13 - MEN SUR!

Det er lenge siden jeg har skrevet noe om slanking, trimming, Nutrilett og sjokolade nå.

Julen kom og gikk, og for første gang i mitt liv klarte jeg å la være å overspise.
Jeg har spist og kost meg litt, men vært veldig måteholden - likevel kom det snikende en kilo eller to.

Siden nyttår har jeg fortsatt med pulverdrikk og noe mat - masse appelsin, og enda mer kålrot og gulrot.

Nå viser vekten at jeg har gått ned 13 kilo! Glad for hver en!!

MEN, det går ikke smertefritt dette løpet mitt.

Trangen etter søtsaker er IKKE borte. Når det er tilgjengelig, spiser jeg det raskt opp. Kanskje ikke like glupsk som før, men inni kjeften går det = Jeg har ikke kontoll.

Trangen etter å TRENE, er fremdeles fraværende.
Ja, det er godt å gå tur, få frisk luft.
Men det er ikke det det er snakk om akkurat  nå.
Det er snakk om å presse seg selv litt mer for hver gang, springe litt fortere eller litt lengre hver gang.
ALT er morsommere, ALT annet er viktigere enn å komme seg ut - og spesielt i dårlig vær.
Altså har jeg ikke god nok kontroll på dette heller.

Hvorfor er det slik?
Andre sier jo at de bare MÅ ut og trimme? Jeg lurer på om de mener ut og gå en tur? I mitt hode er det stor forkjell på det.
Andre sier at SØTSAKER, nei det kan de ha liggende i ukesvis.
Og potetgull - nei det kan stå i skapet aldri så lenge.
Hvor lenge skal det gå før dette blir min hverdag? Hva skal til for å banke det inn i mitt hode?
Hva er galt med meg?

Så holder jeg kjeft da - bedre å ikke høre hvor enkelt alt er for andre - for motiverende, det er det ikke.

Jeg er noe sur i dag, lykkelig over å kommet til 13, men sur over at alle andre er så mye mer vellykket enn meg. Sur fordi jeg har lyst på sjokolade og potetgull, fordi jeg skulle vært ute og løpt istedet for å skrive blogg. Jeg er også sur fordi jeg tok et bilde av meg selv - som viste at jeg bare må bite tennene sammen og fortsette. En kjapp BMI test viste det samme. Trodde egentlig at 15 skulle være nok, men det må nok 20 til. Dritt.
 

FORENING

Våre mødre kalte det forening:  fiskerkvinneforening, syforening, misjonsforening mm.
Min generasjon kaller det klubb, og generasjonen etter vår har jeg hørt kalle det samling, da det ikke høres særlig kult ut å være med i en klubb.
Jeg er litt usikker, men jeg tror ikke det er så veldig mange igjen av disse klubbene.
Vi har en.
For mer enn 25 år siden startet 11 venninner opp med klubb (husker ikke årstallet).
Vi bodde i samme bygd, var omtrent på samme alder, hadde eller skulle snart få barn  - vi var kort sagt i etabeleringsfasen. Noen var barndomsvenninner, andre visste knapt nok om hverandre, og alle av oss hadde huslån med rente på minst 15% :-) Altså ganske stram økonomi på de fleste av oss.
11 damer er en ganske stor gjeng, og vi hadde som mål å treffes hver tredje uke.

Siden da har vi holdt det gående, og nå på torsdag var det min tur å be inn til klubb.
Litt kjedelig å ha januar, da vi alle er litt lei mat og kaker - og mange kjenner at det er lurt å senke inntaket for å få romsligere bukser igjen.  Men klubb ble det - denne kvelden var vi 5:-)
Vi har alltid mat og kake på klubbene våre, og fra et av de mange venterommene jeg besøkte i fjor hadde jeg tatt et bilde av en oppskrift som jeg prøvde; Gresk gratinert svinegryte med paprika.
Kaken fant jeg på detsoteliv.no - konfektkake med cappuccinokrem.
Underveis i matlagingen slo det meg hvor forandret denne delen også har blitt, der mobilen viste matoppskrift og IPaden kakeoppskrift. Til tross for jeg har en hel hylle med oppskriftsbøker på kjøkkenet...
Retten hadde for mye rødt i seg til at det apellerte til mine smakssanser, men de sa den var god.
Kaken var herlig - og veldig mektig. Rart hvordan det meste med sjokolade i seg kan passere....

