LURT!

De siste ukene har vi lest og hørt om ulike juletradisjoner, og hvor viktig det er for oss å holde på disse.
De fleste av oss finner noe vi kjenner oss igjen i.
Det være seg julepålegget som skal være det samme som det var når mamma og hennes mamma laget jul, juletreet som alltid har stått i det hjørnet, og ingen tør vel forandre på kålrotstappeoppskriften??
Og hvor ble det av silkekakene? Vi har da alltid  - ja alltid!! hatt silkekaker til hver jul?? Silkekaker, også kalt sjakkruter?? Og julebrus? Du har vel kjøpt rikelig med Rudolf og Nissens julebrus, mamma???
Jeg ler og himler med øynene, er det mulig at hele julen kollapser på grunn av manko på silkekaker og julebrus?

Og slik holder vi  på.

Hvert år spiser vi det samme, sitter på samme sted ved bordet, puslespillet kommer frem (nytt hvert år!!!), vi spiller spill hvor mor i huset er den hissigste og dårligste taperen, far vil aldri være med - og vi er plutselig nede på 2 måltid for dag, frokost og middag......

Nutrilettpakken ligger urørt i skuffen, slik må det være - men det blir å starte på igjen etter hvert som huset tømmes for julebesøk.

I år har jeg vært veldig lur i julegavekjøpet til mannen min. Gaven er nøye planlagt.

Han har, som jeg har skrevet før, antydet at vi burde lære oss å gå på ski. Jeg liker IKKE ski. Skøyter er gøy, ski er kjedelig. Jeg har dårlig balanse, og er redd nedoverbakker.
Vår mangel på skiferdigheter er kjent i vår omgangskrets, og turene har begrenset seg til turer i Kordalen da ungene var små. De siste ti årene tror jeg ikke jeg har hatt ski på føttene.
Jeg har etter hvert skjønt at han mener alvor, og bestemte meg for å være taktisk.
Planen for gjennomføringen ble nøye planlagt.

Noen dager før jul dro jeg på MX Sport.
På forhånd hadde jeg lest om tilbud på skipakke på langrennski. Lengde, skostørrelse ok - betale - pakke inn - inn i min datters bil. Umulig å lage lurepakke med ski!!, så pakken ble gjemt helt utilgjengelig for mottaker. Jeg var fornøyd - nå skulle han få en drøm oppfylt - og det fra en som han ikke forventet skulle oppfylle akkurat den drømmen.....

Julaften kom og gikk nesten også før vi kom i mål med pakkene.
Mot slutten hentet jeg esken med skiskoene, skiene fikk vente - de ville røpe hva som var i det harde, firkantete esken. Så snart vedkommende som hadde tur for å åpne pakke var ferdig, overrakte jeg Børge pakken med et smil.
Da han åpnet og såg innholdet, hadde jeg følgende tale klar:
"Jeg har tenkt mye på ditt ønske om at vi skal lære oss å gå på ski kjære,  og jeg er enig med deg.
Men, for å være sikker på at vi ikke investerer for mye penger i noe vi ikke vil like eller komme til å bruke, har jeg tenkt at nå kan du teste ut denne aktiviteten først. Derfor har jeg kjøpt skipakke til deg i år.
Du kan lære deg å gå på ski, prøve løyper og lære å smøre riktig. Og den dagen du kommer hjem til meg og sier: Dette er så artig May, jeg liker det så godt!!! Nå har jeg lært meg både å gå, renne og smøre, så nå er det på tide du også prøver, da, ja da skal jeg også kjøpe meg skipakke. Det lover jeg."

Hvor lurt var ikke det? Jeg var umåtelig fornøyd med meg selv, og måten jeg hadde håndtert dette på.

Mottakeren ser også veldig fornøyd ut. Han ler, og ser kjærlig på meg - tror jeg.
Så reiser han seg og henter pakken han har kjøpt til meg.

Den er hard, ganske firkantet, litt mindre enn den han fikk av meg - og har nøyaktig samme innpakningspapir som den han fikk av meg.............................

TONEDØV

Fra min munn kommer det ikke en ren tone.
Hadde det ikke vært for at Kasper kan teksten på sangene jeg prøver å synge for han (når vi er alene), hadde han ikke hørt hvilken sang det var. Jeg ser det på ansiktet hans, han blir litt overrasket først, men så blir han glad når han hører teksten, og kan synge den for meg:-)

Miming har jeg derfor blitt god på i årenes løp. Helt siden jeg ble klar over min mangel på talent på dette området, har det blitt løst med miming.
Dessverre har mine dårlige egenskaper for vane å gå i arv, så mine to sønner lider samme skjebne. De stakkars guttene ble tvunget til å synge sammen med klassene sine på alle skoleavslutninger, og sang så falskt at de overdøvet de andre fine stemmene. 

Jeg husker Pia fikk et "singstar" spill som ble brukt mye. Hun synger som en liten engel.

Guttene prøvde med den stemmen de hadde.
Statusen de oppnådde: TONEDØV

Mor i huset prøvde ikke.........

Nå kan vi le av det, men det har ikke alltid vært moro.
For vi tre med så dårlig med talent på området er jo samtidig så utrolig glade i sang og musikk.
Vi har selvfølgelig ulik smak, og oppsøker ulike arenaer for å få påfyll, men sang og musikk betyr mye for oss alle sammen.

Det har i alle dager vært slik at man higer etter det andre har, og man ikke har selv.
Har man stritt hår, ønsker man seg krøller - og omvendt.
For meg har det alltid vært slik med sang. Jeg er så misunnelig på de som kan synge!! De er så heldige som kan glede andre med sitt talent!!! I alle sammenhenger, triste og hyggelige, er sang en berikelse og gave.
ALLE blir grepet av fin sang.
Så hvorfor meg? Hvorfor ikke noen andre som ikke ønsker å synge? Urettferdig!
Til slutt fant jeg ut at jeg skulle søke - kanskje hadde jeg et skjult talent innen musikk?
For kunne jeg ikke synge, så kunne jeg vel lære å spille piano?
Å synge og spille piano samtidig, hadde jo vært fantastisk, men kan man ikke det ene, får man nøye seg med det andre.
Vi kjøpte et gammelt piano, og jeg meldte meg på musikkskolen og tok pianoundervisning.
Det var moro, krevende og veldig vanskelig.
Jeg kan noter, men det å koordinere begge hender samtidig som man skal lese notene, var utfordrende.
Det krevde mye øving, men jeg lærte sakte men sikkert - kanskje mest sakte.
Dessverre fikk jeg ikke utvikle talentet i den grad jeg ønsket!!!! da jeg allerede etter et år måtte gi opp.
Da kjøpte jeg butikken, og fikk rett og slett ikke tid - da var det kjøpmannstalentet som måtte pleies.

Alt dette gikk gjennom hodet mittda jeg i går kveld satt på bakerste benk i Bud kirke under Bud Ungdomskor sin julekonsert. Lyttet, studerte, filmet, mimet, smilte - en litt spent og forventningsfull publikummer uten sangstemme eller korerfaring.

I mange år var vi bortskjemte på kor i Bud. Vi hadde en organist som brant for barne og ungdomskor, og miljøet blomstret. Han fikk frem talent de selv ikke ante de var i besittelse av, han påstod til og med at han skulle klare å få rene toner ut av min sønn!!
Jeg mener at ungdomskoret på det meste talte rundt 40 medlemmer. Et høyt tall for en liten bygd.
Etter en periode uten kor, har en ung, engasjert dame fått til å etablere et kor igjen. Glede og lykke!
Og i går kveld hadde de julekonsert for fullsatt kirke.
De ga oss en flott opplevelse, og jeg håper at de synes dette er så moro at de fortsetter å øve sammen - at de også i fremtiden vil fortsette å glede oss med korsang, solosang og dikt.
Jeg synes dere er så modige, så flinke og fine, så heldige - så vakre.
Jeg koste meg, og synes dere hadde satt sammen en flott konsert.
Jeg har bare to oppfordringer - fortsett å synge - og vis glede - for dere gleder:-)

Takk til dere alle sammen, dere var kjempeflinke!

ØNSKELISTE

"Hva ønsker du deg til jul? "

Et ofte stilt spørsmål i desember.

Vanskelig?

Hvorfor?

Har du virkelig INGENTING du ønsker deg?

Ikke en gang når du har fått tenkt deg om?

Jeg håper det ikke skjer med meg.
Jeg gleder meg over å gi gaver, men jeg gleder meg også over å åpne gaver mine venner og familie har brukt omtanke og penger på å velge ut nettopp til meg.  Eller kanskje noe noen til og med har laget noe til meg?
Det er ikke så vanskelig å glede meg, for på ønskelisten står det både nålpute, polvotter, bøker og skipakke. Altså noe for både ganske tomme og ganske fulle lommebøker:-) Og jeg blir glad for alt.

Så hvis noen spør meg hva jeg ønsker meg, tar jeg bilde av en passe lang liste og sender til vedkommende. Ikke det at jeg MÅ ha det som står der, jeg som veldig mange andre har alt jeg trenger. Og mere til.
Men vi vil jo kjøpe noe til hverandre, så hvorfor ikke like godt ønske seg noe?
Jeg vil ikke slutte med det.
Jeg vil ikke være flau eller brydd over det.

Ja, vi er heldige!!! Og ja, la oss nyte det!!!

Jeg har pakket inn pakker til mange som ikke ønsker seg noe.
Jeg har brukt mer tid på disse gavene enn noen andre. Jeg håper at de skaper litt forventning og spenning, og at de kanskje til og med faller i smak. 

Håper dere alle får noe som står på listen, enten det er en ting, handling eller opplevelse.

Gleder meg til nissen kommer jeg!!

10 !!!!!!

10 kilo - og siden jeg liker å sammenligne med smørklatter - 20 smørklatter lettere:-)
Happy, og fornøyd siden jeg ikke har trimmet og trent så mye siste uke.

Stort sett så går det veldig bra, men noen utskeielser må det bli innimellom.
Å bake kakemenner og silkekaker sammen med Kasper - vi må jo kose oss underveis - det er jo da det smaker best. Deigen på den mørke delen av silkekakene er bare SÅ GOD! Kasper er allerede innviet i den hemmeligheten, dessuten så jeg hans mor snike seg inn i kjøleskapet for å ta sin del av den før hun dro....
Og siden vi også skulle spise middag sammen, og vi begge elsker fiskekaker, ble det en god middag også. Himmelsk godt!!!

Det var dagens skrytestatus:-)



 

TANKER

Selv om jeg har lyst til å skrive i bloggen hver dag, er det ikke alltid jeg har opplevd noe som er interessant for andre å lese. Da velger jeg å la være.
Men så er det dager da jeg blir engasjert, provosert, lykkelig, engestelig eller sint.
Det kan være av noe jeg leser, hører, ser eller opplever. Da lurer jeg på om jeg skal skrive om det.
Hittil har jeg latt være.

Egentlig så er jeg feig som lar være - men siden jeg helst vil være venner med alle, er det kanskje best slik?

Politikk - lokalt eller nasjonalt - engasjerer - og alt som skjer har gjort meg noe engstelig for fremtiden.

