SLUTT

 



Det har egentlig vært slutt en måned nå.
Annerledesåret altså, ikke ekteskapet.
Det sitter litt langt inne å offentliggjøre det, men slik er nå realiteten - det er definitivt over.
Man vet det sikkert når man kikker i avtaleboken, og ser at man er fullbooket hver  eneste time denne uken - til og med søndag. Har en jobb å gjøre med å lære meg å si NEI! For mange møter!

Da er det bare å bruke den ene ledige timen til et siste blogginnlegg.

Året har gått så fort, jeg kan nesten ikke fatte at det har gått et år.
Jeg har ikke kjedet meg en eneste dag.
Normal døgnrytme har jeg vært bevisst på å beholde, noe som har vært vesentlig for samlivet og gjennomføringen av alt jeg ønsket å gjøre.
Mye har jeg fått gjort, men jeg trodde faktisk jeg skulle rekke mer.

I tillegg til at jeg har fått pleiet meg selv og mine hobbyer mer enn jeg har fått gjort de siste 16 år, har jeg utfordret meg selv på mange ting. 
Jeg har gjort veldig mye på egenhånd, i form av reiser og treningsturer i ukjent farvann.
Jeg har gått på besøk til kjente, men også mennesker jeg aldri har besøkt tidligere.

I tillegg har jeg vært mer tilstede, og til hjelp for mine venner og nærmeste familie.
Vi har hatt veldig mange gjester dette året, og følelsen av å være tilstede både fysisk og mentalt har vært så utrolig berikende. Jeg har på mange måter blitt kjent med både barna mine og alle de andre på nytt - en second chance, og jeg har elsket det.
 
Det har vært så godt å kunne hente mormors lille gullgutt i barnehagen, ha fridager sammen med ham - overnattingsbesøk.
Mannen min har også fått sine goder, på mange måter...
Tenker da mest på flere ferdige middager ja.




Jeg har bydd på meg selv i bloggen, satt ting litt på spissen.
Mye har blitt skrevet om, men enda mer er det tiet om.
Hele 72 innlegg har det blitt, og jeg har hygget meg med skrivingen.
Det har gitt meg mye, jeg koser meg når jeg skriver, liker å formidle på denne måten.

Jeg startet jo bloggen for å dokumentere at jeg ikke "soset bort" dette året uten å oppnå noe av det jeg satte meg som mål, og det ser jeg jo at jeg delvis har lykkes med. Selv om det fremdeles er litt igjen før alt kan strykes ut som UTFØRT.
Det ble bare litt for lite tid til alt....
Etter hvert som jeg skrev innlegg etter innlegg, dukket det opp ønske om at så mange som mulig skulle finne interesse og glede i å lese bloggen min.
Jeg må bare ha selvinnsikt og mot nok til å innse og innrømme at jeg ikke har lykkes med det.
Svært få kommentarer, svært få "likes", i det hele tatt svært begrenset med tilbakemeldinger har det vært.
Lesertallet har vært variabelt, har faktisk vært oppe i 964 lesere, men andre innegg har det kun vært 33 som har lest.

Siden jeg har vært så åpen, er det begrenset hvor mye jeg kan diskuterte her inne, og begrenset hvem jeg kan skrive om. Å utlevere andre enn meg selv (og mannen min), vil jeg ikke.
Ja, ja, noen er jo tatt med uten å bli navngitt da - og noen Moldespillere må bare tåle å få navnet sitt nevnt.

På noen måter er det godt å være tilbake igjen - jeg trives jo i jobben min.
Jeg er glad i variasjonen av kontorarbeid, kroppsarbeid - de hyggelige kundene - og damene mine som står på. Jeg er stolt over bedriften jeg har bygget opp, og vil fortsette å gjøre mitt ytterste for å drifte den på best mulig måte - jeg må bare sørge for at arbeidsdagene, ukene og måneden blir en mellomting mellom det som var før og det siste året.
At det ikke blir for mye.
At det blir vanskelig kjenner jeg allerede nå.
Heldigvis har jeg flotte ansatte.
Heldige meg har en mann og familie som er der for meg.
Heldige meg som har hatt deg som leser.
Jeg er glad for hver og en av dere - selv om jeg ikke vet hvem dere er.
Takk for at dere har fulgt meg, og takk til dere som har gitt tilbakemeldinger.

Og hvem vet, kanskje blir det en gang en annen blogg?
butikksjefenshverdag@blogspot.com?
damatilbørge@blogspot.com?
superwoman@blogspot.com?
theend@blogspot.com

HETETETOKTER, fortsettelse

 


For noen måneder siden skrev jeg, ganske frustrert, oppgitt og irritert, et blogginnlegg om hetetoktene som brått og uventet inntok kroppen min.
Jeg var ikke forberedt på at det skulle bli slik, og jeg er fremdeles på tuppå.

Ganske raskt etter at overgangsalderens plager ble en realitet, søkte jeg på nettet etter opplysninger og fakta som kunne hjelpe meg. Jeg ble ble veldig glad da jeg leste alle alternativene - her var mange gode råd, og enda flere preparater å kjøpe. Helsekostpreparater var tingen - såpass skjønte jeg raskt.
Jeg har alltid vært ganske taus når venner og bekjente har fortalt om alt de tar hver dag av alt mulig for alt mulig. Jeg har aldri hatt troen, men har alltid sagt at dersom jeg får en lidelse eller en sykdom, vil jeg være villig til å prøve alt for å bli bedre og/eller frisk.
SÅ, for første gang i mitt liv skulle jeg på helsekostbutikk (løgn - har kjøpt noen sjokoaldebarer som Fedon anbefalte meg en gang:-)).
Jepps, kjøpte det den hyggelige damen hadde de beste tilbakemeldingene på - dyre tabletter - men både selger og kjøper mente det var verdt det.
Jeg hadde stjerner i øynene da jeg gikk ut av butikken, snart skulle jeg være svettefri igjen.

2 tabletter pr dag.
Utrolig vanskelig å huske på! Satte de overalt for å huske!
Og vanskelig å huske om jeg hadde husket!!
Etter 30 dager var esken tom, men kroppen min hadde ikke respondert slik jeg ble lovet.
For det skulle vel virke? Jeg ble vel lovet det?
Jeg gikk tilbake til butikken, og fortalte at alt ikke var så bra - til tross for at jeg hadde tatt mine to tabletter hver dag i en måned.
Hva fikk jeg vite da?
Jo, at disse tabletten nok måtte tas over så mye som 3 måneder før de virket. Slik var det ofte med naturpreparater, sa den hyggelige damen med et smil om munnen.

Ok - ny eske - ny måned.
Ikke noen forskjell.
Det kunne være kvelder og netter da jeg trodde at NÅ, NÅ hadde tablettene endelig begynt å virke, for i kveld har jeg ikke hatt noen "anfall". Neste kveld fikk jeg bekreftet at slik var det dessverre ikke likevel.
Eske nummer 2 ble oppbrukt uten at jeg kunne si at det gikk bedre.

Ny runde. Nummer 3 ja.
Fullført.
Nope. Ingen bedring.

Hva gjør jeg nå?
Klar for å prøve en nye type - denne gangen etter anbefaling fra en venninne.
MEN, jeg tør ikke slutte med den første - for KANSKJE er jeg litt bedre?
Eller?
Kjører dobbelt, tenker May.
Fra 1 sort til 2 sorter, fra 2 til 6!!!! tabletter for dag.

Snakker vi om May nå? Er det mulig?

Etter 5 måneder er grensen nådd, og jeg googler litt i desperasjon.
Dette gidder jeg ikke.
Men gidder ikke hetetokter og fuktig kropp heller!

Leser alt jeg finner om naturmedisin, blant annet dette:

Naturmedisin er et healing system som er basert på troen på at i kroppen din er alt som trengs for å hjelpe deg å helbrede.

Når jeg har brukt opp eskene jeg har, er det slutt - det er tydelig at det ikke er nok harmoni i kropp og sinn hos meg. Og som med annen tro, jeg tror ikke engang nok på healing av min egen kropp til at den heales. Jeg som har hatt mitt livs mest harmoniske år. Når ikke det er nok til å skape balanse, er det ikke håp.
Deprimerende - rett og slett.

ROADTRIP L`ITALIA

Etter å ha hatt mange kortreiste turer i sommer, har vi vært to uker på langfart.
Vi feiret først eldstesønnens 30!!! årsdag i Oslo, før vi lot Norwegian ta oss til Italia, nærmere bestemt Milano. Forventningsfulle, åpne for nye eventyr - klare for alt vi hadde tid og ork til.

Vi leide bil, rundt 1500 spenn for 10 dager - det er billig det.
GPS i kofferten fra hjemlandet. Kredittkort, sommerklær, joggesko - here we come!