Mye har skjedd på alle disse årene.
Noen har flyttet, noen har skilt seg, noen har giftet seg igjen og fått barn igjen - akkurat slik statistikken sier.
Dessverre har vi også mistet både en klubbvenninne og mannen til en klubbvenninne i kreft.
Derfor er vi bare 8 igjen.
Det som er litt pussig, er at det nesten er vanskeligere å samle oss 8 nå enn å samle alle 11 for nesten 30 år siden?
Hva har skjedd? Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor har vi det travlere nå? Hvorfor prioriterer vi annerledes?

Og bare for å presisere - jeg er nok den av disse som har vært mest fraværende, i hvert fall siden jeg ble butikkeier.
Så jeg vet egentlig hvorfor det har blitt slik, jeg vil bare ikke at det skal være slik.......

Vi har som regel at den som står for tur å ha klubb, må ta det når det passer for seg - men vi har nå redusert samlingene til en gang pr.md.
Flere av oss har jobb med turnusordninger, så jobb er en vesentlig årsak til fravær.
For en ting er i hvert fall sikkert - alle 8 er svært gode representanter for "sjukt god" arbeidsmoral - lojale og flinke på hver sitt område.

Det har vært oppturer og nedturer, krangling og fliring, mye god mat og like mange gode kaker.
Noen har hatt opphold, noen har vært lei, andre har vært lojal og stabil.
På klubbene skravles det mye, periodevis er det høyt lydnivå.
Det kan være latter, men det kan også være høylytte diskusjoner.
Noe "slarv" blir det, å si noe annet hadde vært løgn.
Periodevis har det vært mye håndarbeid også, og nå som strikkebølgen er her igjen, er det mange flotte prosjekt på pinnene disse kveldene. En god miks.

Fra første stund valgte vi en kasserer, og hver gang vi møttes betalte vi inn et beløp som vi sparte. Beløpet vi sparte gikk ikke til veldedige formål - vi skulle på tur.
Og turer har det blitt flere av.
De første årene inviterte vi med oss våre ektemenn - til Ulsteinvik, Vågå, Trondheim m.fl.
Utrolig mye moro, og utrolig lenge siden!!
På bildet er en av bilene som tok oss til Vågå - hadde mye moro med dette:-)





Men så ble det av ulike årsaker noen av oss som ble alene, og vi gikk over til jenteturer.
Da ble det straks litt lengre turer - da snakket vi plutselig en uke i Syden....
Ikke bare en gang, men flere ganger fikk vi til det!!!
Mange gode minner også fra disse turene, unntatt da jeg skulle hjelpe en litt skadet venninne gjennom tollen på Vigra. Vi ble vinket inn - tatt - og bøtelagt.

Som nevnt over, har jeg i perioder vært ganske fraværende fra klubbmøtene våre.
Dette har vært i perioder da det har skjedd ting i nær familie som har vært for vanskelig.
Og i perioder da det rett og slett ikke har vært overskudd eller kvelder igjen - da butikken har eid meg.

Selvfølgelig visste de. Selvfølgelig forstod de.
Ikke bare i min situasjon, men vi har vært mange som har gått gjennom tøffe tider.
Perioder det har vært viktig å vise hverandre omsorg, vennskap og støtte.
I en så stor flokk er ikke alle like nære hverandre, men jeg synes vi lykkes.

Jeg setter pris på å være en del av dette fellesskapet, og håper vi holder det gåendene.
At vi også i fremtiden kan dele gleder og bekymringer, og samtidig ha det morsomt.
Digger dere!
 
I dagens samfunn der det er slutt på de impulsive besøkene, trenger vi disse sosiale sammenkomstene.