Er det bare meg?
Bare jeg som helst vil beholde velstandsboblen Norge slik det er i dag?
For det er jo allerede for lite til så mange?
Vil hjelpe, men vil ikke miste noen goder?
Vil at alle skal få den hjelpen de trenger, men ikke på bekostning av oss? 
Vil gi, men ikke så mye at vi får dårligere levestandard?
Vil at flyktningebarna skal få gode hjem, men vil ikke ta imot noen selv?

Samtidig ser jeg på meg selv som godhjertet og medmenneskelig, og vet jeg vil hjelpe - ta min del av ansvaret. Gjøre så godt jeg kan.

Motstridende tanker og følelser, veksler fra et øyeblikk til et annet, alt ettersom hva jeg leser eller ser. 
Det blir utfordrende tider for oss og landet vårt fremover.

NOSTALGI

Det har ikke vært en spennende uke, men den har gått veldig fort.
Jeg har jobbet et par dager, vært ledsager til lege, hatt bakedag sammen med Kasper, vært på møte, hatt julegavedag,  og prøvd å selge unna ting fra leiligheten vi skal tømme før renovering.
Det har faktisk vært såpass hektisk at jeg ikke har strikket!!
Men ting blir gjort - og det liker jeg. Ikke noe spennende, men nødvendige gjøremål.

I dag var det husarbeidets dag. Vasking av klær og hus - ikke noe moro å gjøre eller lese om.
Det som var moro, var å rydde og lage utstilling av de gamle lekene vi har samlet siste årene.
Tomtebiler i alle farger og varianter, bamse, dukke, bøker, butikkleker m.m.
Det har blitt litt netthandel, litt auksjon og litt bruktbutikk. Gamle eplekasser duger som reol - og min kjole og regndress fra 1967 som prikken over i`en.

Legger ved noen bilder - dessverre ikke særlig flink til det ennå - derfor ble det samme bilde to ganger:-(

 Og til slutt - regner med det er flere enn meg som husker Romantikk?
Og høydepunktet "Mitt første kyss"?
Kontaktannonsene? Det var tider det!!

ADVENT

I morgen er det første søndag i advent, 29. november 2015.

Det er flere grunner til at jeg ikke er spesielt glad i adventstiden og julen, uten at jeg ønsker å ytdype så mye årsakene til det.

Men noen synspunkter vil jeg gjerne komme med.

Mye jobb og forberedelser er det for de fleste denne tiden, så for mange er det en veldig hektisk tid vi går i møte.Vi jager på i søken etter at alt skal være perfekt, mange gir jo uttrykk for at det er det hos de?
Følelsen av å ikke lykkes med det, tar bort mye av gleden over julehøytiden og forberedelsene til denne.
Heldigvis virker det som om flere senker kravene nå, men ennå er det veldig mange som må vaske hele huset, pusse sølv, bake minst 7 sorter julekaker, lage rull og sylte osv osv. I tillegg er det arrangementer og avslutninger på rekke og rad, og man skal jo jobbe og sove også.

Det har nok alltid vært noe, jeg husker jo hvordan min bestemor bakte og vasket før jul.
Men hun var ikke på full jobb i tillegg! Likevel var hun helt sikkert dødssliten av alt jaget. Og på noen områder er vi bedre nå, for før skulle jo alt av pynting og siste vask gjøres sent lille julaften/natt til julaften. Jeg tror ikke det ble mye søvn på henne.

Vi glemmer å glede oss, fordi vi blir så opptatt av at alt skal være så perfekt.
Vi glemmer også at for mange er dette av økonomiske, familiære eller praktiske årsaker helt uoppnåelig. Vi glemmer å se oss rundt, blir for opptatt av det vi IKKE har gjort, istedet for det vi faktisk har gjort.
Blir for opptatt av å irritere oss over bagateller. For mye av det som virker så viktig, er jo bare en bagatell.
Vi glemmer at de ensomme blir enda ensommere i denne tiden.

Og så er det julegavene da.
Når jeg først handler julegaver, koser jeg meg. Tanken på at gaven vil glede mottakeren, er god.
Dessverre blir det vanskeligere og vanskeligere å finne fornuftig innhold til pakkene.
Hus, klesskap, lekekasser - vi flyter over - de fleste har alt de trenger. Og ikke trenger.
Noe har blitt helt feil når man ikke ønsker seg noe som helst.
Jeg har til og med snakket med foreldre til barn som ikke vet hva de skal kjøpe til barna sine, eller si til famile og venner de skal kjøpe. For de har alt de ønsker seg. Det gjør meg trist.

Jeg skal ikke si at dette ikke gjelder meg og min familie, for det gjør det - det er en av grunnene til at jeg er opptatt av det og skriver om det.

I dag har jeg gjort det som jeg synes er aller koseligst med hele adventistiden - hengt opp adventsstaker og stjerner i vinduer. Jeg elsker det når de kommer opp, og det er det eneste jeg ikke har lyst til å fjerne av julepynt når vi skriver 1.januar.
Det er et høydepunkt.
Ikke bare i eget hus, men også å se det hos alle andre.
Å gå eller kjøre rundt omkring i bygd og by blir hyggeligere, for det blir så koselig med lysene i vinduene. Så får det bare være slik at noen klarer seg med ett eller to, mens andre må ha lys i alle vindu og mer til.

Og denne førjulstiden skal jeg gå på noen besøk til noen jeg ikke besøker veldig ofte, men som jeg vet sitter mye alene.
Og denne julen har jeg invitert noen jeg vet ikke har noen å feire julen sammen med.

Jeg prøver å bli et bedre medmenneske, men må ta små skritt. Og noen av skrittene er vanskelige å ta.

STYGGEVÆR = VASKEVÆR

I dag var det ikke fristende å ta trimklærne på. Vinden var sterk, bølgene slo over moloen og vimpelen stod rett ut. Regnbygene hadde hagl i seg, skikkelig drittvær.

Jeg fant derfor ut at det var på tide å begynne på en ny del av annerledesåret. Absolutt den kjedeligste, faktisk verre enn å jogge: 

Vasking og rydding av skuffer og skap.

Vi har et forholdsvis stort hus, 3 fulle etasjer og mørkeloft. 

Stort sett fullt over alt. Stort sett ikke ryddet og vasket siste 6-8 årene.

Jeg har ett veldig fint skap/seksjon jeg kjøpte for en del år siden da Riviera Maison hadde butikk på Moldetorget. Fordi vi har et eldre hus med lavere takhøyde enn dagens, husker jeg vi måtte ta 5-6 cm av sokkelen for å få det inn i stua. Nå sitter det bom fast - og like greit er det - jeg synes fremdeles det er like vakkert som da vi kjøpte det.

Skuffer og skap på dette har aldri vært ryddet eller vasket før:-(

Jeg brukte 3 bøtter med vann, kastet 3 bæreposer med tull, og har nå 5 ledige skuffer og 1 ledig hylle.

Konklusjon: Det trengtes!

Og istedet for å bruke en times tid, brukte jeg 3 - og rakk det akkurat innimellom sykehuskontroller sammen med mamma.

Jeg fant også en liten skatt - en liten barnehånd med et fint dikt - så glad i deg, lille Kasper:-)

Det blir mye jobb å komme gjennom hele huset, garantert ikke noe jeg skal rekke før jul!

Men, kjekt å ha kommet i gang da!!

Kosekroken på stua vår.

En skatt dukket opp!

Hylle og gamle ting/figurer kjøpt på facebook og bruktmarked.

JOGGING I MØRKET

I tillegg til å gå ned i vekt, har jeg som mål å komme i bedre form i annerledesåret mitt.
Få bedre kondis, sykle lengre, fortere, klare lange fjellturer, jogge. Kanskje til og med prøve ski?

Jogging.
Ikke noen annen treningsform jeg kjenner til, er så kjedelig som å jogge. Ikke forbrenner jeg så mange kalorier som når jeg sykler heller. Og kalorier, det er jeg opptatt av.
Men, det er mørketid og mye dårlig vær, snø i fjellene, kaldere og våtere. 
Det er ikke lengre så mange treningsformer å velge mellom. Og de dagene jeg er på jobb eller har andre avtaler på dagtid, noe det har vært mange av, må jeg ut og forbrenne kalorier på kveldstid.

Du vet vel hva som er den mest effektive treningsformen, spør mannen min og himler med øynene.
Joda, jeg har hørt det før. Det får i tilfelle komme som et pluss, jeg kan vel ikke stille inn Edmondoen på start og stopp for slik aktivitet? Tror ikke det er et valg??? Tips til Endmondoappen?

Jeg bestemmer meg for jogging. Rundt Kyststien.

Første gang veldig sakte. Siden jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle komme rundt, var det vanskelig å vite hvordan jeg skulle disponere pust og fart.
Joda, jeg kom meg rundt, uten at jeg har lyst til å nevne tiden jeg brukte.....og ja, jeg gikk opp noen bakker.

Neste gang tok jeg mannen med, eller kanskje var det omvendt?
Intervall.
Det er slik du skal komme i bedre form, sier han.
Og siden jeg ble drittsur på han sist gang han syklet fra meg, våget han i hvert fall ikke å løpe fra meg.
Det gikk ganske bra, og siden jeg ikke er så lysten på å gå i fjellet eller sykle når det er mørkt, eller så vått som det er nå, har jeg bestemt meg for å fortsette med å jogge.

Stort sett løper jeg alene, og sist gang var det mørkt.

Jeg stiller inn min Endmondo på jogging, tar på refleksvest og hodelykt.
Alle som har gått kyststien i Bud, vet at det er dårlig med gatelys og hus langt stien.
En utfordring i seg selv å legge ut på denne turen alene i mørket. Og så husker jeg for godt noe skremselspropaganda blant mine ansatte på butikken. En mann har blitt observert flere ganger i Trollskogen, han går utom stien, de får det nesten til å bli en spøkelseshistorie. En av damene sier til og med at hun ikke tør går Kyststien alene på dagtid.
Og jeg skal altså springe alene på kveldstid etter mørkets frembrudd.
Jeg snakker fornuft med meg selv, diskuterer og finner ut at jeg kan umulig være særlig interessant for en eventuell overfallsmann. Ikke har jeg med meg verdisaker (glemte at jeg har en dyr telefon), jeg er halvgammel, og dessuten veldig svett (luker ikke godt) og andpusten = bare spring videre du - det kommer en som er mye bedre etterpå..........

Løsningen blir Spotify, øretelefoner, så høyt at jeg ikke hører hvordan jeg puster og peser. Eller skritt. Hverken mine eller andres.
Og jogger.
Starter litt forsiktig, men tok ut alt jeg hadde langs fjellsiden. Gjennom skogen gikk det VELDIG fort!
Jeg kom meg rundt stien jeg!
Så svett at jeg kunne vri både BH og truse, knallrød i trynet og lettere skjelven i lårene.
Men - jeg klarte det!
6,26 km - 56,05 min - 570 kalorier.

Og jeg setter meg som mål at dette skal jeg gjøre flere ganger.
Og selv om jeg er usikker på om jeg kan klare det, skal jeg gjøre alt jeg kan for å prøve og komme ned på 49 minutter.
Et hårete mål.
Hvordan kan jeg nå det?
Ja, jeg må øve, øve.

