldig fornøyd ut. Han ler, og ser kjærlig på meg - tror jeg.
Så reiser han seg og henter pakken han har kjøpt til meg.

Den er hard, ganske firkantet, litt mindre enn den han fikk av meg - og har nøyaktig samme innpakningspapir som den han fikk av meg.............................