JULETREBRENNING

Hvert år har vi den samme diskusjonen hjemme hos oss:

ekte juletre eller plasttre?

Jeg vil ha plasttre, mens mannen i huset (som har støtte i barna sine), vil ha ekte vare.
Siden jeg forlengst har funnet ut hvilke kamper som er verdt å kjempe, har jeg valgt å ta denne kampen hver år, bare for at det ikke alltid skal være meg som går seirende ut av diskusjonene, for denne lar jeg ham vinne  hvert år...

Hvorfor jeg vil ha plasttre?
Fordi det er jeg som irriterer meg over nåler på gulvet.
Ikke fordi det får stå så lenge at det blir noe særlig på gulvet mens det står rolig, men det er når det skal UT at det sprer om seg.
Det må jo nødvendigvis ut enten gjennom verandadør eller ytterdør, og det er noen meter til begge.
Og på den ferden er det akkurat som om de flyr opp i vinduskarmer, hyller, gardiner, stoler og blomsterpotter - leser jo om alt utøy som gjemmer seg i disse trærne - så nesten så man kan lurer på om de flyr nålene rundt omkring for å lage irritasjon og merarbeid! Trakker de inn i sokkene, stikker meg i rompa når jeg setter meg - fyller jo en hel støvsugerpose på denne jobben!

2. januar ble treet slengt ut verandadøren, videre ned trappen og på plenen.
Der la jeg det ryddig inntil muren, den som kjøper treet får sørge for at det forsvinner.
For det er her den egentlige kilden til juletrekampen ligger - det jævla juletreet ligger jo ribbet i hagen helt til sommeren! Og med den vindstyrken som herjer her hos oss, er det ikke lenge det ligger på samme sted!
Er jeg heldig, havner det hos naboen....

For en del år siden hørte vi om steder/gater/nabolag som arrangerte juletrebrenning.
Det synes vi var et strålende tiltak, men det har dessverre bare blitt med tankene og praten.
Hadde ikke ork eller tid selv om vi hadde lyst.
Men, i annerledesåret har jeg mer tid og ord, tok initiativ - og annonserte juletrebrenning på facebook.
Jeg inviterte, vinneren av årets juletrekamp sørget for det praktise:-) Digger den fordelingen.

Det ble en veldig trivelig kveld, selv om det var plass til flere på Kleppaberga.
Neste år tar jeg kampen igjen, men jeg kommer til å gi meg slik at vi får gjentatt dette, og da håper jeg vi blir enda flere.
Og at vi kan videreføre konkurransen om hvem som kaster juletreet lengst.
Årets resultater er sirlig notert i en bok.

Me and my husband - one hell of a team.
 

BLOGGE? STRIKKE? TRENE?

De to siste ukene har vært noe hektisk.
Med hva da? Jeg som bare jobber ca halv stilling dette året?

For det første er det svigermor vi har brukt tid og omsorg på. For ca et halvt år siden søkte hun om omsorgsbolig. Etter å ha fylt 90 ønsket hun en enklere hverdag i en leilighet uten trapper - å slippe 13 trappetrinn for å komme til toalett, soverom og vaskerom.
Familien fryktet ventetiden kunne bli lang. Ikke er det så mange leiligheter, og ikke visste vi hvordan ventelisten ville se ut når det ble noe ledig.
Rett før jul kom det en gladbeskjed - de hadde en leiligehet ledig for henne:-)
De to siste ukene har familien hjulpet henne med flyttingen. Denne høyst oppegående damen har bodd i det samme huset i 55 år, så det er mange ting, mange minner og store forandringer.
Vi er glad hun ser ut til å trives, og stolt over at hun takler flyttingen så bra.
Håper hun får mange fine år i sin lettstelte lille bolig.