Men noe er galt med Spotifylisten min. Discover Weekly er en ny Spotify tjeneste. Fantastisk bra, sier datteren min. Og jeg skal jo henge med, og helst gjøre samme erfaringen. Vil jo være litt kul også.
Noe må være helt galt når jeg bare får ballader, country og viser? Jan Eggum, Kari Bremnes, Olav Stedje?
Jeg har da mange spreke sanger på min liste? Jeg har jo Dire Straits? Joan Armatrading?
Ja, jeg vet jeg bl.a har Sissel Kyrkjebø, Jonas Fjeld, Era og Peter Jøback, men likevel? Bare rolige rytmer?
Det er urettferdig, og slett ikke det jeg trenger for å få fart på føttene!
Listen skal oppdateres eller oppgraderes - her må det bli mer fart!

.

8,5

Etter en del pakker med Nutrilett, mange liter med Pepsi Max, noen kilo appelsiner, kålrabi og gulrot har jeg nå blitt 8,5 kilo lettere.
Det høres bedre ut hvis vi regner det om til 17 havlkiloer med melange.
Egentlig fornøyd med det, og stort sett så går det veldig bra.
Jeg må fremdeles passe på å ikke ha for mye godsaker i nærheten, men klarer faktisk å avstå fra en del fristelser uten for store kvaler.
I går skulle jeg imidlertid lage fiskeboller i hvit saus til middg.
Jeg og Kasper elsker det, Børge liker det dårligere - og påstår han fort blir sulten igjen etter en fiskebollemiddag - bare luft, sier han:-(
Det ble en stor posjon. Og det var så godt! Hjemmelaget hvit saus med mye karri i!!!
Både jeg og Kasper koste oss skikkelig med maten.
Faktisk spiste jeg fiskeboller til middag på julaften før. Mamma laget det spesielt til meg, for jeg likte ikke ribbe eller pinnekjøtt. Nå synes jeg pinnekjøtt er kjempegodt, men fiskeboller tror jeg får en god andre eller tredjeplass på rangeringen av gode middager.

Det er trist da. Å ikke skulle spise og kose seg med mat og drikke.
Å vite at jeg skal holde på med dette i hvert fall frem til jul. Å vite at også da må inntaket være lite, at jeg alltid må passe på. Sannsynligvis må flere måltider per dag også etter denne perioden erstattes med Nutrilett.
Jeg må jobbe med motivasjon - jobbe mentalt for å akseptere og klare dette.
Men jeg vil og skal klare det, og det er utrolig godt å kjenne at klærne sittere løsere, at jeg kan plukke frem bukser som har vært for trange.
Og samtidig huske at jeg har enda flere som fremdeles er for trange.......

Og ennå er det ingen som ser noe på meg - det er da besynderlig?
Det betyr nok at det er mer som må av en jeg trodde først.

KOSELIGE DAGER

Fra torsdag til lørdag hadde vi besøk av vår førstefødte, Espen,  og hans kjæreste.
De bor i Oslo, og selv om vi prater med hverandre ukentlig på telefonen, er det ikke så ofte vi møtes.

Å sitte rundt spisebordet hele kvelden og prate - lykke:-)

Å stå opp og fortsette der vi slapp - lykke:-)

Baking til Kaspers 4 årsdag som skulle feires i helgen, tur opp på Bud Museum hvor det var åpning av Kulturleia sin juleutstilling, mer besøk og en flott bursdagsfest.

Vi rakk så mye, og det var så veldig godt å slippe å dra på jobb akkurat disse dagene.
Veldig takknemlig for å få være sammen.

ORD

Det er lenge siden siste innlegg.
Da jeg satte meg ned for å skrive i  forrige uke, kom ikke inspirasjonen og skrivegleden.

Jeg er på alle måter glad i ord. Glad i skrive, glad i god samtale, og helt avhengig av godt lesestoff.

Av og til slår ordene meg ut, oftest positivt, men noen ganger slår de meg ut i negativ retning.
Den kvelden i forrige uke var det flere samtaler den siste tiden jeg hadde vanskelig for å glemme, det var ord som såret, det var noen blikk og kroppsspråk som sa noe som ikke var helt bra. Noe noen mener om meg.
Noen som sier det med ord, noen som ikke sier det med ord.

Det fikk meg til å miste gleden av å formidle med det skrevne ord.
Det fikk meg til å lure på om jeg skal fortsette med blogg.

Nå har jeg fått det litt på avstand, og jeg skal prøve igjen.
Slutter jeg, vinner de.

TUPPERWARE

Det er så lenge siden jeg har vært på ett Tupperwareparty at når den unge, flotte damen som har vokst opp i nabohuset (som også har vært gift 2 ganger med en av mine sønner), spurte om jeg kunne tenke meg å holde party, var det med glede og enusiasme jeg svarte JA, det vil jeg gjerne.
Hun hadde nylig startet som konsulent, gift for tredje gang (får vel føye til at det er første gang i voksen alder), fått to flotte barn - og kom flyttende til hjemstedet sitt igjen. Bare det får jo meg til å være posistiv.

Jeg gledet meg, men var samtidig veldig spent på om noen ville komme.
Jeg vet at de aller fleste har skap og skuffer fulle, men vet også at det er noe spesielt med oss damer og plastartikler.......

Ut med sms`er og facebookannonsering, satte meg 8-10 gjester som ønske.
Tilsammen ble vi 12 rundt bordet, 13 med konsulenten, i alderen 22-70!!!
Kjempekjekt å ha besøk.
Så kjekt med besøk også fra damer som ikke er på besøk til vanlig.
Så kjekt at konsulenten satte salgsrekord.
Så kjekt med fine vertinnegaver.
Så kjekt å ha party.
Gleder meg til å få produktene, bruke de - fikk mange gode tips - veldig flink og kunnskapsrik vertinne.
Forslag til hvilke party vi kan ha neste gang?

Bare positivt, godt humør - håper alle damene kommer tilbake ved en annen anledning.
Takk til dere alle sammen.

BLODGIVER

Da har jeg blitt det.

Jeg satte meg mange mål da jeg startet på "annerledesåret", og ett av dem var å bli blodgiver.

Nå har jeg meldt meg, og det føles godt:-)

 

Det finnes ingen erstatning for blod.
Blod kan ikke fremstilles kunstig.
Blod må gis.
Pasientene og helsevesenet er helt avhengig av blodgivernes frivillige innsats. Siden blod har begrenset holdbarhet er det et konstant behov for nye forsyninger. Som blodgiver gjør du derfor en viktig samfunnsinnsats.

Derfor:
Gjør det du også! Jeg tror vi får premie!!!
 

6

3 uker - 6 kilo
Bare sånn passe fornøyd med det, kiloene sitter veldig godt.
Kjenner godt at klærne sitter løsere, men det er ennå usynlig for andre.
Tanken på at det er minst 10 kilo igjen, er tøff. Kan det ikke være min tur til å få noe gratis nå? Kan ikke jeg stå opp i morgen tidlig, og oppdage at det har reist 2 kilo til? PLEASEEEE!

Hvis det går i samme farten, vil jeg i beste fall være klar til jul:-(
Det betyr at jeg ikke kan bake noe til jul, og at det betyr også minimalt med julemat og godsaker juleukene.
Hvis ikke det overholdes, vet jeg akkurat hvordan det blir: Man har nådd målet sitt, og begynner å kose seg litt igjen. Fort kommer det på noen kilo, og sakte med sikkert kryper det på en etter en. Og plutselig er jeg tilbake der jeg startet.

Er det dette som skal hindre meg fra å mislykkes? Å slanke meg "offentlig"?

Hvorfor er vi så flinke til å kommentere når noen har blitt "så slanke og fine", men ikke sier "stopp" når man begynner å legge på seg igjen?
Jeg vet hvorfor, men må bare irritere meg litt i dag.

Så heldig de er de som ikke har dette problemet.
De som sier de aldri har lyst på godteri, som ikke legger på seg, som er naturlig slank og lekker.

Trangen etter sjokolade har avtatt litt, men er fremdeles vanskelig å styre.
Åpner ikke skapdørene like ofte lengre, og sørger for å ha rensket gulrot og kålrabi forrerst i kjøleskapet.
Trist. Beklager det, men det er ikke så artig å slanke seg.

Nutrilett skal være min frokost, lunsj, middag og kvelds i mange uker fremover. Jeg fyller på med frukt og grønnsaker, noen få dager ett lite måltid.

Ellers er det Pepsi Max som er min trøst.

DAMENES AFTEN

Vi hadde nylig besøk av en irsk sjømann på butikken.
Han lurte på hva i alle dager som foregikk i nabobygget? Der det stod Hairy Mary på veggen?
Hva slags tjenester var det de tilbød?
Han hadde det veldig moro med dette, humret og lo, spøkte og ristet på hodet. Kunne nok tenkt seg en omgang der:-)

Hairy Mary er vår nyetablerte frisørsalong i Bud, og vi digger at de er her!
De satser, og vi vil at de skal vinne!!

Og ikke nok med det, de inviterte alle hunkjønn til en aften med show og moro på fredagskvelden.
Og de vant oss! 230 damer i alle aldre kom.
Og alle skulle parkere.....
Kvinnfolk og bil, stemmer det virkelig?  Det ble jo fullstendig kaos?!
Vi ble underholdt av syngende og gjøglende menn, for så å nyte synet av flotte jenter og damer. I alle aldre og fasonger viste de frisyrer og farger vi likte og mislikte - så flinke og kreative, så mye jobb som ligger bak.
36 modeller, lange, korte, tynne, lubne - alle sammen i flotte antrekk fra Torill As og nye frisyrer fra Hairy Mary. 

Show og moro - digger! Vi må sørge for at de blir her, og at vi får flere show!

I morgen skal jeg ordne meg på Hairy Mary....

SYKT MYE SYKDOM!

Det har vært en travel uke på mange måter, både i forbindelse med jobb og i det private.
Det har vært budskjettmøte, styremøte,  jobb, flere legebesøk, flere syke familiemedlemmer og flere sykehusbesøk - ja, sykt mye sykdom.

Jeg skrev tidligere et innlegg om mamma, som fikk satt inn traketostomi etter en fjerning av kreft i skjoldbrukskjertlene. Etter 4 måneder ble denne røsket ut på en kontroll i forrige uke.
Åpent hull. Lang slange, ekkel lyd - nok en bekreftelse på hvorfor jeg ikke ble sykepleier.
Og hva skjer så? Jo, hun sendes hjem sammen med meg.
Jeg spurte pent om sykehusinnleggelse, men nei.
Ut og lufte oss noen timer, inn til kontroll for å se at hun fremdeles klarte å puste, og så hjem. Uggen følelse, og da tør jeg ikke tenke hva pasienten selv følte.
På en måte så deilig at røret kunne fjernes, men mye spenning knyttet rundt pust, hoste, slim og mat.
Ville det holde? Måtte det inn igjen?
Etter 2 tøffe dager holdt det ikke lengre - pusteproblemer, hoste m.m. - ambulanse og innleggelse.
4 dager med oksygen og behandling, og hun er hjemme igjen, noe  piggere enn da hun reiste.
Nå håper vi at kurven går opppppppppp!
Hun har SYKT god tålmodighet og pågangsmot - denne damen er ikke ferdig ennå - men hun er SYKT fornøyd med å ha vært røykfri i 6 måneder.