May kjører IKKE bil i Italia.
Mannen hennes gjør det.
May sørger for GPS og kartlesing i Italia.
Det er hun god på......ikke noe å si på selvtilliten i hvert fall.
Vi hadde booket overnatting første natten, så hotelladressen ble plottet inn - og turen startet.
Det gikk veldig bra! Glede!
Men så datt GPS`n plutselig ut, og da gikk det brått ikke så bra. Det var jo veier i alle retninger, og 5 armer i hver rundkjøring!!!!!
Jeg har brukt GPS`n vår bare en gang tidligere, så jeg hadde ikke så veldig mye rutine.
Men hvor vanskelig kunne det vel være? Jeg kan da lese, og jeg kan trykke på skjermer.
Så jeg fikk liv i apparatet igjen, og trykte på forrige mål - og vi var i gang igjen. Herlig!
Etter en stund synes vi retningen var litt pussig, solen kom fra "feil sted"? Hmmmm.
Har egentlig lovet både meg selv og mannen min å ikke fortelle det til noen, men plutselig var vi på vei til Førde!!!!
Er det mulig????
Ja - det var der GPS`en hadde vært sist.....

Det ble ikke mye feilkjøring resten av ferien - takk Gud for GPS og Google Maps.
Fantastiske hjelpemidler når de blir programmert riktig.

Dette ble bare tull, nå skal jeg skrive litt om dette landet alle skryter slik av.

Vi ikke veldig mange konkrete planer for turen.
Vi hadde kun bestilt overnatting på et gårdshotell som het  "Le Terrazze sur Mare" i Zoagli første natten. Det lå ikke så langt fra Cinque Terre - de fem italienske byer - som var vårt eneste satte mål for ferien. Området er en nasjonalpark
Disse fem små byene som ligger på rekke og rad så sjarmerende og idyllisk til på på kysten nord i Italia er et yndet turistmål.
Likevel bare måtte jeg dit. Alle bildene jeg hadde sett viste fargerike murhus i klynger, og beskrev flotte fjellturer mellom landsbyene med fantastisk utsikt. At de lå på kysten - ute ved havet - var heller ikke noe minus. Samtidig gledet jeg meg til å gå over fjellene fra by til by.
Vi toget til vakre Monterosso hvor vi valgte å starte turen.
Det var vi IKKE alene om.
Det krydde av mennesker, og det virket som om ALLE skulle gå over fjellet til nabobyen Vernazza.
Det stemte. Vi gikk i kø hele veien.
Her gikk visst alle uansett form og sko. Det var folk i dårlig form, veldig dårlig form, med slippers, gitar - men de fleste var tross alt skodd og forberedt til turen.
Når stien er smal, bratt, kronglete og krevende, og mange går veldig sakte og trenger tid - ble det til tider lange køer. Og når de som trenger mest tid ikke ser seg tilbake og slipper folk forbi før de har noen hundre mennesker i kø bak seg, ble det faktisk ganske irriterende.
Bortsett fra det, var det en veldig fin tur, og da Vernazza dukket opp - var det bare et så utrolig vakkert skue.

Både mannen min og jeg var enig om at vi skulle fortsette turen, men at hvis det var like mye køgåing til  Manarola, ville vi stoppe der. Heldigvis virket det som de fleste var ferdige med turen allerede i Vernazza, for videre var det mindre og mindre folk, og vi slapp kø.
Videre fortsatte vi til Corniglia og til sist Riomaggiore.
Ganske tøft for kroppen å gå opp og ned fjell så mange ganger, og min manns motivasjon før siste fjell var på et svært lavt nivå. Hensynsfull som han er, trosset han vonde føtter og sliten kropp, og fullførte sammen med meg - han visste hvordan jeg hadde gledet meg til denne turen, og at jeg ønsket å ta alle byene på en dag.
En fantastisk tur med mange flotte utsiktspunkt, byer med fargerike hus tett i tett, klesvask flagrende ut av vinduene - malerisk vakkert, idyllisk - bare så nydelig. Jeg lar bildene tale for seg.

Jeg tar gjerne turen dit en gang til. Da ville jeg reist til Riomaggiore først og startet turen der - gått motsatt av de vi gjorde nå. Jeg ville ha brukt lengre tid, slik at jeg fikk sett litt mer av byene - vurdert å bruke 2 dager og evt. overnattet i en av de.
Slitne, men fornøyde og lykkelige tok vi toget tilbake til Zoagli hvor vi ble noen netter til. Vi bodde høyt oppe i fjellsiden, hadde en fantastisk utsikt - og tok like godt en god fjelltur dagen etter også.  Sprek gitt!!

Bilen ble startet igjen, og vi satte kursen mot havnebyen Livorno. Her fant vi frem til kilometervis med molo, hvor svært mange menn var opptatte av å fiske fra moloene. Fangsten de dro på land var ikke imponerende for ei fra Bud - småfisk sier vi. Men de var hygglige, og vi fikk se både fangst, agn og metoder.
Etter en overnatting her reiste vi videre til byen med alle tårnene, San Gimignano.
Flott gammel by som ga oss mange inntrykk og minner.
Litt vel mye "turistifisert" kanskje, men absolutt verd et besøk.

Montalcino ble neste stopp. Her sjekket vi inn på en privat gård igjen, og hadde to kjempefine dager hvor vi slappet helt av, ruslet i byen og drakk den kjente Brunellovinen.
Vinsmakebutikker lå tett i tett, og vi observerte mange skandinaver som gjorde seg flid i smakingens kunst.
Toscana innfridde med sin vakre natur, og vakre borger/vingårder på høydene, omgitt av ranke, grønne sypresser. Vanskelig å slutte å knipse bilder. Mannen konsentrert bak rattet på svingete veier, og meg selv med mobiltelefon-kamera konstant i fjeset....

Vi satte så kursen mot Gardasjøen, nærmere bestemt Sirmione.
Her hadde vi gode dager. Litt varmere kvelder her - og veldig fint å sykle. Hotellet vi bodde på hadde gratis sykkelutleie, så vi tråkket noen mil på disse dagene. En veldig fin måte å komme seg rundt på.

De siste to dagene ble det storbyen som lokket oss, så Milano ble besøkt og utforsket.
Verdens tredje største kirke, Duomo di Milano,  ble besøkt, et imponerende og fantastisk byggverk med utrolig mange og store glassmaleri.
Shoppingområdet ble også besøkt - kan jo nesten ikke ha vært i Milano uten å ha besøkt de eksklusive handlestrøkene. Der siklet vi gjennom vinduet på kjoler til 20000 og sko til 5000.
Siden jeg ikke har svart belte i shopping ble det ikke mange bæreposer eller en stor belastning for bankkontoen.

Hvis jeg skal "klage" på noe, må det være på italienerne selv.  Etter å ha overvært italienere på ferie i Norge, reiste jeg i troen på at de var over gjennomsnittet hyggelige, gode på service og humør.
Der ble jeg imidlertid noe skuffet. De er veldig livlige sammen med sine venner og familie, men jeg  oppfattet de som lite interesserte i noe mer enn akkurat passe service, samtale og kontakt ellers.
Kanskje var de slitne av turister etter en lang sesong?

Totalt innfridde Italia. Vi hadde en alle tiders ferie med en passe blanding av latmannsliv og trim, land og byliv, hotell og gårdsovernatting, mat og vin.
Lykke:-)
Det blir flere turer.

SNØHETTA

2286 moh
Firmatur med mannen min og de fleste av hans kollegaer med følge.
Overnatting på turistforeningens hytte på Snøheim, fredag til søndag.
To nye utfordringer og opplevelser - aldri besteget et så høyt fjell før - aldri overnattet i turisthytte før. Annerledesopplevelser i annerledesåret.

Etter å ha prøvd å pakke så fornuftig som mulig, startet turen i privatbiler til Hjerkinn.
Derfra gikk det skyttelbusser opp til turisthytten Snøheim hvor vi ble innkvartert.
Jeg vet ikke hvilken taktikk den mannen min brukte, men vi fikk i hvert fall et tremannsrom for oss selv, mens de fleste andre havnet på sovesaler for 8.
Til meg sa han at vi fikk et rom for mennesker med handikap.
Hvis jeg skal dømme ganglaget hans etter fjellturen, tror jeg kanskje fordelingen var riktig.....