I fjor hadde jeg mye med Helse Norge å gjøre i forbindelse med min mors sykdom. Da skrev jeg også om hvor gode hjelpeordninger vi har,  og hvor godt systemet virker. Nok en gang må jeg takknemlig konstatere at helsevesenet i Norge har gode ordninger.
Vi har nok vært heldige også, men det gjør utrolig godt å se at både mamma og svigermor har gode ordninger, godt støtteapparat, og så god livskvalitet som deres helsemessige situasjon tillater de å ha.
Så alle dere helse- og omsorgsarbeidere - TUSEN TAKK - for at dere er på jobb døgnet rundt, og for at dere har kompentanse, omsorg og ordninger som gjør oss trygge og ivaretatt.
Og så får vi håpe vi også i fremtiden får beholde de ordninger og rettigheter vi har i Norge i dag.

For det andre har jeg jobbet mer.
Varetelling, årsavslutning - mye å gjøre og holde styr på.
Veldig godt for kjøpmannssjelen min å se at det går bra - det er flere flinke og arbeidssomme kjøpmannssjeler ansatt på denne butikken enn min.
Og så får vi bare håpe at min gode regnskapsfører er like positiv......
Spennende!

Og for det tredje har jeg gleden og æren av å passe barnebarnet vårt mens datteren vår er ute i sin siste praksis i utdanningen som vernepleier. Hun har fått en praksisplass hun synes er veldig spennende, og som hun tror hun kan tenke seg en fremtid innen. Derfor er det veldig godt å ha tid og anledning til å kunne hjelpe henne. Siden hun er alenemamma, er det vanskelig å ta senvakter - derfor har jeg en liten overnattingsgjest en gang i uken. Noe vi ikke er lei oss for.

For det fjerde har jeg en tendens til å engasjere og involvere meg i saker som krever litt innsats.

Dessuten skal vi totalrenovere et hus,vi har mye forarbeid til.  Jeg skal pusse opp noen rom på rorbua, og rydde mørkeloftet.
Skulle ha pusset opp spiserom og kontor på butikken også.

Så hva skal jeg prioritere når jeg har noen timer?

Blogge?
Trene?
Strikke?
Elle, melle...

Jeg er veldig glad i å skrive, og skulle gjerne skrevet mer.
Jeg er ikke så glad i å trene, men skulle gjort det mer.
Jeg koser meg med strikking, og skulle gjerne strikket mer.
 
Mannen min klager, han får for lite oppmerksomhet.
Knapt nok middag på bordet.
At det ligger en Nutrilettpakke på asjetten blir ikke godt mottatt.

Dessuten må han sove på gjesterommet en natt hver uke.

LURT!

De siste ukene har vi lest og hørt om ulike juletradisjoner, og hvor viktig det er for oss å holde på disse.
De fleste av oss finner noe vi kjenner oss igjen i.
Det være seg julepålegget som skal være det samme som det var når mamma og hennes mamma laget jul, juletreet som alltid har stått i det hjørnet, og ingen tør vel forandre på kålrotstappeoppskriften??
Og hvor ble det av silkekakene? Vi har da alltid  - ja alltid!! hatt silkekaker til hver jul?? Silkekaker, også kalt sjakkruter?? Og julebrus? Du har vel kjøpt rikelig med Rudolf og Nissens julebrus, mamma???
Jeg ler og himler med øynene, er det mulig at hele julen kollapser på grunn av manko på silkekaker og julebrus?

Og slik holder vi  på.

Hvert år spiser vi det samme, sitter på samme sted ved bordet, puslespillet kommer frem (nytt hvert år!!!), vi spiller spill hvor mor i huset er den hissigste og dårligste taperen, far vil aldri være med - og vi er plutselig nede på 2 måltid for dag, frokost og middag......

Nutrilettpakken ligger urørt i skuffen, slik må det være - men det blir å starte på igjen etter hvert som huset tømmes for julebesøk.

I år har jeg vært veldig lur i julegavekjøpet til mannen min. Gaven er nøye planlagt.

Han har, som jeg har skrevet før, antydet at vi burde lære oss å gå på ski. Jeg liker IKKE ski. Skøyter er gøy, ski er kjedelig. Jeg har dårlig balanse, og er redd nedoverbakker.
Vår mangel på skiferdigheter er kjent i vår omgangskrets, og turene har begrenset seg til turer i Kordalen da ungene var små. De siste ti årene tror jeg ikke jeg har hatt ski på føttene.
Jeg har etter hvert skjønt at han mener alvor, og bestemte meg for å være taktisk.
Planen for gjennomføringen ble nøye planlagt.