BUTIKKEN

Jeg kombinerte 3 jobber da forespørselen om å kjøpe butikken kom i 1999.
Lærervikar, eksponeringshjelp og assistent i PU i tillegg til 3 barn på 8, 10 og 13år.
Svaret var nei - jeg hadde ikke kompetanse  - ei heller penger å investere. Og lån hadde vi nok av.

Dette var butikken jeg hadde handlet i helt siden jeg flyttet til Bud, det var der jeg følte det var hyggelig å handle, der jeg følte meg hjemme, der jeg visste hvor varene stod. 
Likevel var det ikke aktuelt å satse på å drive selv, jeg svarte nei, og glemte nesten forespørselen, så fjern var tanken.
Etter en tid kom spørsmålet igjen, og på en eller annen måte var tanken mer utfordrende og fristende da.
Mest sannsynlig fordi det var slitsomt å kombinere så mange jobber, og fordi tanken på å ha arbeidsplassen i bygda jeg bodde i, forlokkende. Tid og penger spart - trodde jeg.

1. juli 1999 startet jeg. Lånet i banken hadde blitt skremmende stort, jeg ante egentlig ikke hva jeg gikk til, og jeg kunne ikke lese regnskap. Jeg var livredd, spent, nysgjerrig, kunnskapstørst og  klar for en av de største utfordringene i mitt liv. De to første årene gikk det veldig bra. Det var mye jobb, men åpningstidene var 18 på hverdager og 15 på lørdager. Og siden jeg var på jobb i hjembygda, kunne ungene komme innom når de gikk fra skolen. Da kunne de gjøre lekser på kontoret, jeg var tilgjengelig for de, det hjalp på samvittigheten. Dessuten gikk regnskapet i pluss, såpass hadde jeg lært å lese.

Omsetningen økte, og kjedekontoret ønsket at vi skulle bygge ut og endre profil til et billigkjedekonsept.
Fra Sparmat til Rimi.
Jeg fulgte rådene jeg fikk fra sjefene, de visste bedre enn meg, og større butikkflate var absolutt fristende.

En hektisk byggeperiode fulgte, men endelig kunne vi åpne en ny, flott Rimibutikk med lengre åpningstider, gode tilbud og mer fart i markedsføringen.
Omsetningen økte betraktelig, men vi klarte ikke å tjene penger. Lavpriskonseptet ga oss ikke nok fortjeneste til at vi klarte å betale kostnadene våre.  Samme hvor mye jeg sparte inn, uansett hvor mange arbeidstimer jeg tilbrakte på butikken, klarte vi ikke å komme i pluss.
Røde tall, år etter år.
Den uken i måneden lønnen skulle betales, måtte jeg holde andre regninger tilbake. Det var ikke penger til å betale alt. Jeg jobbet enda mer. 80 timers arbeidsuke ble vanlig - for nesten ikke noe lønn.
Konstant dårlig samvittighet for ungene, som heldigvis hadde en fantastisk pappa som sørget for at alt gikk rundt hjemme. Konstant redd. Og uten noen lysning - det var ikke noe å spare på - alt var saumfart av revisor - alt var pint ned av kostnader.
Skulle jeg virkelig ikke klare dette, skulle de få rett de som tenkte at dette kan ikke May klare?! Hun har jo ikke forutsetninger eller utdannelse til å drive butikk??!! Måtte jeg gi opp?
Jeg husker mye fra denne tiden, men mest ønskes glemt.
Jeg husker vi skulle ha personalmøte. Jeg skulle motivere, skryte og lede oss videre. Jeg skulle informere om hvor bra omsetningen var, den gikk jo bare opp opp opp, kundene var kjempefornøyde med profilen, og det var jo egenlig vi også - men vi klarte ikke å tjene penger.
Jeg brøt sammen under møtet - jeg var nær et sammenbrudd. Jeg var dødssliten, og var nær ved å gi opp.
Og den flotte gjengen som jobbet så trofast, som stod på sammen med meg, de fortjente en tryggere og bedre arbeidsplass.

Det som "reddet oss", var brudd mellom Ica og Norgesgruppen.
Skal ikke gå inn på dette bruddet eller avtalene rundt dette, men for oss betydde dette i praksis ny sjanse.
Butikken hadde jo tross i sine økonomiske underskudd, en flott omsetningsvekst. Så nå var vi plutselig attraktive, og det var flere aktører som ville "gifte seg" med oss.

Vi gjør historien kort - vi valgte Bunnpris som vår samarbeidspartner, og det har vi aldri angret på. Helt siden vi hengte opp nye skilt ute, og fikk innkjøpavtalene de hadde, endret vår hverdag seg.
Det gikk imidlertid mange år før jeg stolte på at dette skulle vare, at vi skulle klare å betale regningene våre, at vi skulle klare å snu røde tall til pluss tall. Derfor fortsatte jeg å jobbe like mye, sparte på alt som kunne spares, dårlige tider kunne komme, og jeg stolte overhodet ikke på systemet, budsjett, sjefene eller brutto.
Jeg stolte kun på meg selv og mine ansatte - måtte ha stålkontroll på alt.

Du verden som denne reisen har kostet. Faktisk har jeg tårer i øynene når jeg skriver.
Hadde jeg visst hva de første 10 - 12 årene skulle koste meg - på alle måter - hadde jeg nok aldri sagt ja.

Men, jeg klarte det.
Takket være knallhard jobbing, de mest arbeidssomme og motiverte medarbeiderne man kan ønske seg, og en mann som har betydd alt.

Hele denne historien, samt venner, barn og familie som har blitt forsømt, har ført til at jeg har tatt dette "annerledesåret". Det er ikke friår, jeg er fremdeles på butikken i ca 50 % stilling.
Men jeg vet med sikkerhet en ting:
Dersom jeg skal fortsette med å drive butikk i 15 år til, må jeg finne en annen måte å gjøre det på.
Kravene blir tøffere og tøffere, konkurransen tilspisses, og vi blir målt på alt vi gjør.

Hvis ikke mister jeg for mye av meg selv og alle jeg er glad i.
Hvis ikke blir jeg bitter og sur.
Hvis ikke blir jeg ikke den sjefen jeg ønsker å være.

Jeg er dypt takknemlig for at den gjengen som nå tar de daglige utfordringen med å drifte butikken, tar ansvaret.  At de er motiverte og interessert - jeg er så glade i dere alle sammen.
Jeg er lei meg for alle bekymringer jeg har utsatt dere for også.
Dere er så flotte, med ulike kvaliteter og egenskaper.
Takk:-) Jeg håper dere blir hos oss!

Allerede etter en måned har jeg gjort mer enn jeg har gjort på flere år.
Jeg skriver ikke alt, men det er lite latskap, til det er sulten på utfordringer for stor.


 

GULBERGET

Jeg kan ikke få skrytt nok av turløypene våre i Bud. Vi har mange muligheter, og de mest brukte er Kyststien og Gulberget. De 6 bøkene som ligger på toppene på Gulberget, gir en kjempefin treningstur.
Sliten blir du på vei opp, men de flate partiene mellom hver topp, gir oss mulighet for å hente oss inn igjen.
En flott tur som er lett å måle formen på, i tillegg til flott utsikt.
I dag har jeg og Kasper hatt fridag sammen, og vi tok den planlagte turen opp på mastra.
Å klatre opp det siste bratte partiet ved hjelp av kjetting, er stor stas. Og når han får stort forsprang, er det perfekt. Veldig positiv og kjekk turkamerat:-)

GALTEN

Nok en nydelig høstdag - og tid for en ny fjelltur.
Nytt fjell, og med turkamerat. Yngstesønnen har hatt en friperiode på jobb, og vi benyttet onsdagen til en fjelltur.
Kjørte til Malmedalen, hvor vi parkerte, krysset veien og gikk opp til Galten, 744 moh.
Fjellet er jo nesten like høyt som Melen, men jeg synes dette var en mer behagelig topptur. Behagelig er vel en smule overdrevet, men jeg opplevde den både som mindre besværlig og enklere å finne stiene.
Var veldig spent på lårmusklene dagen etterpå, hadde forrige ukes gangsperre friskt i minne,  men jeg kjente INGENTING:-) Vi brukte mindre tid enn turboken sa vi skulle gjøre, så veldig fornøyd - formen er stigende.

OSLO GOSPELKOR

Jeg synes de synger fantastisk!
Når det er skikkelig trøkk både i kor og orkester, ja da reiser hårene på kroppen seg.
Da er det bare å nyte, klappe, vugge og trampe i takt.
Jeg lar meg rive med av gode solosangere, men det er helst trøkket i koret som fasinerer meg mest.

Å synge har aldri vært noe for meg, jeg har aldri hatt sangstemme, og mimer alltid når det er allsang:-(
Trist, for jeg er veldig glad i sang og musikk.
Heldige er de som har fått denne gaven, og kan glede oss med sine evner.

Jeg bestilte billett så snart de ble lagt ut for salg. Molde Domkirke 25.10 kl. 18. For første gang har de nummererte billetter i kirken, noe jeg jubler over. Da blir det ikke de første eller de frekkeste som får gode seter, men du får det du bestiller, og da vet du også hva du kan forvente.
Etter mange konserter i domkirken der jeg ikke har fått sett artistene noe særlig, bestilte jeg henrykt på rad 4, sete 1 - helt inntil midtgangen - det skulle gjøre konsertopplevelsen perfekt.
Trodde jeg.
Da jeg forventningsfull ankom ti minutter før konserten, var plassen min opptatt:-(
En herre satt der allerede.
Jeg sa høflig at "Jeg tror du har tatt feil plass, jeg skal sitte på rad 4, sete 1".
Han sa: "Da må jeg jo klatre over deg hver gang jeg skal fotografere"
May tenkte, ok - en journalist må få gjøre jobben sin. Høflig, men skuffet klatret jeg over han istedet.
Det ble trangt, men jeg fikk rompa på plass  - kjekke Buaværinger på andre siden min i rekken;-)

Konserten begynte, og den fenget fra første stund. Men siden jeg hadde en høy herre foran meg, endte jeg opp med å se bare halve koret. "Journalisten" ved siden av meg derimot, hadde panoramautsikt.

Det varte og rakk. Koret fremførte den ene perlen etter den andre, og jeg begynte etterhvert å lure på når herren ved siden av meg skulle starte jobben sin.
Han tok to bilder midtveis, unnagjort på 1 minutt.

Jeg klarte rett og slett ikke å la være å bli ørlite mye forbannet.
For jeg hadde bestilt setet han satt i - av en grunn - jeg ville SE ALT OG ALLE!! IKKE BARE HØRE!!!

I "annerledesåret" går jeg alene på konsert, og jeg konfronterer frekke menn med dårlig oppførsel.

Jeg: "Var det TO bilder du skulle ha plassen min for ta? Det synes jeg faktisk var veldig frekt gjort"
Han: "Synes du det?"
Jeg: "Ja, det synes jeg. Jeg har kjøpt billett for lenge siden, fordi jeg ønsket å se skikkelig. Istedet endte jeg opp med å se halve koret, for at du skulle får ta TO bilder!"
Det ble utvekslet flere replikker, men en ting er jeg sikker på:
 Denne karen var ikke mer journalist enn jeg er.