Lørdag var dagen for fjelltur, og dessverre var ikke værgudene på vår side.
Det var tykk tåke og dårlig sikt. Heldigvis var turen godt merket, så veien opp og ned var grei å finne. Jeg skal ikke lage noen turbeskrivelse, dem finnes det mange nok av fra før, men jeg hadde ikke lest noe sted at det faktisk var en så steiete løype som det var. Partiene vekslet mellom mindre og større stein/steinblokker, og oppover gikk det veldig greit. På vei ned igjen var det mer regn i luften, så det var sleipt og glatt, noe som gjorde det ganske krevende. Her måtte vi virkelig passe på hvor vi satte foten for ikke å trå galt, og flere av oss kom nok ned med flere blåflekker, skrammer og sår enn vi startet med.
Heldigvis ble ingen alvorlig skadd, og alt i alt en flott tur. Så får vi se bilder av hvordan utsikten EGENTLIG kunne ha vært, vi har i hvert fall vært der!

Flokken på 16 skulle gå samlet opp og ned,  og jeg var veldig spent i forkant på om formen var god nok til å henge med, eller om jeg ville bli en sinke.
Det er godt å se og kjenne på at det er jeg ikke.
Formen er god, kroppen er sterkere enn på lenge, kondisen er det heller ikke noe å si på.
Det er jeg veldig happy over.
Dagen etter har jeg ikke vondt noen steder - utrolig!!
Ingen gangsperre - ingen vondter!! De som husker innlegget mitt etter Melen, skjønner da at her har det vært en viss progresjon i formen.

Det ble en hyggelig helg sammen med flotte mennesker.
At en bedrift prioriterer en tur der også ledsagere får være med, er noe sjeldent - og jeg setter utrolig stor pris på det. Det fører til et felleskap og en større forståelse for hverandres arbeidshverdag - og vi stifter nye bekjentskap.
Så selv om det var tidlig i seng på kveld, og tilsvarende tidlig opp på morgenen - vi hadde det utrolig sosialt og kjekt.
Og jammen fikk ikke vi damene shoppet litt også, de hadde jo t-skjorter på turisthytten  med Snøhettamotiv som var utrolig fine. Man trenger altså ikke byweekend for å få shoppet!

Søndagen var det sol og god sikt. Før vi dro hjem , gikk vi opp på utkikksposten "Viewpoint Snøhetta" - og fikk en mektig naturopplevelse. Og når vi i tillegg hadde fått sett moskus på bussturen til og fra Snøheim - ja da kunne vi ikke klage på noe.

Til tross for en flott helg:
Norsk Turistforening sine overnattingstilbud vil nok neppe bli en stor belastning for bankkontoen min.

GYNEKOLOG OG ELEKTRIKER

For en stund siden plinget det inn en melding på telefonen min:
Invitasjon til bursdag!
Til noen jeg aldri har vært i selskap sammen med tidligere.
Til en flott dame jeg holder på å bli kjent med.
Og hennes mann som jeg knapt har snakket med.
Til en dame som har samme far som meg.
Og ikke nok med det, det var tre andre der også som også hadde samme far som meg.
Forskjellen på de og meg var at de også hadde samme mor, og har vokst opp sammen.
Vi har visst om hverandre i mange år, og vi har møtt hverandre sporadisk tidligere, men det har aldri blitt noe mer av det - av mange årsaker - uten at noen er "skyld" i det.
 
Vi fikk ikke komme som oss selv, men finne et yrke, kjent person el.l. som begynte på bokstaven E eller G - forbokstavene til vertskapet. Siden min mann selger arbeidstøy, ble jeg elektriker, og siden min mann har andre interesser, valgte han gynekolog. Helseth Elektro ble raskt stiftet, utstyret kom med, det samme ble stetoskop, saks, lommelykt mm til lege S.Å. Vidtinnom.
Det ble mye fnising og latter etter hvert som gjestene kom, for der var presten Einar Gelius, engler og geriljasoldater i full mundur - mange kreative og morsomme antrekk.

Veldig trivelig kveld hvor jeg fikk anledning til å lære min noe ukjente familie å kjenne litt bedre, samt god mat og god dansemusikk.

Ydmyk og takknemlig, noen av oss vil helt sikkert møtes igjen.
Enda en god opplevelse i annerledesåret mitt.

HÅRETE SANNHET

For noen måneder siden skrev jeg et blogginnlegg om hetetokter.
Etter innlegget har jeg fått flere svette betroelser, og mange gode og noen litt mindre gode råd for å bli kvitt dette fenomenet som vi voksne og erfarne kvinner må slite og leve med.
Jeg strever ennå, og hater hvert fuktige anfall.

I tillegg til å måtte godta det månedlige fra vi er i tidlig tenår til vi er middelaldrende!!!, må vi kvinner altså i tillegg få NYE plager når vi endelig er kvitt blødningene.
Først må vi altså finne oss i å leve i 35-40 år der en uke hver måned preges av bind og tamponger.
Rundt regnet utgjør disse ukene sammenlagt 7 år av livet vårt!!
I tillegg til pms, smerter, lukt og anrde ekkelheter.
Ekkelt å lese?
Jeg skal love deg at det blir enda mer ekkelt å lese lengre ned i innlegget.

For hvor urettferdig er vel ikke dette?
Når menn bare har skjegg å armodes med?

Og apropos skjegg!
Man skulle virkelig tro at det var nok med månedlige blødninger, hetetokter, svangerskap, strekkmerker, fødsel, hengepupper. At vi skulle slippe enda mer.
Men hva er det plutselig som skjer med oss voksne kvinner på haken?
Jo, jammen gror det ikke ekle, stive, stikkende hår på haken vår også?!
Hvor ekkelt er ikke det?!
Hvor rettferdig er dette? Jeg bare spør!
Altså, i tillegg til allerede nevnte utfordringer, har vi i tillegg!!! barbert legger, armhuler, bikinilinjer og mere til. Og så kommer det hårvekst på haken!!
Er det mulig??? Dette også!! Det blir noen kvadratmeter å ta seg av etter hvert!

Og mennene? Hadde de taklet disse utfordringene?
Om de lar skjeggstubbene gro noen dager og får litt gråstenk i håret, får de betegnelsen GS.
Gammelsexy. 
Vi da? Tror ikke sexy vil være en del av vokabularet.

Vi må tilbringe mer og mer til på badet.

Med forstørrelsesglass, briller og pinsett.
Til og med lommelykten på mobilen tas i bruk.
Zoome inn den sorte prikken før den rekker å stikke seg frem.
Hvor vanskelig er det ikke å treffe akkurat rett sted med pinsetten?
Og hvor mange ubrukelige pinsetter er det egentlig råd å få kjøpt?

Æsj, så ekkelt og lite feminint.
Hvorfor? Kan noen gi meg en forklaring?
Hvorfor skal vi kvinner få så mange utfordringer, og hvordan kan mennene få slippe så lett?

Når jeg i livets siste fase mest sannsynlig havner på eldresenteret, vil jeg at dere som leser dette skal sørge for at det står i arbeidsinstruksene til pleierne at de skal nappe skjeggveksten min.
Og barbere alle de riktige stedene.

Snille mannen min, kan du passe på meg inntil da? At jeg ser anstendig ut?

VERDIFULL TID

Sommeren er på hell.
Noen dager til, så skriver vi september og høst. Mørkere og kaldere.
Ennå tviholder jeg på sommeren og minnene jeg har fra denne.
For en sommer det har vært!
Jeg kjenner jeg får klump i halsen - av lykke og takknemlighet.
Takknemlighet for det "annerledesåret" har gitt meg av muligheter, og lykke over menneskene "mine". Det er nettopp dette som var et av målene mine med året mitt - å få mer tid til menneskene.
Nære, fjerne, sporadiske, hyppige, nye, gamle, slekt, venner, nye venner, tilfeldige.

Ja, vi har alltid hatt mye feriegjester. Ja, vi har alltid satt pris på det.
Men, for mitt vedkommende har jeg alltid følt at jeg kom til kort, at jeg stresset for mye.
Sommeren er den mest hektiske perioden på butikken, og å kombinere denne tiden med besøk har vært utfordrende. Det ble lett for mye jobb, for lite tid til å snakke MED menneskene rundt meg.
Muligheten til å være til stede mesteparten av tiden gjestene har vært her, har gitt meg så mye glede.

Alle de tre ungene mine har funnet seg kjærester og samboere som jeg har hatt stor glede av å bli bedre kjent med. I tillegg har vi hatt slektninger fra New York og Feda på besøk.
Det er vanskelig å forklare, for selv om vi har hatt besøk av de tidligere, var det liksom denne sommeren vi først ble kjent?
Likedan med ungene mine - det er første sommer siden de ble voksne at vi har hatt så mye tid sammen. Så mange fine opplevelser vi fikk, så mange fine samtaler.
Jeg er så stolte over dere alle tre, og jeg er så glade for de tre kjærestene dere bringer hjem.
Å se hvor forelsket og gode dere er mot hverandre, og mot våre andre gjester. Den gode følelsen det gir meg. Som nå i helgen når vi var 15 rundt bordet - engelsk - norsk - alvor og latter - gode minner å ta med seg mot høsten og vinteren.
Jeg har kanskje klart vertinneoppgavene tidligere år også, så det er ikke sikkert dere andre har merket noen endring med meg. For meg selv er den enorm - jeg klarer nesten ikke å ta det inn over meg.