Noen dager før jul dro jeg på MX Sport.
På forhånd hadde jeg lest om tilbud på skipakke på langrennski. Lengde, skostørrelse ok - betale - pakke inn - inn i min datters bil. Umulig å lage lurepakke med ski!!, så pakken ble gjemt helt utilgjengelig for mottaker. Jeg var fornøyd - nå skulle han få en drøm oppfylt - og det fra en som han ikke forventet skulle oppfylle akkurat den drømmen.....

Julaften kom og gikk nesten også før vi kom i mål med pakkene.
Mot slutten hentet jeg esken med skiskoene, skiene fikk vente - de ville røpe hva som var i det harde, firkantete esken. Så snart vedkommende som hadde tur for å åpne pakke var ferdig, overrakte jeg Børge pakken med et smil.
Da han åpnet og såg innholdet, hadde jeg følgende tale klar:
"Jeg har tenkt mye på ditt ønske om at vi skal lære oss å gå på ski kjære,  og jeg er enig med deg.
Men, for å være sikker på at vi ikke investerer for mye penger i noe vi ikke vil like eller komme til å bruke, har jeg tenkt at nå kan du teste ut denne aktiviteten først. Derfor har jeg kjøpt skipakke til deg i år.
Du kan lære deg å gå på ski, prøve løyper og lære å smøre riktig. Og den dagen du kommer hjem til meg og sier: Dette er så artig May, jeg liker det så godt!!! Nå har jeg lært meg både å gå, renne og smøre, så nå er det på tide du også prøver, da, ja da skal jeg også kjøpe meg skipakke. Det lover jeg."

Hvor lurt var ikke det? Jeg var umåtelig fornøyd med meg selv, og måten jeg hadde håndtert dette på.

Mottakeren ser også veldig fornøyd ut. Han ler, og ser kjærlig på meg - tror jeg.
Så reiser han seg og henter pakken han har kjøpt til meg.

Den er hard, ganske firkantet, litt mindre enn den han fikk av meg - og har nøyaktig samme innpakningspapir som den han fikk av meg.............................

TONEDØV

Fra min munn kommer det ikke en ren tone.
Hadde det ikke vært for at Kasper kan teksten på sangene jeg prøver å synge for han (når vi er alene), hadde han ikke hørt hvilken sang det var. Jeg ser det på ansiktet hans, han blir litt overrasket først, men så blir han glad når han hører teksten, og kan synge den for meg:-)

Miming har jeg derfor blitt god på i årenes løp. Helt siden jeg ble klar over min mangel på talent på dette området, har det blitt løst med miming.
Dessverre har mine dårlige egenskaper for vane å gå i arv, så mine to sønner lider samme skjebne. De stakkars guttene ble tvunget til å synge sammen med klassene sine på alle skoleavslutninger, og sang så falskt at de overdøvet de andre fine stemmene. 

Jeg husker Pia fikk et "singstar" spill som ble brukt mye. Hun synger som en liten engel.

Guttene prøvde med den stemmen de hadde.
Statusen de oppnådde: TONEDØV

Mor i huset prøvde ikke.........

Nå kan vi le av det, men det har ikke alltid vært moro.
For vi tre med så dårlig med talent på området er jo samtidig så utrolig glade i sang og musikk.
Vi har selvfølgelig ulik smak, og oppsøker ulike arenaer for å få påfyll, men sang og musikk betyr mye for oss alle sammen.