Jeg storkoste meg på konsert, men han klarte jammen meg å ødelegge litt av gleden over å være der.
Det skal ikke skje flere ganger - heretter skal jeg ha det jeg bestiller.

2. MANDAG

-0,5 kg
Say no more;-((((((
SÅ flink hele uken, men helgene er tøffe uten å skeie ute.
Ekstra vanskelig når man har mye besøk, er i festlig lag, og skal være vertinne.
Denne helgen lykkes jeg ikke, og det straffer seg.
Det ER SÅ FRUSTRERENDE OG SLITSOMT Å SLANKE SEG!!!!
Sliter nå, og må hente all motivasjon fra innerst inne for å klare å fortsette Nutrilettkuren.
Dessuten har mye dårlig vær gjort det enkelt å finne unnskylding til IKKE å trimme. Og når jeg i tillegg ikke kunne gå ordentlig etter fjellturen tirsdag før på søndag, ja da gikk det slik.

Nå har jeg skriftet, hadde jo ikke lyst til å skrive dette.
Jeg håper skammen over så tidlig slankekursprekk gjør at jeg ikke går på en til denne uken.

OG, dere trenger ikke å tenkte at en halv kilo er bra, for det er det IKKE!
Ferdig diskutert.

MEDGANGSSUPPORTER

Det har jo ikke vært den helt store sesongen i år, men at Solskjær igjen er MFK trener, gjorde susen. Jeg dro på kamp - drittvær var det - men så kjekt å se dem vinne kampen!!!

Alt som er verd å skrive om kampen, har allerede blitt skrevet. Derfor skal ikke jeg prøve å uttale meg om ting jeg egentlig ikke har særlig peiling på.

En ting har jeg imidlertid lagt merke til, og dette har det ikke blitt skrevet om: 

Målvakten.

Gi nå den stakkars amerikaneren skikkelige hansker og strømper! Ham må jo stramme hanskene HELE TIDEN. Og strømpene - Horvath - nå må du stå på kravene! Solskjær ordener opp i dette, skjønner du.

Heier på dere:-)

GANGSPERRE

Er det mulig?
Ganglaget mitt de to siste dagene har mildt sagt vært underlig, selv gamle damer på 70 passerer meg i trappen.
Den fantastiske turen til Melen har fått sine konsekvenser - smertefulle konsekvenser.

Dagen derpå var ganske ille, jeg var på jobb 5-6 timer, og det gikk ganske bra.
Men i dag, den andre dagen, er jeg, om mulig enda stølere.
Lårmusklene skjelver når jeg setter meg, og jeg må støtte meg for ikke å falle overende.
Mannen min ler litt av meg, men synes litt synd på meg også. Derfor har jeg fått tilbud om massasje, men bare han legger hendene på lårene, er det jo vondt. Senere, vennen min, kan du få massere.

Og hva slags ord er dette - gangsperre?
Jeg måtte til og med google det for å finne ut hvordan det skulle skrives.
På finere talemåte heter det muskelverk, og på google fant jeg også ut at det heller ikke hadde hjulpet å strekke ut, og der blir det også bekreftet at dag 2 oftest er mer smertefull enn dag 1.
Det er rett og slett en naturlig konsekvens av en aktivitet kroppen min ikke har vært med på på en stund.

I morgen håper jeg på bedre lår - jeg skulle jo trimme mer denne uken :-)

MELEN

m

Gulberget kjenner jeg godt - jeg vet hvor stien går, og jeg vet hvordan jeg skal posjonere kondis og krefter for å gjennomføre. Gulberget er jeg ikke redd for å bestige alene - det er kjent territorium.

Når jeg har hatt tid til å trene og trimme tidligere, har det alltid vært om å gjøre å utnytte tiden. Derfor har trimturen alltid startet i det jeg går ut av ytterdøra, å bruke en time i bil for å komme seg ett annet sted har sjelden blitt prioritert.
En av ønskene mine med "annerledesåret", er å komme meg mer ut, få se mer av kommunen og fylket vårt, både som trimmer og turist.

Ett av målene mine er å tørre å gjøre flere ting alene. Fjelltur i helt fremmed fjellterreng var målet i dag - jeg satset på Melen, 768 moh. Det høres kanskje dumt ut, men hvor mange av dere har gjort det? Gått alene på en så lang fjelltur? Jeg så jo ikke fjellet en gang da jeg parkerte på Skytterhuset på Skotten. Og jeg gikk jo over en kommunegrense, for Melen ligge jo på Eide.
For meg var i hvert fall dette en utfordring.

Det gikk ganske greit å finne stien opp - det er langt - og periodevis veldig bratt. På noen steder faktisk så bratt at jeg kjente suget i magen. Men for en utsikt!!! Utrolig flott! Både underveis og på toppen.
Det blåste godt på 768 moh, men jeg hadde masse klær på meg, og enda mer i sekken, så det gikk bra.
Nedover tok jeg en litt annen sti, noe som førte til at jeg havnet i feil retning, og var egentlig godt i gang med å bestige Sjurvarden før jeg oppdagen feilen. Jeg tok det med fatning. Litt frustrert over mangelfull skilting på stiene, det er ikke alle som er fjellgeiter utstyrt med innebygget GPS.
Velger å se det positive i det - jeg er jo sugen på å forbrenne mest mulig kalorier, så en ekstra kilometer tåles.

Uttøying har heller aldri vært min sterke side, og det tror jeg kanskje jeg vil angre på i morgen. Kjenner at lårene ikke er HELT som de pleier:-)

En utfordring er utført og bestått.

Jeg tror det blir flere aleneturer, men har flere turvenninner som jeg gjerne vil dele turer med også, det er flere som har sagt de vil bli med. Gleder meg til det.

Jeg måtte bare ta denne selv først. Jeg er fornøyd.
Takknemlig for denne sjansen - dette året - heldige meg.

MANDAG

Mandag.
For meg betyr det at jeg skal opp tidlig og veies.
Klokkeradioen vekket oss med behagelig musikk 05.45, et tidspunkt som i 16 år har vært min faste "stå-opp-tid".
Jeg tenker straks på vekten som venter på badet.
Firkantet og litt moderne, står på gulvet rett frem, mellom dusjen og døren. På brunt flislagt gulv.
Der den alltid har stått.
Batteriene er nye, så jeg vet den virker. Og ganske ny er den også.
Jeg håper jeg er nødt på do først, slik at jeg kanskje blir kvitt noen ekstra gram på naturlig måte. Alt teller.
For jeg vet Nutriletten ble erstattet med litt for mange glass rødvin lørdag, og at jeg ikke har klart å være så flink som jeg skulle ønsket.
Utskeielsene har ikke vært mange og store, men det er rart hva som dukker opp i skapene når man har åpnet det mange nok ganger. Litt her og litt der, det blir kalorier av slikt.
Jeg rekker å tenke gjennom helgen før jeg slår dynen tilside - gode tanker:
Mye besøk, laget hjemmelaget lasagne (å lage mer mat fra grunnen av var jo ett av målene jeg satte meg), rødvin, god mann, lang sykkeltur 33,83 km, bøssebærer, strikket ferdig genser og mere til.
Må da vel ha forbrent noen kalorier på dette? Det spørs vel på hva jeg har brukt mannen min til det?
Og jeg liker jo ikke lasagne!
Nei, det er bare å stå opp, håpe på god vekt, og at motivasjonen til å fortsette fremdeles vil være til stede.

Ned 2 kg på 7 dager.

Ok det, men kunne godt ha vært en kilo til.
Har vel trimmet for lite.
Jeg bestemmer meg for å være fornøyd, jeg er i gang, jeg tar noen uker til.  Minst 10 kg igjen.

På jobb fra 6 til 16. 10 timers dag - helt vanlig. Det som er uvanlig, er at jeg stort sett bare gjør kontorarbeid.
Og det kontorarbeidet jeg gjør, gjør meg så stolt og glad.
Heldige meg som har sånne ansatte.
Statistikkene viser at de har kontroll på det meste, de kommer alt for tidlig på jobb, jobber godt og har godt humør. Måtte disse bli mine for resten av sin arbeidskarriere.
En dag skal jeg skrive ett innlegg om de, slik at alle kanskje kan forstå mer om butikklivet og hvordan en butikkarbeiders hverdag er. På godt og vondt.

Jeg plages med dårlig samvittighet for min nyvunne "frihet" - den hjemsøker meg alt for ofte nå - nesten enda mer enn før annerledesåret begynte. Må jobbe med dette for å gå med rak rygg - året har jo nylig begynt.

Og så en oppfordring til dere som leser hva jeg skriver, gi meg gjerne en kommentar-:)))

GODTESYK

I he alvorlig løst på nåkkå godt - og de skal helst vare å ete.

Fredagskveld betyr kosekveld med noe godt i skåla - søtt og/eller salt - helst begge deler:-)

Dagen har vært så fin.
Nydelig vær, lang og hyggelig tur rundt hele Kyststien sammen med en av mine svigerinner og niese.
Ettersom de bor langt unna, er det ikke så ofte så møtes, derfor ekstra kjekt å ha fri en hverdag når de er her.
Skrava går, sola skinner, og kalorier forbrennes. Dessverre ikke så mange som ønsket, da skravla går fortere enn føttene.....

Tror jeg bare må gå og legge meg, ellers tror jeg at jeg går på en skikkelig sprekk allerede i den første Nutrilettuken.

FRIDAG

Heter Kapser.
Han er snart fire - og jeg elsker ham mer enn jeg kan vise.

Tidligere lo jeg litt av de tussete besteforeldrene jeg så rundt meg.
Det var da måte på, så fantastisk var da vel ikke disse barnebarna? De var jo som alle andre barn?
Jeg har alltid vært veldig glad i barn, og jeg er jo veldig glad i ungene mine, så hva skulle overgå følelsen av å bli mor selv?
Det tok ikke veldig lang tid før jeg stod forrerst i rekken over tussete besteforeldre.
Han krøp umiddelbart inn i hjertet mitt, fylte hjernen min med glede og engstelse, det er følelser i meg jeg trodde var forbeholdt mine barn.
Jeg tror jeg aldri har engstet meg sånn for alt mulig som etter at jeg ble mormor. Tenk om, tenk hvis, hva om, hva hvis? Trodde nesten ikke det var mulig å finne så mye å engste seg for, samtidig så mye å glede seg over?

Når denne lille gutten, i en alder av knappe 3, tar ansiktet mitt mellom hendene sine, ser meg inn i øynene, og sier: "Ælskæ de i molmol"! Jeg visste ikke at det var ord en 3 åring kunne bruke!
Det er flere i familien som får den kjærlighetserklæringen fra ham, men likevel smeltet hjertet mitt om mulig enda litt mer da.

I mitt "annerledesår" vil jeg får mulighet til å avlaste og hjelpe mamman til Kasper på en annen måte enn jeg hadde tidligere. Når hun ønsker det og trenger det, har jeg pga "annerledesåret" mer fleksibilitet i hverdagen.
Så i dag har vi hatt fridag sammen:-)
Vi har hatt mange ettermiddager og timer sammen, men få fridager. Derfor var stas for oss begge to.