I tillegg til mye slekt, har jeg også stiftet flere vennebekjentskap. Vennskap jeg tror og håper vi kan bygge videre på. Fokuset har vært på de som er glad i og liker meg og min familie, være raus, ha gode samtaler. Klemme, lytte, betro, oppmuntre.

Kortreiste turer og opplevelser har det vært mange av - jazz, kunst, båt, holmer, Badeland i Molde, Atlanterhavsbadet, Bjørnsund, Romsdalsmuseet, fjell, bursdager og så mye, mye mer.
Alle som en har gitt meg gode minner. Noen gjorde litt vondt dagen etterpå, men det må tåles.

Hvordan skal jeg klare dette i årene fremover?
Hvordan skal jeg forhindre å bli fanget i det samme nettet igjen?
Fasiten er i ferd med å ta form, men klarer jeg å leve etter den?

HVALSAFARI

EKSOTISK OPPLEVELSE I BUD

Fredag kveld.
Taco og masse feriefolk på besøk. Fint vær og god stemning.
Kunne det bli bedre?
Vi visste det ikke, men det kunne det.

Flokken med grindhval som passerte Bud denne kvelden ga oss en opplevelse vi aldri vil glemme.
De som allerede var ute i båten da de ble oppdaget, fikk nok se og oppleve den største flokken.
Forventningfulle, litt engestelige og veldig oppspilt stod resten av oss klar.
Klar til å få med oss disse elegante dyrene som kan bli 8 meter lange og 3 tonn.
Vi var for oppspilt til å bli redd. Jeg holdt pusten, hylte, snublet, måpte - for et skue! Så utrolig flott!
Kamera, mobil, hyl - utrolig.

Så tilfeldig at noen av oss var ute i båt akkurat da. At de ble oppdaget.
At dette skjedde akkurat da vi hadde besøk fra New York, Feda, Oslo og Bergen.
Og tenk, jeg var også hjemme! Jeg var også der!! Akkurat den halvtimen dette pågikk!
Akkurat da det skjedde! 
Lykke.
Takknemlig.
Minne for livet.

ENERN

 

På sykkel.
Terrengsykkel.
Jeg snakker altså om Sykkelenern på Oppdal. Rittet der løypene går på grus-, traktor og kjerreveier, stier i fjellet og asfalterte veier i sentrum av Oppdal. Et av Midt-Norges største turritt.

For en måneds tid siden plinget det inn en mail på innboksen min med bekreftelse av påmelding og betaling til 42 km aktiv med tidtaking til Sykkelener.
What???
Synderen deler jeg seng og økonomi med. Og han hadde brukt våre penger.
I hodet mitt fikk han mange stygge kallenavn, men til ham sa jeg ingen ting. At han skulle dra meg med på denne utfordringen som han og kollegaene hans tok, måtte da vel ikke gå ut over meg???? Var han ikke glad i meg lengre? Var det for at det i hvert fall skulle være en deltaker bak ham i mål?
Drittsekk. Idiot. Tjukken. Konemishandler. 

Den første uken etter mailen var jeg likegyldig.
Dette gidder jeg ikke, tenkte jeg. 42 km sykler jeg ofte, men terrengsykling er det jeg liker minst. Det er flere grunner til det. Jeg har for dårlig balanse, og jeg er alt for redd for å falle av og bli drept.
Eller skadd.
Når det blir bratt nedover, bremser jeg til jeg nesten står stille.
Når det er krappe svinger, gjør jeg det samme.
Når det er sleipt og glatt, er alle muskler knytt sammen i en stor knute, og det blir umulig å styre sykkelen dit det er mest fornuftig. Den styrer liksom av seg selv mot de dårligste partiene. Helst treffer jeg et eller annet element som fører til ubehag og smerte.

Så gikk det noen dager. Jeg leste mailen igjen, og tenkte det samme - bare at nå ble det knyttet på en følelse av redsel for ikke å mestre en slik utfordring. Så for meg May i startfeltet sammen med de spreke mennene som er 2 meter lange, veltrente  og ekstremt selvsikre. Hvis sykler koster 60-70000, og alt som kan gi overflødig vekt er skrudd av. Eller damene som er en halvmeter kortere med kraftige lårmuskler, som ser på meg med hån i blikket.
Nei, det vil jeg ikke utsette meg for.

Jeg begynte å sykle mer på terrengsykkel. Valgte bort førstevalget - raceren.
Syklet på grusveier, prøvde å finne litt bratte og utfordrende bakker. Bare i tilfelle.
For jeg kunne da bli med?
En hotellweekend er ikke å forakte?
Jeg kunne da ta med sykkelen, og heller sykle en annen tur?

Det ble selvfølgelig til at jeg startet.
Innerst inne visste jeg vel det hele tiden.
Det er jo året for å blir utfordret. For å utfordre seg selv.
Målet mitt var å gjennomføre.

Det ble lite søvn natten før løpet.
Jeg var på do tre - 3 - ganger før frokost. Og en gang etter.
Eggene jeg spiste, smakte rart. Det var like før jeg kastet opp.
Brødet var så tørt, selv paprikaen var det en ekkel smak av.

Starttid 10.10. Startnummer 900. Første gang i mitt liv med startnummer.I en alder av 52.
På med sykkelbukse, type lang. Hjelm, hansker, briller, sykkelsko.
Alt jeg ikke liker å vise meg i. Men nå hadde jeg bestemt meg, så nå ga jeg blaffen. Nå var jeg bare interessert i å komme i gang, gjennomføre. Komme i mål i live, helst like hel.
Været var vått og grått. Det hadde regnet mye, og det var meldt mer under løpet.

Det var ikke så ille som jeg trodde å smyge meg inn i flokken av sykkelentusiaster. Det var flest av sorten som beskrevet over, men det var innslag av alle typer.
Så gikk starten, og vi fulgte følgebilen de første kilometerne. Dette gikk da riktg bra! Ennå var det jo like mange bak meg som foran meg!!!
Jeg skal love deg at det ble forandring på det. Så lenge vi ferdes etter grusvei og asfalt, klarte meg meg ok. Men alle kilometerne på sleipe stier, svingete med sleipe røtter og steiner var et helvete for meg.
Jeg har ALDRI syklet i slikt terreng før, og jeg forbannet mannen min høyt mange ganger.
Jeg syklet i kull, rattet vridde seg, sykkelsetet datt ned og jeg slo meg.
Opp igjen, fikse sykkelen og komme seg i gang igjen. Det gikk bra en stund, men så datt framskjermen av. Jeg stoppet ikke. Til helvete med skjermen. Jeg kunne blitt påkjørt og drept av de bak meg dersom jeg stoppet. Jeg kom meg gjennom dette partiet, men det var nettopp her de fleste som startet bak meg, suste forbi. Og jeg klandrer dem ikke. Pingla fra Bud var for treig og redd.

Jeg stoppet ikke for å drikke eller spise, jeg bare syklet, trødde og trødde.
Skitten og våt. Flere ganger måtte jeg av sykkelen for å komme meg opp bakkene. Det var så bratt, jeg hadde ikke sjanse til å sykle opp. TIlfreds konstaterte jeg at de aller fleste rundt meg gjorde det samme. Hvis noen spør meg hva og hvor vi syklet først og sist, kan jeg ikke svare. Jeg bare syklet.

Men jeg kom i mål.
42 km terrengsykling på 2.16.38.
I min klasse, damer 50-55 var vi 4 deltakere. De tre andre nådde målsttreken rundt en halvtime før meg.
Alle var medlemmer av sykkelklubber.
Men jeg kom ikke sist  totalt.

Dersom jeg hadde visst hvordan løypen var på forhånd, hadde jeg aldri startet.

Kilometerne gjennom skog og mark i glatt og sleipt terreng, tøffe og sporete nedoverbakker  og krasse svinger gjorde at jeg kom for langt bak.
Jeg er svært stolt over å ha tatt utfordringen og gjennomført. For jeg klarte dette også.
Dette var langt utenfor komfortsonen - det er i hvert fall sikkert.
Jeg skammer meg ikke over resultatet heller, men må innrømme at jeg har sjekket tidene på de som kom foran meg. Jeg har funnet ut at hvis jeg ikke hadde vært så pinglete, eller hatt uhellet i skogen, hadde plasseringen raskt kunne vært en del plasseringer bedre.
Ikke at det gjør noe, men.........