Det har i alle dager vært slik at man higer etter det andre har, og man ikke har selv.
Har man stritt hår, ønsker man seg krøller - og omvendt.
For meg har det alltid vært slik med sang. Jeg er så misunnelig på de som kan synge!! De er så heldige som kan glede andre med sitt talent!!! I alle sammenhenger, triste og hyggelige, er sang en berikelse og gave.
ALLE blir grepet av fin sang.
Så hvorfor meg? Hvorfor ikke noen andre som ikke ønsker å synge? Urettferdig!
Til slutt fant jeg ut at jeg skulle søke - kanskje hadde jeg et skjult talent innen musikk?
For kunne jeg ikke synge, så kunne jeg vel lære å spille piano?
Å synge og spille piano samtidig, hadde jo vært fantastisk, men kan man ikke det ene, får man nøye seg med det andre.
Vi kjøpte et gammelt piano, og jeg meldte meg på musikkskolen og tok pianoundervisning.
Det var moro, krevende og veldig vanskelig.
Jeg kan noter, men det å koordinere begge hender samtidig som man skal lese notene, var utfordrende.
Det krevde mye øving, men jeg lærte sakte men sikkert - kanskje mest sakte.
Dessverre fikk jeg ikke utvikle talentet i den grad jeg ønsket!!!! da jeg allerede etter et år måtte gi opp.
Da kjøpte jeg butikken, og fikk rett og slett ikke tid - da var det kjøpmannstalentet som måtte pleies.

Alt dette gikk gjennom hodet mittda jeg i går kveld satt på bakerste benk i Bud kirke under Bud Ungdomskor sin julekonsert. Lyttet, studerte, filmet, mimet, smilte - en litt spent og forventningsfull publikummer uten sangstemme eller korerfaring.

I mange år var vi bortskjemte på kor i Bud. Vi hadde en organist som brant for barne og ungdomskor, og miljøet blomstret. Han fikk frem talent de selv ikke ante de var i besittelse av, han påstod til og med at han skulle klare å få rene toner ut av min sønn!!
Jeg mener at ungdomskoret på det meste talte rundt 40 medlemmer. Et høyt tall for en liten bygd.
Etter en periode uten kor, har en ung, engasjert dame fått til å etablere et kor igjen. Glede og lykke!
Og i går kveld hadde de julekonsert for fullsatt kirke.
De ga oss en flott opplevelse, og jeg håper at de synes dette er så moro at de fortsetter å øve sammen - at de også i fremtiden vil fortsette å glede oss med korsang, solosang og dikt.
Jeg synes dere er så modige, så flinke og fine, så heldige - så vakre.
Jeg koste meg, og synes dere hadde satt sammen en flott konsert.
Jeg har bare to oppfordringer - fortsett å synge - og vis glede - for dere gleder:-)

Takk til dere alle sammen, dere var kjempeflinke!

ØNSKELISTE

"Hva ønsker du deg til jul? "

Et ofte stilt spørsmål i desember.

Vanskelig?

Hvorfor?

Har du virkelig INGENTING du ønsker deg?

Ikke en gang når du har fått tenkt deg om?

Jeg håper det ikke skjer med meg.
Jeg gleder meg over å gi gaver, men jeg gleder meg også over å åpne gaver mine venner og familie har brukt omtanke og penger på å velge ut nettopp til meg.  Eller kanskje noe noen til og med har laget noe til meg?
Det er ikke så vanskelig å glede meg, for på ønskelisten står det både nålpute, polvotter, bøker og skipakke. Altså noe for både ganske tomme og ganske fulle lommebøker:-) Og jeg blir glad for alt.

Så hvis noen spør meg hva jeg ønsker meg, tar jeg bilde av en passe lang liste og sender til vedkommende. Ikke det at jeg MÅ ha det som står der, jeg som veldig mange andre har alt jeg trenger. Og mere til.
Men vi vil jo kjøpe noe til hverandre, så hvorfor ikke like godt ønske seg noe?
Jeg vil ikke slutte med det.
Jeg vil ikke være flau eller brydd over det.

Ja, vi er heldige!!! Og ja, la oss nyte det!!!

Jeg har pakket inn pakker til mange som ikke ønsker seg noe.
Jeg har brukt mer tid på disse gavene enn noen andre. Jeg håper at de skaper litt forventning og spenning, og at de kanskje til og med faller i smak. 

Håper dere alle får noe som står på listen, enten det er en ting, handling eller opplevelse.

Gleder meg til nissen kommer jeg!!