Kasper har overnattet i bestefars seng, og bestefar måtte ligge på "Kaspers rom".
Vi har besøkt to oldemødre og vi har lekt rollelek i flere timer.
For aller første gang fikk Kasper være med til bestefars jobb i Molde, noe som var veldig spennende og artig. Masse verktøy å prøve, truck, treningsrom - det ble nesten for liten tid.
Pannekaker på Burger King var ønsket for middagen, etterfulgt av is og besøk på lekebutikk.
Og ja, det ble en liten, leke, selv om han snart har bursdag.

Det er første gang vi har tatt med Kasper på bybesøk på denne måten.
Skikkelig kos, og jeg er skikkelig glad og takknemlig for å ha anledning.

SKUFFET

Onsdag 13.10 var jeg privatsjåfør igjen - jeg begynner å like denne rollen:-)
Min mamma skulle fjerne trakeostomien i halsen, det var den veldig positive beskjeden vi fikk sist vi var på sykehuset.  Derfor var vi veldig spente og urolige da vi dro vi, de gir oss jo aldri noen garanti for at det skal gå bra.
For første gang i denne sykehistorien til mamma ble jeg skuffet over legens behandling av mamma.
Da vi kom dit, viste det seg at det ble nye uker med røret i halsen. De satte en propp/topp for traketostomien for at hun skulle puste uten den. Det klarte hun ikke godt nok, derfor blir det å trene opp pusten med den på plass.
Jeg forstår at dette er en fornuftig og sikker måte å finne ut om alt fungerer som det skal hvis røret fjernet, og det er helt i orden. Men legen burde ha sagt at det skulle gjøres slik!
Man gir ikke en pasient med en så alvorlig lidelse beskjed om at neste gang ordner vi det - for så å komme med dette! Det er så respektløst!!
Da mamma gikk ut, gikk jeg inn igjen og gjorde legen oppmerksom på dette. Legen beklaget, og sa de sjelden var borti dette. De hadde funnet ut at de måtte benytte denne fremgangsmåten etter vårt forrige besøk, og hadde glemt å ringe oss og gi beskjed.

Min tålmodige mamma tar fatt på nye uker, vi håper det blir de siste med trakeostomi.

ÅLESUND

I dag har jeg vært privatsjåfør for mannen min.
Han skulle i narkose for en behandling ved Medi3 i Ålesund, og måtte ha sjåfør og assistent på returen.
Siden jeg også vil dra nytte av behandlingen!! meldte jeg meg frivillig:-)

For mange år siden, nærmere bestemt 30, gikk jeg sekretærskole i Ålesund.

Hybelen jeg leide, lå helt inntil hovedveien på gateplan. Utleierne var hyggelige og husleien lav, men det er ikke til å stikke under en stol at standarden var svært dårlig. Jeg hadde bare kaldt vann, og kjøkkenet var i vaskekjelleren.
Jeg dusjet på skolen og på treningsstudio, og kokte vann til oppvask og annet.
Men når jeg tenker tilbake,  husker jeg ikke at det var noe problem å leve slik. Jeg fikk masse nye venner, elsket fagene og miljøet - jeg hadde et kjempefint år.
Dessuten hadde jeg ikke penger til noe bedre, så slik måtte det bare være.

Uansett, året har satt spor, og idag tok jeg turen tilbake. Kjørte forbi huset, skolen og butikkene.
Og der, der var bruktbutikken der innehaveren var en mann som kledde seg som en dame.
Det var ganske uvanlig på den tiden, det gjorde inntrykk å se en mann i kvinneklær og høye hæler.
Og den samme personen var der ennå, en pent kledd dame, høflig og kundevennlig - og mye spennende varer i butikken. 
Husket jeg brukte å kjøpe nystekte fiskekaker på en liten fiskebutikk i nærheten, tror jeg spiste fiskekaker til middag annen hver dag.  Husker også at jeg tilbrakte flere timer hver dag på biblioteket.
Artig å være tilbake, mimret og koste meg.
Vi skulle hatt reunion på den klassen - de fleste har jeg ikke sett siden vi gikk ut i 1986, 3 måneder før eldstesønnen ble født....

Annerledesdag i annerledesåret - jeg er i gang!

SLANKEKUR NR ?

Nutrilett og Pepsi Max.

Veiet og funnet for tung.
Enda en gang.
Minst 10 kg, helst 15 bør bort før BMI er akseptabel.

Jeg har, i en alder av 51, gjennomført omtrent alle slankekurer som finnes.
Min første store slankekur startet etter første svangerskap, hvor vekten økte med hele 30 kg !!!!!!!
Og selv om jeg hele tiden overbeviste meg selv om at det meste ville forsvinne av seg selv etter fødselen, ble det selvfølgelig ikke slik. Ut kom en flott gutt,  han veide knappe 4 kg, så noe reiste jo, men de øvrige 26 kilo var et blodslit å bli kvitt. Og det er bare å innrømme, noen forsvant aldri. De er fremdeles  fordelt utover kroppen min, dessverre mesteparten fra magen og ned......
Hadde det enda ført til yppige pupper, kunne det kanskje vært et plaster på såret.
Men neida, B-cup var det jeg fikk tildelt fra tenårene, og der er vi fremdeles.

Man kan skylde på så mye, det er genetisk, dårlig forbrenning, ikke tid til å trimme - jeg kan alle unnskyldinger.
Jeg vet akkurat hva som skal til for å bli slankere.
Grete Roede kurs (tror jeg har ett helt bibliotek), Fedon, Nutrilett, lavkarbo og Easy Life.
Been there, done that. Brukt tusenvis av kroner for å bli kvitt noen kilo, for så å spise meg opp igjen for nye tusenlapper.
ALT virker når man er lojal mot slankekuren, så det ett fett hva man gjør for å bli kvitt kiloene. Det er det man gjør når og hvis slankekuren er over, som er avgjørende for om kuren blir vellykket eller ikke.
Mine slankekurer har alltid endt på samme måte, til tross for alle gode forsett og god kunnskap om hva som skal til for å holde vekten.
Sakte, men sikkert kommer det på kilo etter kilo, før man plutselig har passert startvekten. Hva er det som skjer oppi hodet mitt? Hvorfor tillater jeg dette gang på gang?

Nå er jeg i gang igjen.
Min utålmodige natur krever raske resultat. Min slankekur denne gangen blir Nutrilett og Pepsi Max.
5 poser a 112 kcal pr dag.
Jeg vil nok spe på med litt middag og frukt, men for meg blir det aller verst å ikke spise SJOKOLADE.
Jeg elsker sjokolade, og vil ha det hver dag. Helst flere.

Siden jeg kom hjem fra jobb i dag, har jeg åpnet kjøleskapdøren sikkert 30 ganger i håp om at det plutselig skal dukke opp noe jeg kan spise der.
Jeg har Mariekjeks i skapet, og til og med det hadde vært kjempegodt når man ikke skal spise det!!!

Ennå er humøret godt. Og mannen min sier han er glad i meg uansett.
Er det egentlig lurt å si det til en som skal slanke seg?

Har troa. Motivasjonen blir sikkert bedre når jeg veier meg neste gang:-)

Nice

Nice.
I en uke har jeg og mannen feriert i denne flotte feriebyen på Rivieraen.
Uken har gitt oss mange flotte opplevelser og inntrykk, samtidig som det har vært avslappende, behagelig og romantisk.
Værmessig kunne det sikkert vært bedre, men siden vi ikke var så opptatt av brunfarge og strandliv, var det heller positivt at det ikke var strålende sol og høye temperaturer hele uken.
Det som gjorde det værmessig veldig spesielt, var at det ene ettermiddagen/kvelden kom enorme mengder regn på kort tid. Vi har aldri opplevd makan til mengder, gatene rant over, og det var kraftig torden og lyn.
Det var ingen synlige skader for oss dagen etter, men på nyhetene opplyste de om at det var nærmere 20 omkomne og store ødeleggelser i nabobyene Antibe og Cannes. Den planlagte utflukten til disse byene ble derfor avlyst, lokalbefolkningen anbefalte oss ikke å dra dit- dessuten var jernbanelinjene ødelagte.

Istedet har vi promenert på Promenade de Anglais, denne flere kilometerlange strandpromenaden som er en av verdens best kjente, og som yrer av fastboende og turister i alle fasonger i alle hastigheter. Å se på det yrende folkelivet, alle de ulike aktivitetene, alle språkene - det er jo underholdning nok i seg selv.
Det er steinstrand i Nice og veldig dyrt å leie solsenger, det koster faktisk fra 200 og oppover, så her kan man spare på feriebudsjettet med å ta med en strandmadrass til denne aktiviteten.
Triathlon Nice 2015 ble arrangert denne uken, og å overvære denne konkurransenformen var også en opplevelse jeg vil huske lenge. Først svømme, så sykle for så å løpe - dette er en tøff konkurranseform - veldig mange flotte, veltrente kropper å feste blikket på.

Vieux Nice, eller gamlebyen i Nice, med trange gater og smug - rene labyrinten - kan være forvirrende og vanskelig å finne frem i. Du tror du går i en ny gate, for plutselig å oppdage at du nylig var der.....
Vi gikk opp på toppen for å nyte utsikten, ta bilder, kjenne på det pulserende bylivet, se solnedgangen, ja det ble rent romantisk. Vel nede i gamlebyen ble det flere dager med besøk på de gode restaurantene, her finner man alle prisklasser og smaker. For meg som ikke er spesielt opptatt av mat, men heller av sjokolade og is, ble våt i blikket av utvalget og smakene. Mmmmmmmm, nydelig - og euroene fløy ut fra lommeboken. Og sjokoladeposen ble tom før Børge rakk å smake på sin andre bit:-)
Elsker sjokolade!

Og så, enda ett av høydepunktene på turen, dagstur til Monte Carlo, Monaco, ett av de største turiststedene i Europa.
Vi ville gjerne treffe Albert, Caroline eller Stephanie - eller helst alle - men vi måtte nøye oss med å se bilder.
Monte Carlo er kjent for de fleste av oss med sitt Casino og gambling, Formel 1 løp i de trange gatene, sin glamour, bank, finans og turisme.
For meg var det stort å komme hit.
For en velstand. For en rikdom.
Nede på havnen lå det båter så store som huset vårt, noen til og med med helikopter på dekket!!!
De hadde flere dekk, tjenere i hvite uniformer, noen hadde bil om bord, vi så de sitte med sine champagneglass.
Jeg måtte konsentrere meg om å lukke munnen. Haken falt ned på brystkassen av alt dette der jeg gikk i mine H&M klær til noen hundrelapper, og falske Ray Bans solbriller kjøpt for noen euro i Spania for 3 år siden.
På Casinoet, vi hadde ikke tatt med oss pass, så vi fikk ikke spille, men vi var inne og kikket.
Vakkert utsmykket bygning og område, i Monte Carlo er hver kvadratmeter bebygd eller beplantet. Vi beundret de dresskledde og pent kledde menn og kvinner i biler med privatsjåfører som koster like mye som en enebolig i Bud.
Det er nesten vanskelig å ta innover seg at noen få har så mye penger.
På en måte så fasinerende, likevel så frastøtende at det skal være så stor forskjell på oss mennesker.
Men en opplevelse fra begynnelse til slutt denne dagen i Monte Carlo - dette må oppleves:-)
Og ja, jeg har kvitteringen på at jeg har kjøpt mitt hittil dyreste glass hvitvin, på Cafe de Paris i Monte Carlo til den nette sum av 160 norske kroner.
Og ja, den var veldig god, men tror kanskje omstendighetene gjorde utslaget. Been there. Loved it.