NÅR DE LIGGER OG NÅR DE STÅR

 




Jeg kunne ha skrevet om så mye positivt og hyggelig i kveld, for jeg har opplevd så mye hyggelig og artig sammen med gamle og nye kjente mennesker den siste tiden. 
Det må vente.
Jeg har sett MFK tape nok en fotballkamp i kveld. Innrømmer at det kun var 2. omgang - og innrømmer også at det var mer enn nok.
Akkurat nå må følelsene og tankene rundt dette blogges.

I vår var jeg på Aker stadion og så det samme laget vinne 4-0 over Vålerenga.
De to unge Vålerengasupporterne som gikk foran oss ut, tok tapet med fatning og sang:
"Det kunne vært verre, vi kunne bodd her".
Akkurat dette husker jeg så godt, for jeg synes de var gode forbilder for hvordan vi som supportere skal takle at laget i vårt hjerte ikke innfrir.
Glade og forventningfulle på hvordan resten av sesongen skulle utvikle seg, forlot vi Molde - litt høye på den gode kampen og seieren.

Som de fleste vet, har det gått svært dårlig den siste tiden - det er fakta jeg ikke trenger skrive om.

Da de begynte å tape, overlot jeg sesongkortet mitt til andre.
For jeg har alltid vært ærlig på at jeg er en medgangssupporter.
Jeg er ikke der når de ligger, bare når de står.
I dag skammer jeg meg.
Jeg skal endres meg, jeg skal bli en bedre supporter. Jeg skal være der når de ligger også, i hvert fall av og til. Men da må de treffe målet av og til.
Og Solskjær må bli. Jeg har enorm respekt og tillit til han.
Jeg var sikkert på at Dempsey skulle komme? Hvor blir det av han?

Hvis de bare kan vinne en - 1 - kamp før jeg skal i 99 årsdag i slutten av måneden, skal jeg kle meg som en av spillerne. Siden jubilantenes forbokstaver er E og G, er temaet at vi skal være utkledd som noen som har disse forbokstavene, enten det er en person, yrke e.l.
Blir det islendingen som viser bedre seg som et bedre forbilde, blir det han - han har jo både E og G...

Hvis ikke, går jeg for gårdbruker, elektriker eller gud.

SEKKEN RUNDT

Lest om det, hatt lyst til det, aldri fått tid til det - før i dag.
Sekken rundt på sykkel.

På forhånd hadde jeg lest meg opp på tips om rutebeskrivelse, stopp, severdigheter, rutetider mm.
Rutebeskrivelsen anbefalte oss å sykle veststiden av øya først, og ga uttrykk for at dette var en fin  sykkeltur for hele familien. Først ca 10 km på grusvei, deretter asfaltert vei til fergekaia, totalt ca 2 mil. Lite trafikk, enkelt å finne frem og fantastisk natur.

Jeg har bestemt meg for å sette inn et ekstra gir fremover for å nå de målene jeg har satt meg, så 2 mil på sykkel virket litt lite. Jeg besemte meg derfor for å sykle fra Bud til Molde først.
4,7 mil Alene.
Før turen egentlig startet.
Etter et raskt kleskifte var jeg fornøyd, og klar for neste tur.
Været var nydelig, og sammen med mannen min og eldstesønnen lå denne turen an til å bli et av sommerens kortreiste høydepunkt.
Etter 40 minutters fergetur, var det bare å ta fatt.
Vi tok til høyre som beskrevet, så langt - så bra. Grusvei, vi var på rett vei i hvert fall.

Men hvorfor stod det ikke noe om alle oppoverbakkene??????????? Lett kupert terreng skulle det være? Var det noe jeg ikke hadde lest?
Herregud, jeg trodde det skulle være en avslappende tur uten svetting og pesing?
Der tok jeg altså feil. Den ene bakken brattere og lengre enn den andre. Her var alle gir til hjelp.
Da jeg etter x antall kortere, lengre og lengre oppoverbakker tenkte at nå jevner vel terrenget seg ut, kom det jammen meg en som var enda lengre!!
Javisst fikk vi nedoverbakker også - sikkert like mange også - men dette var jeg rett og slett ikke forberedt på. Når det står at dette er lett kupert terreng, skjønner jeg at jeg er vant til at det er FLATT terreng. Uttrykket har rett og slett fått en ny betydning for meg, og neste gang jeg skal på sykkeltur i lett kupert terreng, skal jeg IKKE sykle nesten 5 mil før jeg starter på den.
Den siste bakken før butikken, etter 12.5 km (ikke 10 som beskrevet), trillet jeg sykkelen opp de siste 15 metrene. Jeg var tom for mat, drikke og lårene ristet ukontrollert.  Det kokte inne i hjelmen, håret var vått av svette, det samme var alle klær.
"Samsen", lokalbutikken, reddet meg fra sulte- og tørstedøden, og etter en kort pause hadde jeg hentet meg innigjen, og vi tok fatt på det som er beskrevet som den "letteste" delen av løypen.
Og vet du hva? Det stemte! Selv om den hadde en del oppoverbakker der også, kan vi absolutt skrive under på at denne delen gikk både raksere og lettere unna.

Familietur? Jeg ville ikke syklet her med sykkelvogn eller barn i sykkelsete. Jeg tror heller ikke det hadde blitt en veldig vellykket tur med for små barn på egne sykler.
Bortsett fra at turen overrasket meg med en tøffere løype enn jeg var forberedt på,  var turen bare helt nydelig. Flott natur, idyll på rekke og rad, nydelig utsikt  over fjord og fjell der ikke trær og skog hadde fått overtaket, og bare hyggelige mennesker på vår vei.

Absolutt en tur å anbefale. Sekken er en perle med sin 170 innbyggere. Her råder stillhet og ro, og jeg regner med at det største stressmomentet må være å få fergetidene til å passe inn i hverdagslivet.
Hvis du ikke har vært der, anbefaler jeg sykkelturen. Men vær forberedt på at den er litt tøff.
Den er ikke flat som Aukra, som nok var det jeg hadde forestilt meg.
Men vær også forberedt på å bli bergtatt og imponert, for vakkert er det der ute.

Og jeg, jeg blir gjerne med igjen.

SKALTEN

Jeg trenger ikke dra langt for at det skal være nytt terreng for meg.
Fjellet Skalten ligger bare et par mil unna hjemstedet mitt, men jeg har aldri vært der heller.
Ikke før i går kveld, da tok jeg turen opp.
Det er nesten flaut å innrømme det, men det er mange steder, vann og fjell i min kommune og nabokommune jeg ikke vet hva heter. Jeg lærer noe hver gang jeg drar på tur. Så i tillegg til å bli i bedre form og forbrenne kalorier, blir jeg kjent i områdene rundt omkring.

Det gikk raskt oppover fra Ås. Dårlig med utsikt første del av ruten, men da jeg kom over tregrensen var det rene Trollstigen med svingete veier oppover fjellsiden. Veien var fin og bred, enkelt å ta seg frem - helt umulig å gå feil. Mange stopper ved telemasten, men jeg var ikke fornøyd før jeg så Bud, så jeg fortsatte turen videre oppover.
En fantastisk utsikt, jeg blir like grepet hver gang.
For en natur vi har dette landet vårt.
Vilt og vakkert, og selv om jeg elsker havet aller mest, er det godt å svette oppover noen fjellsider også.
Å stå på toppen, vite at oppoverbakkene er under meg, se ned de bratte sidene, føle suget i magen, utsikten - godt.
Og formen er så mye bedre enn da jeg startet annerledesåret - godt å kjenne og erfare.
Kroppen, sjelen og humøret er lettere, og jeg har ikke gangsperre dagen derpå.
De som har fulgt meg i bloggen, husker kanskje hvordan jeg hadde det etter min tur på Melen...

Godt i gang, men veldig mye igjen ennå!

Denne rypeungen var det vanskelig å få øye på, urolig mamma prøvde alt hun kunne for å få oss bort.

ET HELT HALVT ÅR

Et helt halvt år har det gått av "annerledesåret" mitt.
Hva var vel mer naturlig enn å se filmen med samme tittel da? Perfect, spør du meg.

Dette halvåret har gått skummelt fort, og for å markere det, inviterte jeg mannen min på date.
Lettlurt som han er, ble han med, uvitende om at han bare skulle få se en "damefilm" på kino.  Noe skuffet ble han nok over at det verken vanket middag eller kinogodt, men et glass øl før kinoen fikk han da. Og han tok det pent, snill som han er.