Siden gambling i Casino er en av tingene "you have to do" også i Nice, tok vi turen en kveld.
Litt dresset opp, spente, og enighet om at maks 1000 norske skulle være det vi ville tape denne kvelden.
Det var så artig å prøve!
Vi var nok veldig beskjeden i oppførsel og innsats, men når vi gikk ut av Casionet med 500 norske i PLUSS, var vi bare kjempehappy.
Følelsen av å sitte ved Roulettebordet sammen med erfarne gamblere som gamblet bort 5-6000 norske i løpet av en liten halvtime!!! De begynte riktignok å vinne litt da, men likevel!
Dette var en erfaring, en opplevelse jeg ikke ville vært foruten.

Og så var det antikkmarkedet.
Det må nesten få et eget avsnitt. På torget i gamlebyen er det vanligvis blomster og fruktmarked, men hver mandag er det antikviteter som gjelder.
Stor kos, men for liten bankkonto for en enkel jente fra Bud begrenset innkjøpet.
Elsket det.
Gamle bilder, skulpturer, lysekroner (elsker lysekroner, har 5 stykker), vaser, leker, dill og dall, møbler - alt du ikke kan tenke deg du har bruk for kunne du finne her.
Og med 20 kilo grense på bagasjen stopper det av seg selv. Skulle ønske vi hadde mer av dette her i Norge.

Jeg har hatt en fantastisk uke sammen med mannen i mitt liv. Vi har virkelig nytt livet. Spist, drukket og sovet når vi har ønsket det.
Turer som dette gjør så godt på mange måter, vi blir nesten som nyforelsket der hverdagen virker langt unna.
Vi evner å legge problemer til side, vi blir livsnytere.

Takk for at jeg får oppleve turer og opplevelser som dette, det er ikke alle forunt.
Heldige meg.

LOPPIS

Hvorfor er det ikke noen kultur for hjemmeloppis i Norge, les Bud?
I Sverige er det loppis og bakgårdssalg i annet hvert hus, men vi trauste nordmenn vegrer oss for å gå inn i naboens hus/garasje for å se om det er mulig å få rasket med seg noen godbiter til en billig penge.
Det er jo så moro når det som er utrangert hos noen, kan få nytt liv hos andre?
Det er jo ikke søppel!

Årsaken til min frustrasjon er at vi to lørdager nå har prøvd å arrangere et privat loppis.
Bakgrunnen for hele ideen var at en utleieleilighet skal tømmes, da huset skal totalrenoveres.
Det er vi som eier huset, datteren og barnebarnet vårt (hjerte, hjerte - finnes det ikke hjerte på denne maskinen?) bor i øverste etasje, underetasjen har blitt leid ut til flere leietakere - ferdig møblert med alt du trenger av møbler og kjøkkenutstyr.
Nå skal det altså tømmes, og jeg har, sammen med min gode nabo Kristin fylt opp med enda mer med ting og tang.  Dessuten har Pia (datteren) diskret sneket ned forskjellige saker, merkelig nok mange av hennes ting som har blitt solgt først??
Vi har annonsert, og vi har gledet oss!!
HVORFOR KOMMER DET INGEN?? (nesten ingen)

Vi skal prøve igjen i morgen,  men vi har mistet litt gløden. 

Det har dessverre vært lite blogging de siste to ukene, ferie i Frankrike har vært prioritert. 
Det skal bli et herlig innlegg fra ferien, jeg er proppfull at inntrykk og opplevelser.
God vin og VELDIG GOD SJOKOLADE OG IS er jeg også proppfull av - det må jeg nok lide for i mange uker, kanskje måneder. Jeg vet det før jeg drar, men det er umulig å la være å innta disse smakene:-(
Egentlig skal det være smilefjes, for det er jo herlig!

Ha en herlig lørdagskveld - vi drar på bursdag til et vennepar - med fransk vin i veska!

STRIKKEKAFE

Islender på pinnene til mormors gullgutt.

I går kveld var jeg på bygdas månedlige strikkekafe. 15-20 strikke- og skravleglade bygdajenter i alderen 25-65 møttes til en hyggelig kveld på ett av våre forsamlingshus.

Før, les før jeg kjøpte butikken, var jeg mye flinkere til å drive på med håndarbeide. Nå har interessen fått en ny giv, og når vi i tillegg har begynt å selge garn selv, er det jo enda enklere å finne inspirasjon.

Veldig kjekt å møte folk man vanligvis ikke omgås så mye, og imponerende mange kreative og flinke damer.

Og hva snakkes det om?

Må vel bare innrømme at det blir litt bygdasladder, men denne kvelden var det Fræna kommunes sin manglende gjennomføringsevne  i byggesaker som ble grundig debattert. Det er da merkelig at i en såpass liten forsamling er flere som har dårlige erfaringer med kommunens medarbeidere? De skal da jobbe for oss, ikke mot oss? Kan vi håpe på bedring med nytt kommunestyre på plass snart?

En trivelig kveld var det - og neste gang skal jeg dit og presentere vår nye garnleverandør, Viking garn.

Mamma`n min

Min første uke uten jobbplan er halvveis.
Jeg har fortsatt mye å ta etter på kontoret.
Men nå er jeg stort sett fri til å ta det når det passer meg, noe som er veldig uvant og veldig deilig.

I dag har jeg bare vært innom en snartur, for i dag handler det om en annen person: Mamma`n min.

Familien min er det kjæreste jeg har, og mitt største ønske er at alle mine skal være friske og ha det bra.
Det blir nok mer om alle sammen etter hvert, men i dag altså, vil jeg blogge litt om min mor.

Hun fylte 70 år i år, og har på mange måter hatt et vanskelig og strevsomt liv. Jeg skal ikke gå i detalj, men kan nevne at hun har vokst oppmed 8 søsken, i trange kår, og at hun hadde polio som liten jente.
Etter hvert ble hun alenemamma med meg, noe som ikke var særlig enkelt på den tiden. Etter hvert giftet hun seg og fikk en datter til. Hun har dessverre endt opp som narkoman - med alle de utfordringer og problemer det har ført med seg, både følelsesmessig og økonomisk. Mamma mistet sin mann tidlig, han døde av sykdommen ALS.
De siste 4-5 årene har hun kommet seg ovenpå, nå skulle hun ha det godt på alle måter.

Slik gikk det ikke. Etter at hun fikk ett illebefinnende og ble skadet i en bilulykke, ble det oppdaget at hun hadde kreft i den ene lungen og på skjolbrukskjertelen. Nedtur. Igjen.
Min mor har i mange år vært storrøyker, har kols grad 2, så det måtte vel bare komme noe mer, men det føltes så urettferdig at det skulle komme nå når hun endelig hadde fått en rolig og trygg tilværelse.

Siden det ikke var spredning, ble det ble operasjon på St. Olav i begynnelsen av mai. Først skulle en del av lungen fjernes. Operasjonen ble større enn først antatt, svulsten hadde vokst seg større, og de måtte ta bort 2/3 av lungen. Men heldigvis fikk de fjernet alt, og etter opptrening på rehabiliteringssenter, ble hun sendt hjem en periode i påvente av neste operasjon.

I slutten av juni ble neste kreftoperasjon utført. Skjoldbrukskjertelen - det skulle være en enkel operasjon med liggetid på 1-2 dager. Heller ikke denne gangen gikk alt etter  planen.
Hun fikk akutte pusteproblemer etter operasjonen, nervene rundt skjoldbrukskjertelen hadde kollapset og sperret for luftveiene. I all hast ble det satt inn trakeostomi, ett rør i halsen for at hun kan få puste.
Dette førte til at hun mistet taleevnen, da stemmebåndene ble lammet/paralysert av dette.
Hun ble på sykehuset flere uker for å vente på at lammelsen skulle forsvinne. Tiden gikk, det skjedde ikke noe forbedringer, og hun ble overflyttet først sykehjemmet, så hjem i sin egen leilighet med masse utstyr og hjelpemiddel. Og med god hjelp fra hjemmesykepleien, klarer hun seg ganske bra i hjemmet sitt. Hun snakker litt gjennom røret, men blir fort sliten, og plages mye av slim og hoste.
Hun er inne på månedlige undersøkelser, der de går ned via nesen med kamera for å se på stemmebåndene. Like spennende hver gang: har lammelsen endret seg? Kan røret fjernes snart?
For en måned siden så vi litt bevegelse i venstre stemmebånd, håp, håp...
I dag skulle hun dit igjen.
Og endelig, i dag var det gode nyheter å få, det var bevegelse i begge stemmebånd!!!!!
En ekstra lege ble kalt inn, og de ble enige om å vente enda lengre for å være sikker før de fjernet trakeostomien.
Men nå ser vi at det går rette veien. Og det er bare helt fantastisk, i verste fall hadde dette ha blitt en permanent tilstand. Noen uker til skal gå bra, bare.
Glede, glede!

Jeg har fulgt min mor tett gjennom denne perioden, vært med henne på alle undersøkelser, legebesøk og operasjoner. Det har vært mye, men en ting er sikkert, de syke trenger noen som står på for de. Noen som snakker med og for de, noen som krever, noen som hjelper, noen som er der.
Nå er jeg glad jeg har gjort nettopp det, selv om det har vært praktisk og følelsesmessig krevende.
Og nå er vi forhåpentligvis snart i mål - vi håper at på fredag 19.10 kan røret fjernes, og mamma ta fatt på livet sitt igjen.
Kreftfri - røykfri, og med taleevnen tilbake.

Dette er det som har vært dagen min i dag, alt det andre jeg har gjort i dag, er uvesentlig.

Det jeg ser foran meg, er bevegelsene på stemmebåndene på skjermen sammen med legene. Fantastiske hjelpemidler - flinke leger.
Så heldige vi er som bor i Norge.

PUPPER I KLEM

I dag har det vært rimelig hektisk!

Skal ikke nevne så mye om det kjedelige husarbeidet som dessverre er nødvendig innimellom, men skal  fortelle litt mer om puppene mine.

Over 50 år = mammografiundersøkelse annet hvert år = i dag for meg 

Jeg har for første gang vært på mammografi, og der fikk frontpartiet gjennomgå mer klemming enn de har blitt utsatt for noen gang tidligere. Uten at det betyr at de ikke har fått gjennomgå før:-)

Det er ikke til å komme fra at man føler ett visst ubehag når en ung mann som i alder kunne vært min sønn, roper opp navnet mitt og viser meg inn på kontoret sitt. Høflig går han gjennom personalia, tar imot betaling, og ber meg ta av meg på overkroppen. Han gjorde sine undersøkelser og notater, og ba meg ta med meg klærne mine inn på naborommet. Puh, da trodde jeg at det verste var over.
Man har heller ikke særlig mye selvtillit når man med bare pupper går inn på naborommet hvor det er 3 like unge damer som venter. Da begynte oppstillingen. Inntil screeningen, opp med hånden, ut med rompa og haken tl venstre. Og så brummet det i maskinen, og puppen ble klemt så hardt at det overhodet ikke var mulig å komme seg fri. Det var jo vondt!
To bilder, og samme prosedyre med andre puppen.
Heldigvis, bildene var "fine", og jeg fikk kle på meg - i rom nummer 3.