Jeg har lest alle bøkene av Jojo Moyes, og denne er den beste.
Vanligvis er det krim som ligger på nattbordet, men av og til dukker det opp annen litteratur, og denne var gripende, rørende, morsom - alt. Boken grep meg skikkelig, og heller ikke oppfølgeren "Etter deg" bør være ulest for de fleste.

Da jeg og mannen min ble sammen for veldig mange år sammen, var det et annet mønster over helgene enn det er i dag. Hver lørdag var det bygdafest rundt omkring i kommunene, og hver fredag og søndag var det kino på Farstad. Nattkino på fredager om jeg ikke husker feil. Utrolige ting foregikk på kinokveldene, og det var nesten alltid full sal. Det var tider det.....

Dessverre har det blitt åresvis mellom hvert kinobesøk de siste 30 årene, derfor glemmer jeg nesten hvilken fin og god opplevelse det er. Sist jeg var i Molde på kino, var det premiere på Hodejegerne - tror det var i 2011. Ingen rørstoler, men behagelige stoler i stoff med god plass, bilde og lyd er det ikke noe å utsette på. Og når det går to timer uten at jeg kikker på klokka, ja da er filmen bra! De sies jo at man ofte blir skuffet når man leser boken før man ser filmen, men av meg ble det full klaff på begge. Anbefales! Suksess!!
NB: Man må regne med litt snørr og tårer dersom man er av den lettrørte typen. Det er jeg. 

De siste somrene har det vært mye søndagsjobbing. Derfor var en rolig ettermiddag slentrende i Storgata, en pils (og brus for meg) på Egon, for så å avslutte med film en aktivitet jeg satte stor pris på å ha tid til å gjøre.

STOLT MAMMA

 


Foruten allmenn og et år på sekretærskole i Ålesund, er det dårlig med utdanning hos bloggeren.
I mange år kombinerte jeg flere jobber for å få økonomien til å gå rundt, og jeg tror det er dette er hovedårsakene til at jeg har ønsket at mine barn skulle ta en utdanning.
Jeg vet de i perioder har vært lei og irritert på meg over maset mitt, men de har holdt ut, og i dag er alle tre ferdig med sin utdannelse. Kanskje de hadde gjort akkurat det samme uten mitt mas, men jeg velger å tro at det ikke er slik....
Min eldste sønn tok BI i Oslo med markedsføring som sitt valg, nestemann er ferdig utdannet fengselsbetjent, og nå er den yngste nylig ferdig med sin Bachelor i vernepleie.
Jeg er svært stolt over alle tre, det er trygt og godt for mammahjertet at de har disse vitnemålene.

Det siste av denne familiens vitnemål kom nylig i postkassen til datteren min.
I forkant var jeg så heldig å få overvære markeringen av endt utdanning ved Høyskolen i Molde.
Det var mitt første møte både med skolen og en sånn markering, og jeg ble imponert over begge deler.
Skolen ligger utrolig flott til, med nydelig utsikt og fine uteområder. Flott var det også innendørs, i hvert fall der vi fikk tilgang kantine og aula. Er alt annet like bra, må dette være et godt sted å studere ved.

Og så selve markeringen.
Bunadskledde eller pent antrukne kvinner og menn. De fleste under 30, men også flere godt voksne.
Glade for å være ferdig med studiene, samtidig vemodig og trist at det var over, og tungt for mange å ta avskjed med medstudenter. Her var det mange følelser i sving.
Det var gode og interessante taler fra både elever, rektor og fylkesmann.
Programmet var flettet sammen med nydelig sang og musikk, en rosesermoni, for så å avslutte med kaffe og kaker.
Det var passe høytidelig, og det var en flott opplevelse for meg å få lov til å overvære dette.
Det ble litt snørr og tårer, av stolthet og glede over datteren min som stod så stolt der fremme i sin bunad sammen med sine medstudenter og venninner - med Bachelor i vernepleie.

Det er en stolt bloggmamma uten Bachelor i annet enn hardt arbeide som skryter av barna sine i dag.
Jeg hadde nok tatt meg fri fra jobb for å være med på dette selv om jeg ikke var midt i annerledesåret. Men det føles som om jeg er mer tilstede i opplevelsen nå, jeg ER der, haster ikke bare fra og til.

Takk gullungene mine for at dere hørte på mamma. For dere gjorde det?

STOLT BUÆR

 

Jeg ligger skikkelig på etterskudd med blogging.
Datamaskinen havner lengre nede på prioriteringslisten på denne delen av året - og bra er vel egenglig det. Mangel på innlegg betyr imidlertid ikke at det har vært mangel på opplevelser å blogge om - tvert imot. Det er mange år siden jeg har vært så rik på mennesker og opplevelser:-)

Det jeg skal skrive litt om i kveld, ligger noen uker tilbake i tid.
Mitt blogginnlegg skal nemlig handle om BMW treffet i Bud 3. og 4. juni, der det meldes om at rundt 700 biler deltok. 700!!!! For de som ikke vet det, er det GS Bildeler i Bud som arrangerer dette treffet, og det blir større og større for hvert år.
Hvordan får de det til? Og hvordan i huleste får de parkert alle disse bilene?

Jeg vet nesten ikke hvilken adjektiv jeg skal bruke for å beskrive det jeg mener om de og arrangementet - fantastisk og imponerende er liksom ikke dekkende nok.
Men jeg kan ikke adjektiv som er bedre?
Der er det May kommer inn i bildet. For dette er jo min blogg - jeg vil fortelle hva treffet betyr for meg - som buær og butikkmedarbeider/eier.

I tidligere år har jeg sagt: "så lenge bilen min starter og går, tar meg dit jeg vil uten noe tull - så betyr det ikke noe hva den heter, eller hvordan den ser ut".
Jeg må innrømme at denne påstanden har blitt noe nyansert etter hvert som økonomien vår har gått fra å være bunnskrapet hver måned til å ha penger på sparekonto. Vi har gått fra å ha en gul minibuss kjøpt for noen tusenlapper på Moxy, til en for 3-4 år siden ny Wolsvagen Tiguan.
Med aircondition, ryggealarmer, cruisecontrol, parkeringshjelp og gud vet hva det heter. Bare lekkert.

Lørdag 3. juni hadde jeg arbeidsklær på, og var på jobb hele dagen. Allerede da jeg kom på jobb kl 06.00, stod det en BMW på parkeringsplassen. Med en sovende sjåfør........................
Et av høydepunktene for mange deltakere og tilskuere er kolonnekjøring fra Bud over Atlanterhavsveien lørdag ettermiddag. Da kolonnen kjørte, stilte vi oss i butikkdøren og fulgte med på showet. BMW på BMW på BMW.
Gamle, nye, stylet, senket, store, små, blankpolerte og med stolte eiere bak rattet.
Og jeg? Jo, jeg ble så rørt av dette - det var så stort det som skjedde i Bud - ute på veien akkurat da - at jeg fikk tårer i øynene.
Og hva sa jeg? "Jeg vil også ha en BMW. En SUV. Neste år vil jeg også kjøre i kolonnen."
Jeg har alltid vært lettrørt, og har lett for å sippe litt, men at jeg skulle sippe av biler - det hadde jeg aldri trodd.

Men hva med butikkmedarbeideren May? Hvordan var jobbdagen hennes?
Med så mange tilreisende mennesker kunne den by på så mangt.
Den var utelukkende positiv. Noen fortalte at de hadde kjørt nesten hele natten, andre fortalte om vasking og polering i kø, de kom fra hele landet - alle var lykklige for å være i BUD!!!

En ung og noe fortvilet sunnmøring hadde frosset så fælt om natten, hadde glemt å pakke dyne.
Da vi ikke hadde dyne å selge, ba jeg han hjem til meg etter  jobb og ga han dyne. Jeg fikk flere takkemeldinger i etterkant, og tilbud om det samme om jeg var i sunnmørsdistriktet.
En liten gest, som jeg hadde ønsket andre kunne gjøre mot min barn i en tilsvarende situasjon, og en så takknemlig ung mann -

Ikke NOE form for tull eller tøys, bare masse kjekke og høflige folk. Utrolig artig.

For butikkeieren May betyr det ekstra omsetning, og god reklame for bygda vår, som igjen kan bety mer omsetning.
Er det noe rart jeg er stolt?
Den som ikke forstår det, må rett og slett ta turen hit neste år. Oppleve stemningen, eksosen, menneskene, stoltheten disse menneskene viser over bilen sin. For det er nettopp der mye av det som gjør meg rørt ligge, denne enorme lidenskapen de har for hobbyen sin. Vi kan riste på hodet og si de bruker alt for mye penger på bil, men det kan finnes verre ting å bruke tid og penger på.
Og så lenge de kjører forsvarlig langs veiene, sier jeg bare KJØR PÅ!!