For all del, alt ble gjennomført profesjonelt, korrekt og effektivt. Men, for meg som sjelden er hos lege, og aldri har vært innlagt på sykehus uten når jeg fødte mine barn, var følelsen undersøkelsen ga meg grunn til å sette enda større pris på at jeg får kle på meg og reise hjem igjen.

Jeg setter stor pris på at vi blir fulgt opp på denne måten, og kommer alltid til å møte opp på disse undersøkelsene. Heldige oss om bor i Norge - hva betyr vel egentlig litt ubehag og klemming hvis det kan redde puppene, og kanskje livet mitt?

Jeg feiret med å besøke byens beste undertøysbutikk. Der kjøpte jeg 3 BH`er, 3 truser og en bikini.
Det ble en dyr feiring, men nå blir puppene ivaretatt på en eksklusiv måte. Silkemykt, med myke puter og pushup. Yes, hjelpemidlene finnes.
Dessuten må jeg jo ha en skikkelig bikini når vi i neste uke skal reise på en ukes ferie i Nice. Det kan jo hende at det blir sol- og badetemperaturer.

I tillegg har jeg i dag vært på en kjempeflott sykkeltur.
Det er jo en av de tingene jeg skal bli mye bedre på i "annerledesåret", trimme og forbrenne kalorier. Jeg innrømmer det, kaloriforbrenningen er viktigst - kiloene skal av.
I dag syklet jeg 33,77 km på 1.32.04 inkludert 3 stopp pga at kjeden datt av. Det betyr at jeg er fornøyd med tiden, men misfornøyd med sykkelen som nylig har vært på service.
Min Edmondo forteller videre at jeg forbrente 1213 kalorier på denne turen, og at jeg hadde en snittfart på 22.01.
Turen gikk fra Bud, via Skarset og Male, en flott strekning med mye fin natur. En dag når jeg har blitt flinkere med bloggen skal jeg legge ut bilder.

Nå er klokken så mye at min kjære mann snorker på loftet. Jeg skal også legge meg, med løse pupper:-)

I morgen blir det en spennende dag. Jeg skal være med min mor på undersøkelse på sykehuset, og denne gangen er det ikke mammografi det er snakk om - det får dere vite mer om i morgen kveld.

FORBEREDELSER

Denne uken står jeg på vaktlisten, neste uke er navnet mitt borte.
Butikken min skal overlates til andre. Slik blir det.
Det skrev jeg om i mitt aller første blogginnlegg: Avgjørelen.
Og slik blir det - men det fremkaller ulike følelser.

Neste uke blir jeg likevel på butikken - tilgjengelig og støttende om de trenger meg.
Men, jeg tror kanskje jeg kommer til å begynne litt senere enn vanlig.
Kanskje kommer jeg til å gå hjem tidligere også.
For det er ikke jeg som skal sørge for at brødhyllene er fylt, at butikken er klar for kundene kl. 08.00.
Og det er ikke jeg som skal låse døren og telle kassa klokka 22.00.
Og det er ikke jeg som skal sørge for at det er bestilt melk, kjøtt, tørrvarer, frukt m.m.
Det er ikke jeg som skal si hei til alle som kommer innom, diskutere været, spørre om de skal ha bærepose og ønske de en fin dag.
Nei, det er det andre som skal ta seg av.
Det er så skummelt! Tenk hvis, tenk om, hva hvis ikke......
Og hva hvis de ikke gjør det på den måten jeg mener de skal gjøre det på?
Hva hvis omsetningen går ned?

Eller:
Hva hvis det går veldig bra på den måten de vil gjøre det på?
Hva hvis omsetningen til og med øker?
Hva hvis de de både holder svinn og lønn under kontroll?

Det blir spennende, og jeg er ganske så sikker på at alt vil gå bra, det er bare det at man innbiller seg at man er uunværlig av og til. At man ikke skjønner hvordan de skal klare seg uten meg.
Selv om man innerst inne vet at det ikke er slik.

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at de lykkes med å drive butikken min, og jeg håper de vil trives med det, og at kundene vil trives.

Det er mye kontorarbeid som skal gjøres, mye jeg er på etterskudd med. Det skal bli godt å få jobbe seg frempå, godt å slippe å ha kassevakt halve dagen. Det er en av utfordringene på en butikk der vi stort sett er to på jobb. Jeg er glad i kundene våre, og liker å sitte i kassa - men det er alltid så mye annet jeg skulle ha gjort. Noe av dette skal jeg gjøre neste uke, og så skal jeg ha to uker ferie. Jeg har kun hatt en uke ferie i år, så derfor starter jeg annerledesåret med å ta to uker ferie.

I ferien reiser jeg og mannen min til Nice, noe jeg gleder meg veldig til.

Etter ferien blir det å starte med "Annerledesåret" på ordentlig.
Være tilstede noen timer noen dager hver uke for å ta kontorarbeid, og så starte med alt det andre jeg har bestemt meg for å gjøre.
Så heldig jeg er, jeg gleder meg så:-)

Tankene og vissheten om det som skal bli, har gitt meg mer energi. Jeg føler meg forventningsfull og positiv, og er allerede i gang med noe.

Å skrive blogg skal bli spennende, men jeg trenger hjelp for å finne ut av ting, så jeg må ha litt mer fritid for å finne ut av hvordan jeg skal legge dette opp.
Og jeg tror jeg trenger hjelp av dattera mi.
Selv om jeg vet hun vil stønne over min manglende evne til å forstå....

AVGJØRELSEN

Valget er tatt, og jeg er klar for et annerledes år. Hjelp!!, og Jippi!!! samtidig.

Jeg, May, er 51 år, lykkelig gift i 29 år - med samme mann. Sammen har vi 3 voksne barn og 1 vidunderlig barnebarn. De som vil følge meg i året som kommer, vil naturlig nok få høre mer om familien min. Den er jo det viktigste i livet mitt.

Jeg har akkurat tatt en stor og viktig avgjørelse som vil endre livet mitt det neste året totalt.

Etter å ha drevet dagligvarebutikk i 16 år, noe som har krevd enorm arbeidsinnsats, har jeg bestemt meg for å ta ett år "fri". "Fri" i anførselstegn fordi jeg som eier av en bedrift vil og må holde en viss kontroll med det som skjer.

I alle disse 16 årene har jeg vært på vaktlisten på lik linje med mine fantastiske ansatte.

Arbeidstid på 70-80 timer i uken var helt vanlig de første 8-10 årene, men de siste årene har jeg i hvert fall i perioder vært på 50-60 timer pr. uke. Ved sykdom og ferieavvikling blir det fort lengre dager, det tror jeg mange som driver for seg selv kjenner seg igjen i.
I tillegg hadde jeg jo 3 barn (som var 8, 10 og 12 da jeg kjøpte butikken), familie og venner jeg ønsket å være sammen med - døgnet hadde som regel for få timer.
Sikkert mange som kjenner seg igjen i den følelsen.
Samtidig så elsket jeg utfordringen, og hadde ett brennende ønske om å lykkes som forretningskvinne. Jeg hadde ingen forutsetninger for å klare det, bare masse pågangsmot og stor arbeidskapasitet - og en mann som støttet meg 100%.

Jeg har lykkes.
Med butikken, med barna og ekteskapet.
Men - jeg har mistet mye, gått glipp av enda mer, og har mange ganger de siste årene følt på at jeg må ha en endring.

Denne høsten dukket det uventet opp en mulighet til endring for meg.
En av mine trofaste ferievikarer var ferdig med utdanningen sin, og var inne i sin siste sommerjobb hos oss. Hun trives godt med oss, og vi trives enda bedre med henne. Hun hadde egentlig ikke lyst til å slutte, men vi hadde jo ikke noen jobb å tilby henne etter sommeren. Litt på fleip ble det sagt at kanskje jeg skulle ta ett friår, og at hun sammen med min nestsjef kunne styre butikken det neste året.
Fleipen satte i gang ett brennende ønske om å få det til.
En samtale med nestsjefen ga enda mer fyr på bålet - hun var klar for utfordringen!

Likevel måtte jeg gjennom flere diskusjoner med meg selv. På en måte var det ikke enkelt å "gi fra seg" livsverket sitt for ett år, men på en annen måte var det enkelt likevel. Jeg hadde likevel ikke holdt til pensjonistalder med den farten jeg holdt.
Mannen min sa ja, dette gjør du!
Distriktskontor, utleier og familie ble med på avgjørelsen.
Jeg skal ikke være helt borte, jeg vil ha ukentlig kontortid, og vil følge tett opp den daglige driften. Hvis det skulle ta en negativ utvikling, vil jeg gå inn igjen. Men jeg tror ikke det vil bli nødvendig, jeg har en fantastisk positiv og flink arbeidsstokk som vil ta vare på arbeidsplassen sin - og livsverket mitt.

Nå er vi i gang med opplæring.
Det går bra, og i løpet av ett par uker strykes jeg av vaktlisten og går "oppå" de andre en periode.

Og hva er det jeg ønsker å oppnå dette året?

Jeg ønsker å ta bedre vare på meg selv. Komme i form, gå ned i vekt, late meg, sove mer, spise ordentlig.
Jeg ønsker å ta enda bedre vare på de jeg er glad i. Familien min - være mer tilstede og tilgjengelig.
Jeg ønsker å få kontakt med de vennene jeg har mistet kontakt med, og å få mer kontakt med de som har holdt ut med jeg disse årene.
Jeg elsker å reise - og det vil jeg gjøre i enda større grad - både i utland, innland og ikke minst i nærområdet. Det er så mange steder jeg har lyst å besøke, også kortreiste.
Jeg vil bruke mer tid på hobbyene mine: gå på teater, konserter og kino, lese bøker, interiør, strikking, hage, trening, matlaging,gjenbruk, kakebaking og kanskje jeg kan bli mer interessert i mote også?
Jeg skal lese mer aviser og nyheter - jeg kan og vet for lite - jeg vil ha mer kunnskap - om alt og ingenting.
Jeg skal bli blodgiver.

Det kan være at ett år blir for lite?!!??

BLOGG?
Jeg har aldri fulgt en blogger. Har vært innom en og annen matblogger, kakebloger eller interiørblogger, men aldri fulgt noen spesielle. Tanken om å opprette en blogg dukket opp undeveis i planleggingen av dette året som skal være så annerledes enn alle andre år jeg har levd.
Nå poster jeg snart mitt første innlegg. Før det egentlig har begynt. Det skal bli spennende, jeg er ikke så veldig god på data, så det blir nok å hente litt hjelp fra barna mine.

Årsaken til at jeg ønsker å blogge om dette året, er for å dokumentere for meg selv hva jeg bruker tiden min til. Dokumentere at ønskene mine innfries, at jeg er i stand til å gjennomføre.
Hvis noen i tillegg har glede og nytte av å lese det jeg skriver, er det veldig hyggelig.
Og skulle noen også finne inspirasjon i det jeg skriver og gjør, er det jo virkelig fantastisk.

Velkommen til bloggen min - Mays blogg om annerledesåret:-)