Jeg håper GS sitter igjen med gode erfaringer, og at de vil fortsette å arrangere treff i årene som kommer også.
Og kanskje, ja kanskje kan det bli at jeg griner av stolthet over MIN bil neste gang?
Stolt BMW Buær?

DEN LANGE ØYA

Da jeg i begynnelsen av annerledesåret satte meg noen målsettinger om "things to do", var det å bli bedre kjent i fylket vårt ett av de, et annet var å dra mer på besøk.
I går slo jeg to fluer i en smekk, og kjørte til Averøya for å besøke en kollega og venninne.
For litt guiding og slarving:-) Og litt butikkprat.
Averøya har jeg kjørt over mange ganger, og jeg har også vært på noen avstikkere til noen av de utrolig vakre øyene i Averøy kommune. Sveggøya har jeg vært på tidligere, like så med Langøya.
Langøya er ikke bare Langøya, men lang er den.
Det er Tjønnøya, Honningsøya, Ramsøy og jeg husker ikke alle. Hestskjæret fyr ligger rett der ute.
Vakkert, værhardt og flott, flere bedrifter, butikk, klynger med hus ganske tett i tett mange steder. En bro over til en ny øy, en molo over til neste. Vakkert, kanskje nr. 2? Etter Bud?
Noen utrolig flotte tomter, andre mer skjermet - og dessverre for lokalbefolkningen - alt for mange feriehus.
Akkurat som i Bud er vi veldig glad for turistene som kommer, men de 10 månedene husene står tomme og mørke, er trist for lokalbefolkningen.

Vi spaserte rundt, og jeg fikk en omvisning jeg setter stor pris på.
Venninnen jeg besøkte, er lokalpatriot som få.
Hun legger en betydelig innsats i at lokalbutikken skal bestå, og har nylig utvidet og oppgradert butikken.
I en tid da småbutikkene sliter med å overleve satser "kjerringa mot strømmen" på å drive videre en butikk som har det meste.
En moderne landhandel. Mat med mye attåt.
Jeg tror ikke det er mange ting lokalbefolkningen eller turistene trenger å handle andre steder, så handelslekkasjen burde ikke være stor.
Jeg håper de, som på\alle andre steder, vet å bruke butikkene i bygda si før det er for sent.
Nylig fikk hun en pris i lokalmiljøet for sin innsats og virksomhet. Det er jo motiverende og hyggelig, men til slutt er det omsetning hun og alle andre butikker/bedrifter trenger for å overleve.

18. juni er det sommermarked på Langøya.
Mange utstillere, alt arrangert av "kjerringa mot strømmen".
Kanskje skal du ta turen dit? Ta i så fall også med deg joggesko, gjerne en sykkel og ta "øyhopping".
Husk bankkort.
Ikke niste, det kjøper du på øyas butikk.

På veien tilbake kjørte jeg ned til Flatsetneset for å se på Sjøboden. De driver med utleie mm, og har fått det vedlig fint til.
Men, jeg ville har mere hav og fortsatte hjem til Kystens Perle.
Borte bra, men hjemme best.

STORT SMÅBESØK

.
Midt i mitt annerledesår har jeg lagt bak meg en veldig annerledes uke. Opplevelsesrik.
Hvis noen fremdeles lurer, så ja, jeg jobber.
Men jeg vil ikke blogge om det. Det er det jeg gjør utenom jobben som er bloggtema.

Det er jo slik at noen opplevelser kommer til oss, de bare er der - skjer.
Men de aller fleste må vi oppsøke, betale for - og kanskje arrangere selv.
Det er en slik opplevelse jeg vil dele med dere i dag.

I min verden er mitt barnebarn på 4 år verdens mest fantastiske gutt - på alle måter - alltid :-)
Akkurat slik som alle barnebarn er det for alle andre besteforeldre.
Jeg skal ikke utdype det, jeg vet det er kjedelig for andre å lese om. Og selv en mormor vet innerst inne at englebarnet kan være et lite troll av og til.
Vårt barnebarn går i bygdas barnehage, og jeg ønsket å inviterte utegruppen hans hjem til oss.
En gruppe på 6-7 gutter på 4-5 år. Sammen med 2 voksne takket de ja til innbydelsen, de ville komme!

Forberedelser ble gjort: Sykkel hinderløype, saltvannsakvarie i hagen, lekebåter i dammen og leker til innelek ble hentet ned fra loftet. Pølse og stappe, sjokoladekake og fruktspidd - her skulle det lekes og spises.

Jeg gledet meg så, men samtidig tror jeg vi alle var veldig spente, både små og store.
Både jeg og flere av de besøkende hadde våknet grytidlig - noen redde for å komme for sent, andre usikre og spente på hvor de skulle, og hva som skulle skje der.

Min datter fortalte at barnebarnet vårt ble behandlet som en rockestjerne allerede ved ankomst denne dagen. Han skulle vise vei, for selvfølgelig var det ingen som visste hvor denne mormoren eller han bodde (vi er naboer). Så flott tenkt og gjort av personalet, han viste stolt vei, forklarte og pekte. Vokste på oppgaven og var så stolt.
Jeg tror vi alle sammen hadde en annerledes dag.
Guttene lekte i timesvis ute og inne, så vennskapelig - og tydelig fornøyd med "nye" leker inne.
Ute var det akvariee med krabber og eremittkrepser som barnebarnet vårt på forhånd hadde gitt navn. Det var Henrik, Fredrik, Scully og Batman. Og da datteren vår kom og tok krabbene opp (mormor turde bare å ta de aller minste) slik at de kunne se, holde og hyle litt over de, var spenningen på topp.
Når de senere fikk gå ned i sjøtjennene og selv løfte stener og lete, klatre litt på bergene, bruke hov, se på æsj og fysj dammen, leke med hjemmelagede små trebåter - da så vi at dette bare var midt i blinken.
Det ble en suksess. Glade ansikter, noen våte føtter, sjokoladekaketruter - lykke og spenning.

Jeg vil alltid huske besøket med glede og takknemlighet. For å ha anledning til dette, og stolthet over å utnytte muligheten til å gjøre det. Det har gjort meg lykkeligere. Det har vært en annerledes dag.
Og ikke nok med at jeg fikk gode ord og takk tilbake - rosa roser fra gutta boys fikk jeg også. Glede:-)

Takk til personalet i barnehagen for den jobben, den interessen og omsorgen dere viser for barna dere har ansvaret for.  Det er en så utrolig viktig jobb, så krevende og samtidig så givende.
Barna tilbringer så mange timer hver dag sammen med dere, og for meg å se hvor gode disse guttene var med hverandre, hvor trygge de virket på dere og hverandre - det varmet mormorhjertet stort.

Jeg misunner dere - dere har ett yrke og en arbeidsplass jeg også gjerne skulle hatt.

Takk for besøket, og velkommen tilbake.

BUD 6 TOPPER

 


For å følge opp arrangementet i Molde i går (som jeg IKKE deltok på), gjennomførte jeg i dag Bud 6 topper etter jobb. Gående, klatrende, joggende, pesende, svettende.
Vi i Bud vet at utabygdes folk fnyser av oss når vi snakker om fjellet vårt, Gulberget.
De mener det med sine 160 meter over havet  ikke kan kalles fjell.
Det bryr ikke vi Buæræ oss om.
Det er fjellet vårt - det eneste vi har - og ikke nok med det - det har hele 6 topper!
Alle med en bok du kan skrive navnet ditt i, og alle med en utsikt jeg aldri blir lei av.
Hav og himmel - for meg finnes det ikke noe vakrere landskap - love it - fred i sjelen. Amen.
.
Fjellet vårt gir deg akkurat den trimmen du vil ha.
Du kan rusle opp og ta en topp, eller du kan springe alle toppene og ta med kyststien samtidig.
Dette er fjellturen for nesten alle aldersgrupper.
Jeg har hatt med en 3 åring opp dit, jeg har gått og løpt til jeg ikke hadde pust igjen, og det er 80 åringer som går opp dit nesten hver dag. Du får akkurat det du vil ha ut av denne turen.
Nei, de er nok bare misunnelige på oss, de som gjør narr av fjellet vårt.

Nå har trimgruppa i BUD IL nylig oppgradert postene oppe på Gulberget.
Lett å finne frem, gode stier, penner som virker, og ikke minst har de lagt steinee langs de mest myrlendte områdene. Fantastisk, i dag løp jeg tørrskodd hele runden. Og bra var det, for skoene er helt nye.
Lenge siden du var der? Aldri vært der? Da anbefaler jeg at du tar turen snart.
Tusen takk BUD IL - betaler min kontingent med stolthet og glede.

OPERA PÅ BYGDA - EG TOK SJANSEN

Før jul i fjor skreiv eg eit innlegg som eg kalla TONEDØV.
Dersom du ikke har lese det, oppfordrar eg deg til å gjere det. 
Den gongen var det Ungdomskoret i Bud som kalla fram gode kjensler hjå meg.

Fredag kveld var det operaoen "Il sogno di Scipione"  framført av Romsdalsorkesteret med kor og solister på Bud Samfunnshus som gjorde inntrykk på meg.
Heilt siden leiaren i Bud Samfunnshus  (mannnen min) fekk spørsmål om leie ut til dette formålet, har eg forventningfull og spent sett fram til denne forestillinga.

Eg har aldri vore på opera før, ikkje likar det særleg godt heller.
Skrur gjerne av radioen dersom det kjem nokre arier der - tykkjer det er "leven".
Eg er heller ikkje særlig begeistra over strykeinstrument.

Kvifor skulle eg då bruke fredagskvelden og 250 kroner på ei forestilling?
Kvifor ikkje? Kvifor skal eg berre gå på det som eg på førehand veit at eg vil like?
Er det ikkje på tide å utfordre seg sjølv litt på dette og?
For det er kanskje ikkje alltid slik vi trudde det var.
Og vi bur da så visst i kulturbygda, BUD? Minst 4 kor, korps, band og orkester - that`s Bud.

Wolfgang Amadeus Mozart, you did a great job. Eg trur Idol, Norske Talenter og andre talentkonkurransar hadde vore ei enkel sak for ein som deg. Du var jo tross alt berre 15 år då du skreiv operaen.

Orkester, kor, solistar - herregud så flinke dei var til å tolke og framføre.
Så mange talent, så mange stemmer, så i ett med instumenta sine.
Samkøyrde, roleg og sikker, så talentfull. Unge, gamle - alle med samme mål.
Å gje oss ei musikkoppleving av dei sjeldne.
Og dei lykkast. Allereie frå første tone hadde dei oss, og vi vart der. Og ville helst ha meir.
Vi skjønte ikkje eit ord av det dei song, og vi var så fengsla at vi nesten ikkje kunne lese programmet.
Vi ville ikkje ta auga frå artistane. Herregud så heldige dei er - tenk å kunne spele og synge på denne måten.

Eg er så nøgd med meg sjølv. For at eg ikkje valgte bort dette.
For eg har blitt litt rikare i dag.
For ikkje kan eg synge eller spele, men eg kan lytte og la meg underhalde. 
Eg trur at dei andre 50-60 som løyste billett, er einig med meg.

Eg trur ikkje at eg kjem til å laste ned opera på telefonen min etter dette, men eg oppfordrar fleire til å gjere som meg. Dersom høvet byr seg til å oppleve noko, ta sjansen av og til.
Denne veka har eg tatt sjansen fleire gonger, eg har blitt noko fattigare på pengar, men rikare på samvær og opplevingar.

Og eg kjem aldri til å skrive eit innlegg på nynorsk igjen.

BLOGGLISTEN.NO

		Blogg	unike		visninger
1		Anna Rasmussen - Mammatilmichelle	64371		111823
2	1	Sophieelise	47344		83985
3	1	Caroline Berg Eriksen	45981		96998
4	2	Eileener	40319		62459
5	1	Sraad	31535		70561
6	1	Trines matblogg	26952		80791
7	1589	John Christian Elden	21835		25149
8	2	Det søte liv - Best på kakeoppskrifter!	16456		38880
9	1	Komikerfrue	16211		26982
10	3	Gunnar Stavrum	16097		20242
11	2	Kristina Andersen	15820		27584
12	1	Andrea Badendyck	11233		1706

Da jeg i begynnelsen av "Annerledesåret" begynte med blogg, hadde jeg ingen tanker eller forhåpninger om hvem eller hvor mange som ville lese det jeg skrev.. Jeg må innrømme at jeg etter hvert har blitt mer opptatt av akkurat det. At noen faktisk leser, er interessert, finner glede, humor og inspirasjon i det jeg skriver har blitt viktigere etter hvert.

Derfor har jeg gjort litt research i dag.
På blogglisten.no har jeg gjort meg kjent med de meste kjente bloggerne i Norge.
Og da forstod jeg raskt at jeg ikke har noen sjanse.
For blant de mest leste bloggerne er temaene hovedsaklig mat, kaker, sminke og klær som gjelder.

Og ja, jeg kan nok bidra litt med mat og kaker. Jeg lager da mat hver dag, og jeg baker kaker. Får til og med skryt (kanskje mest fordi jeg nesten ikke liker noe av det jeg lager selv?).Men ikke noe nyskapende og spennende. Skal det skje, må oppskriftene hentes nettopp fra disse bloggene...
Klær og mote. Heller ikke her har jeg sjanse. De antrekkene jeg har fått flest kompimenter for, er det andre som har satt sammen for meg....
Sminke, ja da er det bare å gi opp. Med unntak av min egen bryllupsdag og noen få andre anledninger hvor jeg faktisk har fått profesjonell hjelp, har jeg aldri sminket meg. Ja, jeg har litt pudder og en leppestift i skapet, men der stopper det.

På toppen av blogglisten var det en blogg "mammantilmichelle".
Da ble jeg straks i bedre humør:-)
Jeg har flere barn enn henne, har lengre erfaring, og har til og med et barnebarn. Jeg forstod raskt at her har jeg noe å hente, så derfor sitter jeg nå her og skriver.
For i dag skal jeg blogge som mammantilpia.
Hun er mitt yngste barn, min eneste datter, og har så langt gitt meg mitt eneste barnebarn.
Jeg elsker henne, og jeg elsker barnet hennes mer enn hjertet mitt til tider har godt av.
Hun har påført meg og min mann en lang rekke utfordringer opp gjennom årene. Til tider har vi vært så stolte over henne at vi nesten kunne sprekke, mens vi i perioder enten var så frustrerte, sinte og oppgitt over valg, oppførsel og utseende at vi fryktet for fremtiden hennes.Og vår.
Antageligvis slik som de aller fleste andre foreldre??? Eller?????

Da hun for over 5 år siden fortalte oss at vi skulle bli besteforeldre, gikk jeg nesten inn i en depresjon.
Hun hadde nylig kjøpt leilighet og startet studier i Trondheim. Begynt på en ny fase i livet.
Alt jeg klarte å se var hvor vanskelig alt ville bli for henne. Utsette studier, ville de bli tatt opp igjen?
Økonomi? Forhold? Ansvar? Det var rett og slett ikke det jeg ønsket for 19 åringen min akkurat da.
Jeg har alltid vært veldig glad i barn, og jeg ønsket meg barnebarn. Men ikke fra henne - ennå.
Det var en vanskelig periode - for oss begge to.

Så kom den lille gutten til verden.
Min mann hentet de på St Olav i Trondheim,  og gutten har siden vårt første møte vært min største lille kjærlighet. Båndene mellom oss alle har blitt styrket, samholdet sterkere og kjærligheten større.
Og har vært en enda større glede og kjærlighet for mammaen hans. For hun har virkelig gjort alle dystre spådommer til skamme.
Tirsdag leverte hun sin Bacheleroppgave til Vernepleierstudiet ved Høyskolen i Molde.
3 års pendling og skolegang som alenemamma er snart unnagjort.
Det har vært mange lange dager for både henne og hennes lille gutt, det har vært sykdom, det har vært fag og praksiser som har vært vanskelige, og det har vært mange mil på veien hver dag.
Men hun/de har klart det.
Og jeg er så stolt og lykkelig for det.
Så glad for at jeg tok feil.
Jeg er lei meg for at jeg reagerte som jeg gjorte for 5 år siden. Lei meg for at hun også ble lei seg.
Jeg sa og gjorde det som føltes riktig der og da, fordi jeg var glad i datteren min og ville henne noe annet før hun ble mamma. Fordi jeg også var redd.

Nå er vi mest stolte og glade. Jeg tror ingen som kjenner oss er i tvil om det.
Vi 3, jeg, dattern og dattersønnen, feirer endt utdanning med en uke på Alcudia om noen uker.
Fremtiden ligger der foran de. Det blir spennende å se hvor veien går.
Gratulerer, lille store jenta mi, jeg er så stolt av deg og din lille mann.

Så til denne unge mammaen som kaller seg mammantilmichelle og andre unge mammabloggere: Dere har funnet et tema som aldri blir oppbrukt.
For mammarollen slutter ikke å bekymre, glede og inspirere selv om barna dine har blitt voksne.
Mammarollen slutter ikke før livet slutter, de går bare inn i nye faser.

Og hva med min blogg? Jeg liker å skrive, koser meg. Liker ord, rettskriving, komma, punktum.
Men.
Blogglisten.no ga meg en tankevekker.